Biografier, Dokumentarroman, Eunsun Kim, Hjelpearbeid

Bokomtale: Nord-Korea – Ni år på flukt fra helvete

Jeg regner med at det er flere enn meg som har fulgt med på det som skjer mellom Nord- og Sør-Korea de siste ukene. Tidligere i april, økte Sør-Korea  det militære trusselnivået til «alvorlig», foran en forventet rakettoppskyting fra Nord-Korea. Allerede før dette, hadde jeg planer om å lese Eunsun Kims selvbiografiske roman Nord-Korea – ni år på flukt fra helvete. I disse dager ble boka en enda mer aktuell bok enn jeg hadde trodd. Dessverre.
Nord-Korea fikk en spesiell plass i mitt hjerte etter at jeg var på Verdens Barns landsmøte i 2010. Der fikk jeg høre om det arbeidet de driver i Nord-Korea, og jeg fikk se film fra to barnehjem der. Det var så hjerteskjærende vondt å se, alle disse nydelige barna, uten en fremtid, annet enn i det militære. De ulike avdelingene på barnehjemmet hadde sine «merker», slik som norske barnehager har avdelinger som tusser og troll, havhester og sjøstjerner. På barnehjemmet i Nord-Korea, var de ulike avdelingene merket med granater, tanks og gevær. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte … Fullstendig hjerteskjærende! Les mer om Verdens Barns hjelpearbeid i Nord-Korea her
Vi kjenner alle til Nord-Korea, dette lukkede og totalitære landet. Landet ingen kommer inn i, og landet ingen kommer ut fra. Mennesker lever i Nord-Korea, totalt avskåret fra resten av verden. Eunsun Kim er en av mange som har klart å flykte fra landet. Hun har skrevet denne boka for å gi alle de millioner som lider under Kim Jong-uns regime en stemme. Verden trenger å høre om den skjebne som de lider under.

«Mamma, jeg venter på deg. Jeg har ventet på deg i seks dager nå. Jeg merker at jeg snart kommer til å dø. Hvorfor kommer du ikke?»

Da Eunsun var elleve år gammel, og nesten død av sult og ikke trodde at moren eller søsteren skulle komme tilbake til henne, skrev hun sitt eget testamente på stuebordet, det ene av to møbler de hadde igjen. Resten hadde de solgt for å få penger til mat. Men nå var det ikke mer mat igjen. Hungersnøden hadde vart lenge i landet. Nå var det de militære og priviligerte som hadde førsteretten til grøden. Eunsuns far og besteforeldre var døde av sult, slik som så mange tusen andre rundt dem. Når de tror at alt håp er ute, beslutter moren at de skal flykte til Kina. Der hadde de hørt at det var velstand og rikt med mat. 
Det er kanskje feil å si at de var fylt med håp da de la på vei mot Kina, men forventningene om å overleve drev dem. Det var ikke noe politisk som drev dem bort fra landet. De hadde tillit til regimet. Men de visste hva som skjedde med landsforrædere, og frykten var stor. For å krysse grensen til Kina, måtte de krysse en elv. Den var dypere enn de hadde trodd, og siden de ikke kunne svømme, var det ikke mulig for dem å krysse grensen. De måtte vente til vinteren og isen la seg på elven. På dette tidspunktet skjønte de at flukten ikke skulle bli så «enkel» som de hadde trodd. At flukten skulle var i ni år, at de skulle leve som slaver, og at de stadig skulle leve i frykt som illegale flyktinger visste de ikke da.

«Vi er tjueto tusen mennesker som har nådd frem til vårt såkalt forjettede land, Sør-Korea. og her blir vi fremdeles regnet som annenrangs borgere, selv om den eneste feilen vi har gjort, er å nekte og sulte ihjel. Ettersom mine nordkoreanske brødre og søstre ikke har lov til å si noe, vil jeg skrive i deres navn. Jeg er helt sikker på at én dag kommer de to landene på Korea-halvøya til å slå seg sammen igjen. Det vil bli vanskelig, men det kommer til å skje. Og for at vi skal klare å finne tilbake til hverandre, trenger vi hjelp fra verdenssamfunnet. Men hvis man skal kunne finne løsninger på dette, må man først ha kunnskap om røttene til alt det onde.»


Underveis i boka får vi innblikk i en hard kamp for å overleve, en ukuelig livsvilje og grusomheter vi skal være glad vi ikke har opplevd. Boka veksler mellom å skildre livet på flukt, livet i Nord-Korea og det nye, frie livet i Sør-Korea. Det er en enkel og lettlest bok, og jeg klarte å lese den uten å gråte en tåre. Jeg skal innrømme at jeg grudde meg til å lese boka, men «heldigvis» var ikke skildringene så inngående som de kunne vært. Boka har et enkelt språk, litt naivt til tider, og det tror jeg var med å gjøre boka «lett fordøyelig.» 
Eunsun Kim, min nye heltinne!
Men jeg kjenner nå i etterkant at den jobber med meg. Jeg er så imponert over disse personene. De har levd et helt liv uten å vite hvor kuet de har vært. Men de har vist et så stort mot, eller kanskje overlevelsesinstikt er et bedre ord! Eunsun, søsteren Keumsun og moren har klart det umulige: Å flykte fra et lukket land to ganger! De har overlevd som illegale flyktinger og slaver i Kina, og de har klart å komme seg til Sør-korea og fått statsborgerskap der. Eunsun studerer i dag til barne- og ungdomspsykolog, selv etter at hun har mistet mer enn ni års skolegang! Det er så fantastisk sterkt å lese om hvordan de har klart seg så godt. 
Samtidig kjenner jeg at jeg får så uendelig vondt for alle de som fremdeles lever i Nord-Korea og for alle de som fremdeles lever på flukt. Jeg vil være med og være en stemme for alle de som lever under Kim-enes brutale regime, og sier som Eunsun Kim:

Dynastiet til Kim-ene har lykkes så godt med å isolere sitt kongerike at det ser ut som resten av verden har glemt den grusomme skjebnen til mine landsmenn. Hvis denne historien kan bidra til en generell bevissthet om vår elendighet, slik at resten av verden får vite om denne urettferdigheten og forstå at tiden har rent ut for det nordkoreankse regimet, da har ikke denne boken vært skrevet forgjeves.»

Og jeg sier: 
Om du tar deg tiden til å lese denne viktige boka, 
da er ikke denne omtalen skrevet forgjeves.
(P.S. Jeg tar det med litt under tvil, men fordi boka var en så viktig stemme i dagens samfunn, så tar jeg det bare med som en sluttnotis. Jeg må si at jeg ikke syntes det var en velskrevet bok. Språket var enkelt og litt banalt. Det kan være oversettelsen som ikke klarer å yte det koreanske språket rettferdighet, da jeg tror at de har en meget spesiell måte å uttrykke seg på. Det som kanskje ga mest minus til boka, var at den var dårlig redigert. Her var det flere ganger at historien gjentok seg. Et pluss er at du leser boka på et øyeblikk!)

7 thoughts on “Bokomtale: Nord-Korea – Ni år på flukt fra helvete”

  1. Flott og engasjert omtale. Det er som du skriver hjerteskjærende å vite hvordan de har det. Tenk på de som har familie som bor der. Og at det bare fortsetter, ved hjelp av andre regimer. Synd at man ikke har lagt mer arbeid i språket til en så viktig bok.

  2. Jeg vil ikke lese boken, jeg er kresen og prøver stadig å være flinkere til å velge hvilke bøker som får komme på leselisten. Omtalen din er, selv om jeg ikke leser boken, ikke til forgjeves. Takk for mye (!) nyttig informasjon.

  3. Ja, det har vært mye snakk om det skjer mellom Nord- og Sør-Korea, og her hjemme har ungdommene spurt hva kommer til å skje hvis…Jeg har vanskeligheter med å forestille meg at avdelingene på barnehjemmet hadde granater, tanks og gevær som merker – det er jo helt uforståelig. Jeg har ofte erfart at språket er enkelt og litt banalt i slike fra-virkeligheten-bøker, men omtalen din er ikke forgjeves; det er tydeligvis en viktig bok å få med seg.

  4. Du har absolutt overbevist meg om at jeg må lese denne boken, selv om den er dårlig redigert. Jeg føler det vil være bakgrunn til å forstå verden slik den ser ut i dag. Med trusler fra Nord-Korea og det lukkede land det er blitt.

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s