Bokomtale: Tusen strålende soler

For ett år siden leste, eh … hørte! jeg på Drageløperen av Khaled Hosseini. Det var en bok som gikk rett hjem hos meg. En av de sjeldne bøkene som berørte meg så dypt at jeg bar på den i mange uker. Den berørte meg som menneske. Jeg kjente at jeg trengte å gjøre et oppgjør med meg selv. Jeg hadde en arabisk periode i 2012, der jeg leste flere bøker fra Afghanistan, blant annet Drageløperen, Bokhandleren av Kabul og Der Gud gråter. Om kulturen aldri så mye provoserer meg, så kan jeg ikke annet enn å beundre alle de menneskene jeg leste om. Ja, jeg vet at de fleste var oppdiktede, men jeg liker å tro at de representerer en del av den kulturen de skildrer. Om samfunnet er aldri så håløst, om mennene er aldri så motbydelige, om taliban finnes det ikke ord …. Om kvinnene er aldri så undertrykte, så er de rakryggede og flotte. Jeg elsker og beundrer disse kvinnene jeg har lest om i disse bøkene. Hadde jeg bare hatt et snev av deres mot! Hadde jeg bare hatt et snev av deres pågangsmot! Offervilje. Styrke. Jeg har alt det de hadde fortjent. Og jeg tar det som en selvfølge. Ved å lese disse bøkene, har jeg blitt meg bevisst på mine egne velsignelser og goder. Og jeg tar meg i å ønske og bli et bedre menneske gjennom disse historiene. Og underveis har jeg blitt så glad i Afghanistan, selv om jeg vet det høres både rart og sikkert urealistisk ut. Men jeg har det! Jeg har fått et hjerte for Afghanistan og menneskene der. Noe som egentlig er bådde fremmed og ganske ukjent for meg, har blitt viktig for meg. Om det har gjort meg til et bedre menneske, det får være opp til andre å bedømme. Men jeg vet med meg selv at det har endret mitt syn på andre mennesker. Det bor mye mer i et menneske enn det vi kan se med vårt blotte øye. 
Men nå har det altså gått et år siden jeg kjøpte Tusen strålende soler av Khaled Hosseini. Ei bok som ble kjøpt fordi Drageløperen av samme forfatter berørte meg så enormt sterkt. Likevel har Tusen strålende soler blitt liggende og samle støv (noe må jo samle støv når ikke klutene mine gjør det!) Og jeg gledet meg sånn til å ta fatt på boka. VG skriver om boka: «Etter Dragløperen var forventningene skyhøye. Hosseini har ikke bare innfridd, denne romanen er uforlignelig.» Mine forventninger var også skyhøye, og det pleier egentlig å være et dårlig tegn. Men etter å ha lest denne omtalen, begynte jeg med friskt mot på boka, og valgte å holde forventningene skyhøye. Og når Washington Post skriver: «I tilfelle du skulle lure på om Khaled Hosseinis Tusen strålende soler er like bra som Drageløperen, her er svaret: Nei. Den er bedre.», da var jeg beroliget. 
Oi, jeg har visst begynt å skrive fryktelig lange innledninger … 😉 Beklager, det er sånn det går når man har mye på hjertet. Men nå kommer altså omtalen:
Tusen strålende soler handler om to kvinner som møtes, og som står sammen i kampen mot en brutal ektemann. 
Mariam, som er en harami, en uekte datter fra landet vokser opp under trange kår samme med moren sin. Hver torsdag sitter hun og venter på faren sin som skal komme på besøk. Faren er en velstående forretningsmann med stor familie. Han kan selvsagt ikke anerkjenne den ulovlige datteren sin. Mariam ser opp til faren sin, og hun lever og ånder for disse ukentlige besøkene. Når Mariam som femtenåring velger å oppsøke faren i hjemmet hans, får dette fatale følger. Etter dette blir Mariam giftet bort til en tredve år eldre enkemann.

«Mariam var en trettitre år gammel kvinne nå, men det ordet, harami, gjorde fremdeles vondt. Å høre det fikk henne fremdeles til å føle seg som en pest, en kakkerlakk. Hun husket hvordan Nana hadde grepet henne i håndleddet. «Du er en klossete liten harami. Dette er takken for alt jeg har tålt. En klossete, liten harami som knuser arven min.»

Laila blir født den natten russerne invaderer Afghanistan. Faren hennes er lærer. Laila er en moderne og oppvakt jente som vokser opp i Kabul. Hun går på skole og lever et veldig fritt liv i Kabuls gater. Hennes beste venn er Tariq, som er en gutt. Vennskapet hennes med Tariq er avgjørende for mange av Lailas livsvalg. 

«Han kommer til å gå løs på deg (Laila) også, vet du,» sa Mariam og tørket hendene på en klut. «Før eller siden. Og du gav ham en datter. Så du skjønner, din synd er til og med mindre tilgivelig enn min.»

Selv om Mariam og Laila er naboer, har de ikke hatt noe med hverandre å gjøre. Ikke før ulykken rammer Laila, og det er Mariam og mannen som tar seg av henne. Etterhvert blir disse svært ulike kvinnene allierte i kampen mot en brutal ektemann i et kvinneundertrykkende samfunn. 

«Som en kompassnål som peker mot nord vil en manns anklagende finger alltid finne en kvinne. Alltid. Husk det, Mariam.»

Tusen strålende soler er ei god bok. Jeg vil ikke si at den berørte meg så sterkt som jeg hadde forventet, eller kunne ønsket meg. Boka tegner et sterkt bilde av et ødelagt Afghanistan, av sterke, flotte mennesker, men også avskyelige mennesker. Men jeg synes språket i denne boka blir litt platt. Drageløperen synes jeg var så vakkert skrevet. Denne godt skrevet.  Det er mulig jeg er urettferdig mot Hosseini når jeg skriver dette. Det er mulig det er oversettelsen som gjør språket platt. For det er mange grammatiske feil i boka, og da begynner jeg jo selvsagt å lure på om jeg egentlig burde ha lest boka på originalspråket. Likefullt: Tusen strålende soler klarer ikke å gripe meg. Den klarer ikke å opprøre meg. Den får meg ikke til å kjenne sorgen og livsmotet i hver fiber i kroppen. Men boka får meg til å tenke. Den får meg igjen til å bli takknemlig for hvor godt jeg har det. Og igjen må jeg beundre livmotet jeg får lese om hos mennesker som tilsyelatende ikke har mulighet til å bevare håpet og motet. Jeg sier som Laila:

«Det er leit å høre,» sier Laila, og hun forundres over hver eneste afghaners historie er merket av død og tap og en sorg man ikke kan forestille seg. Og likevel ser hun at menneskene finner en måte å overleve på, å fortsette.»

Det er dette som har gjort meg så glad i Afghanistan, eller afghanere. Jeg kjenner ikke en eneste person fra Afghanistan, men jeg har så lyst til å omfavne dem alle sammen! Temaene i boka er mange. Boka er selvsagt et lite stykke afghansk historie, gjennom brutale historier om krig, kvinneundertrykkelse, flukt, skam og frykt. Samtidig er det en bok om samhold, individets rett og viktigheten av å bevare håpet. Religionen har selvsagt en sentral rolle, både som noe som misbrukes, men også som holder motet oppe og gir håp. Mest av alt handler boka om behovet for å elske og bli elsket.
Og til slutt: Selvfølgelig kan du godt lese boka! jeg er glad jeg har lest den! og det er mulig jeg leser den om igjen en gang, da på engelsk, så klart! God bok 🙂
Hør Khaled Hosseini fortelle om boka:

Se trailer til filmen her:

4 thoughts on “Bokomtale: Tusen strålende soler

Add yours

  1. Hehe, sånn er det å ha mange bøker ein ynskjer å lese 🙂 Alle er gode bøker, men dei to "viktigaste" er for meg Drageløperen og Der Gud gråter. Bokhandlaren i Kabul blei litt å krenkje privatlivets fred. Følte meg litt som ein inntrengar. Men eg er glad eg har lese alle saman: Dei har alle gjort noko med meg som menneske!

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: