Bokomtale: Nådens omkrets

I påsken har jeg kost meg (eh! Grøsset meg!) gjennom kriminalromanen Nådens omkrets av Jørgen Brekke. Boka vant jeg i give away hos bokbloggeir (klikk på lenken for å lese hans omtale av samme bok!) Sammen med denne boka, fikk jeg også, helt overraskende romanen Stryk meg over håret av Agnes Matre. Om du ikke har lest omtalen min av den enda, anbefaler jeg deg å gjøre det her
Nådens omkrets er Jørgen Brekkes debutroman, og jeg overdriver ikke når jeg sier at den er makaber. Så til de grader! Jeg, med min sedvanlig sterke trang til å leve meg inn i bøkene så jeg tror jeg er der selv, måtte sette fantasien til side for å ikke brekke meg. De bestialske mordene, som skjer både i Trondheim og i USA, har tråder helt tilbake til middelalderen. 
Jeg er veldig glad i bøker som forteller flere parallellhistorier, og denne kunsten mestrer Brekke godt i Nådens omkrets. Vi får høre om en ung tiggermunk som reiser til Trondheim midt på 1500-tallet. Han har reist rundt i Europa, og har der lært mye om anatomi. Historien om denne munken danner grunnlaget for etterforskningen av de bestialske mordene, begått etter «oppskrift» fra den berømte Johannesboken, en arv etter tiggermunken.
I Richmond, Virginia, blir en museumsansatt funnet drept og flådd på Edgar Allan Poe-museet. Ikke lenge etterpå finner de et lik i bokhvelvet på gunnerusbiblioteket i Trondheim. Også dette flådd.  Begge likene har fått hodene hugget av. Felicia Stone og Odd Singsaker etterforsker sakene, og det tar ikke lang tid før Felicia Stones etterforskning peker mot Norge og draper på Gunn Brita Dahle. Selve etterforskningen i boka er helt grei. Den byr ikke på noen store overraskelser. Men det gjør ingenting, for boka i seg selv er så spennende at det i seg selv driver meg videre. 
I Nådens omkrets får også Edgar Allen Poe en «sentral» rolle. Jeg liker når bøkene jeg leser utvider perspektivet mitt. Jeg kan ikke mye om Poe fra før, og en del nytt har jeg lært nå. Selv om jeg ikke kan si det frister meg å lese ham, tror kanskje det kan bli litt mye for lille meg … Det var også spennende å få følge middelalderhistorien. Selv om det var en oppdiktet historie, så var et også mye som var historisk korrekt. Det fascinerer meg når forfattere klarer å knytte sammen hendelser i fortid og nåtid.

«Man lærer ikke å løse virkelige drapssaker av å lese krim. Det er noe helt annet å løse en fiktiv sak. Mange tror at det går ut på å avsløre morderen, i virkeligheten går det ut på å avsløre forfatteren.»

Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling «ekte» ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: «Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin.»:

«Vi har jo han politimannen i Oslo. Jeg husker ikke hva han heter, sa Jensen. Han løste en seriedrapssak i Australia på 1990-tallet. Har visst gått på fylla siden.»

Sammen med disse små glimtene av humor, bruker også Brekke mye lek med ord i Nådens omkrets. Uten dette hadde kanskje boka blitt for bestialsk? 

«- Du gjør rett i å sparke på norsk nasjonalfølelse. Den er oppblåst som en fotball, la han til. – En ordkunstner, hører jeg, sa hun og smilte.»

 For ikke å snakke om at Brekke knytter inn både erotikk og andre helt hverdagslige ting som forelskelse. At vi også får innblikk i hvem etterforskerne er gjennom deres tidligere historie gjør at boka får et mer menneskelig preg. Og etter å ha lest siste kapittel om tiggermunken, så sitter jeg igjen med dette: Aldri sku hunden på hårene! Ting er (nesten!) aldri som du tror!
Man kan si at Nådens omkrets var forutsigbar på mange måter, men samtidig så mangfoldig og spennende at den var vel verdt å lese. Og, ja, jeg skal absolutt lese Jørgen Brekkes nyeste bok, Drømmeløs som kom ut i 2012. Jeg gleder meg! Dette synes jeg var mesterlig livert av en debutant! Jeg var fanget fra begynnelse til slutt!
Har du lest krim i påsken?

6 thoughts on “Bokomtale: Nådens omkrets

Add yours

  1. Denne har jeg hatt liggende i en hel evighet så det er snart på tide å ta boken frem forstår jeg, har også de to andre bøkene til forfatteren stående. Fin omtale,Pia:)

  2. Fin anmeldelse. Har nettopp avsluttet Nådens omkrets og har også skrevet en egen anmeldelse av den på min egen blogg. Ganske fascinert over at det er så mange som gir denne boka god omtale. Jeg endte nemlig helt i motsatt ende av skalaen og prøver å forstå hva det er jeg har gått glipp av 😉 Får vel sitere Lillebjørn Nilsen; "det noen synes er motbydelig synes andre er helt nydelig".Og det er jo bra at folk er forskjellige da.Det var ikke det makabre som gjorde at jeg ikke likte boka, men selve håndtverket. Ble for mange stopp, for lange oppramsinger, for mye som rett og slett ikke hang på greip for meg. Om du tåler en slakt, så er min omtale her:http://dykslektrikeren.wordpress.com/2013/06/27/bokomtale-nadens-omkrets/

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: