Khaled Hosseini

Sultaner av Kabul

Foto: Filmweb
Jeg har den siste tiden hørt på Drageløperen av Khaled Hosseini. Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om boka, og disse kan du lese her og her
Drageløperen er en vakker bok, hjertevarm. Khaled Hosseini skriver så godt om menneskene. Så mange utrolig levende og nære skildringer, både av mennesker og en kultur man lar seg fascinere av og tar avstand fra. Men mest av alt er den hjerteskjærende vond. Brutal. Opprørende. Jeg liker å lese bøker som rører ved meg som menneske. Bøker som får meg til å ønske at jeg var et bedre menneske. Dette er en slik bok. En sånn bok som får meg til å se hvor liten jeg er, men som gir meg mot til å gjøre noe med det: Jeg vil være en som betyr noe godt for andre mennesker. Jeg vil være en som bruker alt til det godes formål.
«Jeg ble den jeg er i dag en kald, overskyet dag vinteren 1975 – da var jeg 12 år gammel. Jeg husker det helt nøyaktig. Det var i det øyeblikket jeg krøp sammen bak jordhaugen like ved den islagte bekken for å kikke inn i smuget. Det er lenge siden, men jeg vet nå at det ikke er riktig det de sier om fortiden – at du kan fortrenge den. For fortiden, den kjemper seg til overflaten. Når jeg nå ser tilbake, forstår jeg at jeg har kikket inn i det forlatte smuget de siste 26 årene.»

Foto: hhsdrama
Drageløperen handler om Amir som drar inn i dette forlatte smuget som har hjemsøkt ham fra han var en liten gutt på 12 år. Amir – den feige. Han som aldri har kjempet for seg selv. Han som aldri har kjempet for andre, men som har latt andre kjempe for seg selv. Gjennom hans kamp for å gjøre godt igjen, får vi være med på en reise gjennom hans barndom, ungdomstid og liv som voksen. En reise som ikke pynter på sannheten. Tårene renner mer enn en gang. Fordi det er så uendelig hjerteskjærende. Men også for det vakre, for det gode i menneskene.
Boka handler om vennskap, lojal hengivenhet og svik. Om Amir og Hassan som er bestevenner i Kabul. To venner som sitter under granatepletreeet på åsen og leser historier. Det vil si, Amir leser. Det er han som er sønn av en velstående mann og har fått lære å lese. Hassan er tjenerens sønn og er analfabet. Men han elsker å lytte til historiene som Amir leser. De er sultanene av Kabul, med navnene sine risset inn i treet på åsen.
Boka handler om kampen for kjærligheten, bedrageri og sjalusi. For Amir liker å dra nytte av sin overlegenhet. Han later som han leser mens han egentlig dikter opp. Han lyver når Hassan spør hva et ord betyr. For Amir er sjalu. Sjalu på tjenerens sønn. Amir kjemper desperat for farens kjærlighet og oppmerksomhet. Den positive anerkjennelsen som Hassan får. Og Amirs evige skyldfølelese om at han ikke er den sønnen som faren ønsket seg. Faren, den modige som vant over en svartbjørn i fjellene. Og feige Amir. Som lar Hassan forsvare seg. Hassan som får den anerkjennelsen Amir skulle hatt. Da Amir vinner dragekonkurransen, får han endelig den anerkjennelsen han alltid har lengtet etter. Da Hassan, Kabuls beste drageløper, løper for å fange den siste dragen – Han skal fange den for Amir – «For deg, tusen ganger!», da skjer det noe, noe som skal forandre begges liv for alltid. 
Foto: hhsdrama
«En gutt som ikke forsvarer seg selv, vil heller ikke forsvare andre.»

«Følelsen av å skli mot en avgrunn fortok seg. Men i stedet følte jeg meg som en mann som våknet i sitt eget hus og oppdager at alle møblene er flyttet om slik at alle kjente krinkler og kroker nå virker helt fremmede. Desorientert må han revurdere omgivelsene sine, orientere seg på ny. Hvordan kunne jeg ha vært så blind? Tegnene hadde vært der hele tiden. Nå kom de strømmende mot meg.»

Drageløperen handler om å begå feil, om den dårlige samvittigheten. Om  å velge og leve med skammen. Om å velge å gjøre bot ved å gjøre gode gjerninger. Både Amir og faren har hatt sine spøkelser i skapet. Om faren, som bærer skammen og den dårlige samvittigheten med løftede skuldre. Som bruker skammen til å gjøre opp for seg ved å drive veldedighet. Om Amir som alltid hadde vært for hard mot seg selv. Som valgte å flykte og gjemme seg. Som lot samvittigheten tære i stedet for å skape.

Rahim Kahn tar kontakt med Amir i California 26 år etter den fatale vinteren 1975 for å fortelle at det er mulig å gjøre det godt igjen. Drageløperen er Amirs tilbakereise til Kabul for å se om dette er mulig – å gjøre det godt igjen.

I Afghanistan, forteller Amir, at når man har sett en film, så spør de andre om slutten: Gikk det bra, var det en lykkelig slutt? Så nå spør kanskje du om boka har en lykkelig slutt, og jeg kan ikke gi deg et annet svar enn dette: Kanskje har den første snøen smeltet. Det er håp!

2 thoughts on “Sultaner av Kabul”

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s