Dokumentarroman, K. Sello Duiker, Realisme

Bokomtale: Jeg har sett mørkets indre

Jeg tør ikke glede meg for tidlig, men jeg prøver meg med et aldri så lite jubelrop: Juhu, jeg er i siget igjen 🙂 Tenk så fornøyd jeg var da jeg hadde lest en hel bok midt i all desembertravelheten. Og nå sitter jeg her bare to dager senere og har lest enda en bok! Til og med i går leste jeg ut boka! Ja, jeg skal innrømme at den verken var lang eller tung … Men likefullt: Det var en hel bok! *Klapper meg selv på skulderen* 
Jeg har mange utfordringer i livet, og en av utfordringene som gleder meg mest, er min litterære verdensomseiling! Nå har jeg besøkt mitt 16. land, det vil si mitt 11. land bare i 2013. Jeg kan endelig si at jeg har vært i Sør Afrika, i Cape Town. Når det er sagt, så har jeg ikke fått sett de gode sidene ved landet og byen. Om jeg vil det, tror jeg at jeg må reise dit fysisk. Må bare spare litt først …
Boka jeg har lest heter Jeg har sett mørkets indre av K. Sello Duiker. Solum forlag, som har gitt ut boka, skriver følgende om forfatteren:

«Kabelo Sello Duiker regnes som en av de aller fremste forfatterne i den såkalte post-apartheid-generasjonen i Sør-Afrika. Han rakk å skrive tre romaner før han tok sitt eget liv. For Jeg har sett mørkets indre fikk han Commonwealth Writers’ Prize for beste romandebut på det afrikansek kontinentet da den kom ut. For å skrive denne boken, bodde Duiker i en lengre periode blant gatebarn i Cape Town.»

 Hovedpersonen i boka er Azure.  Han er 12 år gammel. Snart 13 år og voksen. Azure er svart, men har blå øyne. Han passer ikke inn, og det får han merke i skolen og i nærmiljøet. Foreldrene hans blir drept da han var ni år, og han reiser da fra Johannesburg til Cape Town hvor han blir gatebarn. 
Gjennom Azure får vi være med på en eksistensiell reise gjennom Cape Town. Dette er en gripende reiseskildring hvor vi får innblikk i gatebarnas liv, narkotika, gangstere og barneprostitusjon. Duiker tegner ikke et vakkert bilde av Cape Town. Likefullt får vi små glimt av den «vellykkede» siden av byen også. Vakker natur og rike (hvite) mennesker. Duiker skriver det ikke direkte, men vi merker gapet mellom de hvite og de svarte i boka. 
Duiker reiser flere etiske spørsmål i boka. Noe av det jeg finner fremtredende i Jeg har sett mørkets indre, er spørsmålet om hvem du kan stole på. Azure opplever flere ganger at hans nærmeste sviker ham. Duiker kritiserer flere forhold gjennom boka si, både rasetematikk og maskulin seksualitet. 
Jeg har sett mørkets indre er både enkel og svært vanskelig å lese. Enkel fordi den er kort og fordi setningene er så enkle og korte, at du raser gjennom boka. Og den skrivestilen passer veldig godt til Azures fortellerstemme, som er et barn, men nesten voksen. Men mest av alt er det en vanskelig bok å lese fordi tematikken er  brutal, og fordi vi med hard hånd blir dratt inn en ond og brutal verden. Duiker pynter ikke på sannheten, kan du si!
Boka anbefales virkelig! Både fordi den er godt skrevet, men aller mest fordi den treffer. Med et knytteneveslag – midt i magen! (Den anbefales ikke å leses i romjulen, dog, som er den tida på året vi bare skal kose oss!)

4 tanker om “Bokomtale: Jeg har sett mørkets indre”

  1. Dette høres ut som en skikkelig tøff bok å lese. Tør ikke bestille den på biblioteket, er redd jeg får den med en gang 🙂 Får notere det i boken i stedet, for det hender jeg lengter etter en knyttneve i magen.
    Blogginnlegget ble jo dobbelt så langt som sist, så nå er du igang 🙂 (Selv om jeg må innrømme at jeg foretrekker halvlange omtaler)

  2. Kjekt å ha deg tilbake Pia:-) Høres ut som en tøff bok å lese dette, og jeg noterer meg den. Av og til trenger man slike bøker som dette også, for alt er slett ikke bare fryd og gammen.

  3. hehe, ja tenk på det, du: Dobbelt så langt! Wuhu!
    Det er ikke et mål i seg selv å skrive lange omtaler, men jeg har så mye inni hodet mitt som jeg ikke klarer å formulere. Og det var vel det som i sin tid var hensikten min med å blogge, å «skrive meg opp» igjen. Etter å ha vært syk i noen år, har hodet begynt å henge etter, og det liker jeg ikke. Merker at skriveevnen kommer og går, og jeg savner i grunnen den tiden da jeg bare kunne skrive i vei …
    Men når det er sagt, så liker jeg også best de halvlange omtalene 😉

  4. JA, det er sant: Vi trenger å lese slike bøker. Og om de er vonde mange ganger, så merker jeg at de gjør meg godt likevel. Både fordi jeg blir er takknemlig for hvor godt jeg har det selv, men også fordi jeg lærer å bry meg mer om det langt der borte, som egentlig ikke angår meg … men som i stor grad gjør det likevel! Godt med perspektiver i livet!

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s