Biografier, Dokumentarroman, Familie, Hest, Malalai Joya

Biografisirkelen: Kvinne blant krigsherrer

Før jeg skriver omtale om min (nesten!) ferdig leste bok, må jeg bare legge ut noen skrytebilder av minstegutten på 3,5 år: Han har hatt sin første ridetime i dag! Han satt som en konge på hesteryggen! Skulle ikke tro han hadde gjort annet enn å stelle hest og ri 🙂
 

Så til omtalen av en rystende og veldig lærerik biografi! Les om andre biografier i Moshonistas biografisirkel! I denne runden får du lese om bemerkelsesverdige kvinner!






















Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste kvinne!

Dette er utvilsomt kanskje den mest lærerike biografien jeg noen gang har lest! Det er Malalai Joya som skriver om sitt liv: Som barn i Afghanistan. Som flyktning i Iran og Pakistan. Som undergrunnslærer for jenter i Afghanistan, og som politiker i et såkalt demokratisk Afghanistan. For en kvinne og for et liv! Samtidig er boka så mye mer enn en biografi om en modig og beundringsverdig kvinnes liv. Dette er en dokumentarroman om et land vi kjenner godt og som vi har både nød for og mange fordommer mot. Dette har vært en veldig lærerik reise til et land jeg har blitt veldig glad i etter å ha lest flere bøker fra landet!

«I Afghanistan har vi et ordtak som jeg er så inderlig glad i: Sannheten er som solen – når den står opp, kan ingen stenge den ute eller skjule den. Jeg håper at denne boken og min på sin vesle måte vil hjelpe denne solen med å fortsette å lyse og inspirere deg til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati, uansett hvor i verden du måtte lese dette.»

Malalai ble født i april 1978, bare fire dager etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Faren var politisk aktiv, og måtte flykte til Iran, så de fire første årene vokste hun opp sammen med moren, hennes eldre søsken og onkelen. Da hun var fire år gammel flyttet de til faren i Iran. Selv om det på den tiden var vanskelig å være afghansk flyktning i Iran, klarte de seg godt der. De var blant de få som ikke bodde i flyktningeleir, og faren hadde jobb. Etterhvert ble de nødt til å reise videre til Pakistan. Der bodde de i flyktningeleir, men forholdene var gode, og Malalai fikk god skolegang.
Da Malalai var 20 år, fikk hun tilbud om jobb som lærer i en undergrunnsskole for jenter i Herat i Afghanistan. Dette tilbudet takket hun ja til, og etter 16 år i utlendighet, vendte hun endelig hjem til hjemlandet sitt. Etter noen begivenhetsrike og farlige år som undergrunnslærer og barnehjemsdirektør, takker hun ja til å stille som kvinnelig representant i Nasjonalforsamlingen da ny grunnlov skulle lages, etter at USA hadde invadert landet i 2001. Til tross for at hun modig fortalte sannheten om krigsherrene i Nasjonalforsamlingen, ble hun noe overraskende valgt inn som parlamentariker i den nye regjeringen.

Mesteparten av boka er viet til livet hennes som politiker. Selv om hun etter kort tid i regjeringen ble suspendert fordi hun fortalte sannheten om alle krigherrene som «demokratisk» og ved hjelp av USA var blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hun krevde at de måtte dømmes for grove brudd på menneskeretighetene. Det skjedde selvsagt ikke. Det er ironisk at det er hun som må leve i skjul, mens krigsherrene, som hun kaller dem kan fritt styre Afghanistan i ruiner.

«Ingen hadde lyst til å snakke om elefanten i rommet: At forsamlingen var full av menn som i de siste tiårene hadde ødelagt Afghanistan, ført borgerkrig og drept titusenvis av uskyldige mennesker i sin jakt på mer makt. Foran Vestens kameraer hadde krigsherrene nå iført seg  demokratiets maske.»

Vi her i Norge kjenner jo godt til situasjonen i Afghanistan. og selv om jeg er blant dem som alltid har vært i mot USAs (og Norges!) invasjon av landet, så er situasjonen verre enn jeg trodde. Vi har jo gjennom media lært at Afghanistan, etter USAs invasjon av andet, endelig fikk en demokratisk valgt regjering. og så har vi lært at 6 millioner barn, både gutter og jenter, har vært innskrevet i skolen. og så har vi lært at mer enn 25% av den demokratisk valgte regjeringen er kvinner. At kvinner går på skole, at kvinner har jobb, også i viktige stillinger. Det vi lesr lite om i media, er at mer enn 5 millioner barn IKKE er innskrevet i skolene. Og at av de 6 millilonene som er innskrevet i skolen, så er det langt fra halvparten av disse som faktisk går i skolen. Det er helst de som bor i Kabul som får muligheten til skolegang. Vi leser heller ingenting om at flesteparten av kvinnene i nasjonalforsamlingen er håndplukket av teokratiske krigsherrer. Mange av disse kvinnene er mer fanatiske enn mange menn. USA gir stor økonomisk støtte til den afghanske regjeringen. Det de ikke vil ta innover seg, er at en stor andel av denne såkalte demokratiske regjeringen består av krigsherrer.

«Jeg forklarte at det vi trengte i stedet for denne farlige sammensmeltningen av religion og politikk, var en verdslig regjering, en som kom til å holde seg adskilt fra religionen – religion er nemlig et spørsmål om privat tro. til tross for fundamentalismens påstander er det ingen grunn til å frykte sekularismen. Den betyr bare et skille mellom religion og politikk, noe som i virkeligheten sikrer og garanterer borgernes rett til religions- og trosfrihet.»

I 1992, da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, så brøt det borgerkrig i landet. I de fire årene som skulle komme etetr dette, var noen av de verste årene i afghansk historie. Mujahedin, som var gruppen av krigsherrer, terroriserte landet mye verre enn slik det var under Sovjetunionen. Landet var preget av vold, voldtekter og drap. Ingen var trygge. Så da Taliban overtok herredømmet føltes det faktisk som en befrielse. Og vi vet nok om Taliban til å vite at også dette var ille. Tenk at Taliban faktisk ikke var det verste i landets historie!!! Etter at Taliban falt i 2001, og USA «hjalp» landet på fote igjen, så har det faktisk blitt verre. Slik det var under mujahedin, under borgerkrigen.  Krigsherrer dreper og voldtar. Arbeidsledigheten er enorm. Ingen er trygge. Skoler blir nedlagt. Kvinner er undertrykte. Menn misbruker kvinner. Og mange kvinner velger å ta sitt liv for å slippe unna. I Afghanistan er den vanligste selvmordsformen å helle bensin på seg selv og tenne på.

Midt oppi alt dette lever Malalai. Og jeg synes det mest utrolige er at hun fortsatt lever. I mange år har hun hatt minst to livvakter rundt seg. Hun skifter bosted hele tiden. Likevel hever hun røsten og taler sannheten. hun har gjort seg bemerket over hele verden, og har deltatt på mange konferanser og debatter. Hun har også mottatt mange anerkjente priser for sitt mot og engasjement. Jeg synes det har vært helt fantastisk å bli kjent med denne utrolige kvinnen. Som bare var 25 år gammel da hun reiste seg modig opp og talte krigsherrene midt i mot! You go girl!!!

Nå har jeg ikke lest slutten, så kanskje har jeg enda gått glipp av noe stort som jeg ikke får delt med deg! Da må du rett og slett lese boka selv for å få det med deg, så ja, anbefalingen min går ut: LES BOKA!

Her er en film av hennes tale i Loya Jirga, den konstitusjonelle nasjonalforsamlingen i 2003:

Eva Mulvad, en dansk filmskaper har laget en dokumentar «Vores lykkes fjende». Jeg har ikke klart å finne filmen på internett, men her kan du se et intervju med Eva Mulvad:

11 tanker om “Biografisirkelen: Kvinne blant krigsherrer”

  1. Wow. Jeg leser (hører) for tiden Knaus6, og like før jeg leste dette hørte jeg han sitere noen som sa, (tabben med lydbok at det er så mye pes å finne igjen setninger). noe ala: Det er bare noen få sjeler som bærer verden – resten er bare fyllmasse (ok, ikke helt ordrett, men lignende -). Malalai høres absolutt ut som en av disse få. Som en del av fyllmassen er jeg alltid like sjokkert over hvor modige og bemerkelsesverdige mennesker som finnes der ute.

  2. Ja, det er utrolig at det er mulig å være så tøff! Skjønt jeg ser jo at når jeg er tøff på andres vegne, så er det lettere enn når jeg "bare" kjemper for min egen rett … Og hun taler virkelig folkets sak, hun er merkelig lite opptatt av seg selv! Boka var sterk kost, men (heldigvis) nøkternt skrevet slik at den likevel var "lett" fordøyelig.

  3. Nå veit jeg helt ærlig ikke helt hva jeg skal skrive, Pia! Det er utrolig viktig at slike bøker kommer ut og at du trekker den fram, er bare bra. Men det er ubehagelig å lese om dette. Det er så vanvittig urettferdig at det er slik, vi som har det så godt her i Norge på den ene sida og de som absolutt ikke har det godt i Afghanistan på den andre. Og det er fortvilende at det nesten er umulig å gjøre noe med. Men Malalai viser at det går an! Sjøl om hun ofrer sin frihet og kanskje sitt liv. Imponerende.

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s