«Lys mellom to hav er usedvanlig vakker og gripende fortelling. Det er slike bøker jeg liker så godt, fordi den gjør noe med meg som menneske. Jeg kan ikke bare lese boka og legge den fra meg. Boken har gitt meg så mye å tenke på. Den har vært vakker og god å lese, men samtidig så uendelig vond. Jeg kan kjenne meg igjen i Isabels smerte, i Toms ønske om å legge fortiden bak seg. Jeg kan kjenne havlukten, lengte etter friheten de lever i sitt ensomme liv. Jeg må beundre livsmotet deres, det sterke samholdet deres. Jeg kjenner meg igjen i svakhetene deres, i egoismen deres. Og så blir jeg så uendelig provosert av Toms sterke rettferdighetssans, til tross for at det eneste han ønsket var å gjøre det riktige. Men hvordan kan han gjøre det eneste riktige når han vet at det vil påføre hans elskede kone en større smerte enn hun kan bære?»
«Jeg er en ond kvinne, en fallen kvinne, tenkte hun, men jeg liker ikke å lyve. Løgn er det verste jeg vet, men han, min mann, næres av løgn. Han vet alt sammen, ser alt, men føler ingenting ved det, ellers kunne han ikke stå så rolig og snakke. Om han drepte meg eller Vronski, ville jeg ha aktelse for ham. Men neida, han trenger ikke annet enn løgn og ytre anstand.» (Anna Karenina om sin ektemann)
Årets herligste: Ja, det kan ikke bli andre enn Barnepiken av Kathryn Stockett.«Kathryn Stockett har skrevet en fantastisk god debutroman. Historiene er så lune, enormt hjertevarme og grensesprengende. Hun bruker humor for å få oss til å le og gråte. Hun skildrer sterke relasjoner. Samhold.»
«Og eg vart skuffa, det skal eg innrømme. For det eg trudde var ei bok om helten min, viste seg å vere ei bok like mykje om Olaug Nilssen. Eg var jo ikkje interessert i å lese om ho! Sjølvsagt elska eg intervjuet og! Kjære vene, eg sat jo like foran Sigvart Dagsland! Så nær han hadde eg aldri vore før. Hadde eg strekt handa ut, hadde eg kunne rørt ved han!»
vanskelig å velge. Johan Theorin og Jørgen Brekke er nye krimhelter hos meg. Nådens omkrets av Jørgen Brekke er absolutt vel verdt å lese! Jeg liker de mange prespektivene i Brekkes bøker, aller mest hans selvironi:
«Jeg synes også det var morsomt med metaperspektivet i Nådens omkrets. Som for å gjøre etterforskningshistorien i boka ekte, har Brekke lagt inn dette perspektivet der han sammenligner etterforskningen og etterforskeren Singsaker med de typsike krimhistoriene og -heltene. I begynnelsen av historien er det stor forskjell mellom disse, men ettersom historien skrider frem, så ser vi at skillet mellom de to blir mindre og mindre. For meg så virker det som Brekke har et litt humoristisk syn på seg selv og sin egen rolle som forfatter. Samtidig som Brekke i boka gjør sin fortelling «ekte» ved å sette seg over kriminalromanene, så sier han likevel at: «Slapp av, dette har ikke skjedd! Jeg bare dikter, slik som også Jo Nesbø brukte fantasien sin.»
Kort fortalt: » … en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnsvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden.»
«Jeg har alltid vært glad i Anne Karin. Jeg er enda mer glad i henne nå! Det er så uendelig trist at Anne Karin er død jeg skulle så gjerne ha takket henne for alt hun har delt. Bøkene hennes har betydd så mye for meg, og det spørs om de ikke må gjenleses snart!»
Årets sterkeste: Jeg har lest mye sterk kost i 2013, og det er vanskelig å velge ut kun en. Jeg kunne valgt boka om Malalai Joya, en Kvinne blant krigsherrer: Afghanistans modigste stemme. Eller om Eunsun, som i ni år var på flukt fra Nord-Korea. Eller om om lille Azure fra Sør-Afrika som sier Jeg har sett mørkets indre. Men jeg velger Stryk meg over håret av Agnes Matre. Fordi den ikke bare røsket i velstandssamvittigheten min, som de andre bøkene gjorde. Stryk meg over håret ble nesten en sjelereise for meg, der jeg måtte ta oppgjør med noen av mine egne demoner. Vondt og godt og viktig.«Forfatteren har klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker. Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!»
Hanna Matildes kulturkrok 