Biografisirkelen: Kvinne blant krigsherrer

Før jeg skriver omtale om min (nesten!) ferdig leste bok, må jeg bare legge ut noen skrytebilder av minstegutten på 3,5 år: Han har hatt sin første ridetime i dag! Han satt som en konge på hesteryggen! Skulle ikke tro han hadde gjort annet enn å stelle hest og ri 🙂

 

Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste kvinne!

Dette er utvilsomt kanskje den mest lærerike biografien jeg noen gang har lest! Det er Malalai Joya som skriver om sitt liv: Som barn i Afghanistan. Som flyktning i Iran og Pakistan. Som undergrunnslærer for jenter i Afghanistan, og som politiker i et såkalt demokratisk Afghanistan. For en kvinne og for et liv! Samtidig er boka så mye mer enn en biografi om en modig og beundringsverdig kvinnes liv. Dette er en dokumentarroman om et land vi kjenner godt og som vi har både nød for og mange fordommer mot. Dette har vært en veldig lærerik reise til et land jeg har blitt veldig glad i etter å ha lest flere bøker fra landet!

Malalai ble født i april 1978, bare fire dager etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Faren var politisk aktiv, og måtte flykte til Iran, så de fire første årene vokste hun opp sammen med moren, hennes eldre søsken og onkelen. Da hun var fire år gammel flyttet de til faren i Iran. Selv om det på den tiden var vanskelig å være afghansk flyktning i Iran, klarte de seg godt der. De var blant de få som ikke bodde i flyktningeleir, og faren hadde jobb. Etterhvert ble de nødt til å reise videre til Pakistan. Der bodde de i flyktningeleir, men forholdene var gode, og Malalai fikk god skolegang.

Da Malalai var 20 år, fikk hun tilbud om jobb som lærer i en undergrunnsskole for jenter i Herat i Afghanistan. Dette tilbudet takket hun ja til, og etter 16 år i utlendighet, vendte hun endelig hjem til hjemlandet sitt. Etter noen begivenhetsrike og farlige år som undergrunnslærer og barnehjemsdirektør, takker hun ja til å stille som kvinnelig representant i Nasjonalforsamlingen da ny grunnlov skulle lages, etter at USA hadde invadert landet i 2001. Til tross for at hun modig fortalte sannheten om krigsherrene i Nasjonalforsamlingen, ble hun noe overraskende valgt inn som parlamentariker i den nye regjeringen.

Mesteparten av boka er viet til livet hennes som politiker. Selv om hun etter kort tid i regjeringen ble suspendert fordi hun fortalte sannheten om alle krigherrene som «demokratisk» og ved hjelp av USA var blitt valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hun krevde at de måtte dømmes for grove brudd på menneskeretighetene. Det skjedde selvsagt ikke. Det er ironisk at det er hun som må leve i skjul, mens krigsherrene, som hun kaller dem kan fritt styre Afghanistan i ruiner.

«Ingen hadde lyst til å snakke om elefanten i rommet: At forsamlingen var full av menn som i de siste tiårene hadde ødelagt Afghanistan, ført borgerkrig og drept titusenvis av uskyldige mennesker i sin jakt på mer makt. Foran Vestens kameraer hadde krigsherrene nå iført seg  demokratiets maske.»

Vi her i Norge kjenner jo godt til situasjonen i Afghanistan. og selv om jeg er blant dem som alltid har vært i mot USAs (og Norges!) invasjon av landet, så er situasjonen verre enn jeg trodde. Vi har jo gjennom media lært at Afghanistan, etter USAs invasjon av andet, endelig fikk en demokratisk valgt regjering. og så har vi lært at 6 millioner barn, både gutter og jenter, har vært innskrevet i skolen. og så har vi lært at mer enn 25% av den demokratisk valgte regjeringen er kvinner. At kvinner går på skole, at kvinner har jobb, også i viktige stillinger. Det vi lesr lite om i media, er at mer enn 5 millioner barn IKKE er innskrevet i skolene. Og at av de 6 millilonene som er innskrevet i skolen, så er det langt fra halvparten av disse som faktisk går i skolen. Det er helst de som bor i Kabul som får muligheten til skolegang. Vi leser heller ingenting om at flesteparten av kvinnene i nasjonalforsamlingen er håndplukket av teokratiske krigsherrer. Mange av disse kvinnene er mer fanatiske enn mange menn. USA gir stor økonomisk støtte til den afghanske regjeringen. Det de ikke vil ta innover seg, er at en stor andel av denne såkalte demokratiske regjeringen består av krigsherrer.

«Jeg forklarte at det vi trengte i stedet for denne farlige sammensmeltningen av religion og politikk, var en verdslig regjering, en som kom til å holde seg adskilt fra religionen – religion er nemlig et spørsmål om privat tro. til tross for fundamentalismens påstander er det ingen grunn til å frykte sekularismen. Den betyr bare et skille mellom religion og politikk, noe som i virkeligheten sikrer og garanterer borgernes rett til religions- og trosfrihet.»

I 1992, da Sovjetunionen trakk seg ut av Afghanistan, så brøt det borgerkrig i landet. I de fire årene som skulle komme etetr dette, var noen av de verste årene i afghansk historie. Mujahedin, som var gruppen av krigsherrer, terroriserte landet mye verre enn slik det var under Sovjetunionen. Landet var preget av vold, voldtekter og drap. Ingen var trygge. Så da Taliban overtok herredømmet føltes det faktisk som en befrielse. Og vi vet nok om Taliban til å vite at også dette var ille. Tenk at Taliban faktisk ikke var det verste i landets historie!!! Etter at Taliban falt i 2001, og USA «hjalp» landet på fote igjen, så har det faktisk blitt verre. Slik det var under mujahedin, under borgerkrigen.  Krigsherrer dreper og voldtar. Arbeidsledigheten er enorm. Ingen er trygge. Skoler blir nedlagt. Kvinner er undertrykte. Menn misbruker kvinner. Og mange kvinner velger å ta sitt liv for å slippe unna. I Afghanistan er den vanligste selvmordsformen å helle bensin på seg selv og tenne på.

Midt oppi alt dette lever Malalai. Og jeg synes det mest utrolige er at hun fortsatt lever. I mange år har hun hatt minst to livvakter rundt seg. Hun skifter bosted hele tiden. Likevel hever hun røsten og taler sannheten. hun har gjort seg bemerket over hele verden, og har deltatt på mange konferanser og debatter. Hun har også mottatt mange anerkjente priser for sitt mot og engasjement. Jeg synes det har vært helt fantastisk å bli kjent med denne utrolige kvinnen. Som bare var 25 år gammel da hun reiste seg modig opp og talte krigsherrene midt i mot! You go girl!!!

Nå har jeg ikke lest slutten, så kanskje har jeg enda gått glipp av noe stort som jeg ikke får delt med deg! Da må du rett og slett lese boka selv for å få det med deg, så ja, anbefalingen min går ut: LES BOKA!

Her er en film av hennes tale i Loya Jirga, den konstitusjonelle nasjonalforsamlingen i 2003: