For ganske nøyaktig ett år siden ventet jeg fryktelig utålmodig, og var absolutt helt sikker på at jeg kom til å lese Jeg kommer med en gang straks den ble utgitt i mai 2013. Så sitter jeg her på tampen av mars 2014 og har endelig lest boka. Min svarte samvittighet letter litt, for det er nemlig et anmeldereksemplar, og jeg lovte selvsagt å skrive en omtale av boka da jeg spurte etter den. Nå har jeg lest den, og jeg håper at jeg får flere enn deg til å lese denne varme og litt såre boka. Tusen takk til Forlaget Press for god leseropplevelse!

Jeg kommer med en gang av Shin Kyung-sook tar oss med til et urolig Seoul og Sør-Korea på 80-tallet. Samfunnet preges av demonstrasjoner og er i ferd med å etablere seg som et i-land, løsrevet fra Nord-Korea. Sør-Korea har lange, partrialske tradisjoner, og er nå i ferd med å bli en moderne by under stadig større vestlig innflytelse.

Hvem kan fortelle meg
Hvor livet er på vei?
Kjemper jeg fortsatt mot stormen?
Har jeg blitt en ring i vanndammen?
Eller er jeg bare en blek frossen bjørk?
I en tidlig vårfrost
(Rilke, «Mitt liv»)

Jeg kommer med en gang er en roman om å bære på gamle sår, om relasjoner og om fremtidshåp. Vi møter de unge studentene Jeong Yun, Dan, Myeong-seo og Mi-ru. De har alle på ulike vis trukket seg tilbake fra samfunnet, og på ulike vis vil de også prøve å skape en ny fremtid for seg selv. De har et tett vennskap, og er svært avhengige av hverandre. Samtidig er det noe destruktivt over vennskapet deres. De bærer alle på sår, skyld og skam. I sin iver for å bøte på dette, driver de hverandre både nærmere og lenger fra hverandre.

Jeg kommer med en gang starter med at Jeong Yun får en telefon fra Myeong-seo om at Professor Yun er alvorlig syk.  De har ikke sett hverandre på åtte år. Vi skjønner at det har skjedd noe som har drevet dem fra hverandre. Gradvis, gjennom Jeong Yuns erindringer og Myeong-seos dagboknotater, ser vi et stadig større bilde av disse unge menneskenes liv. Det er mange kontraster mellom avgrunn og håp i livene deres, mellom samhold og ensomhet, mellom åpenhet og distanse.

Professor Yun er en dyktig foreleser, elsket av både studenter og kolleger. Han begynner studieåret med å fortelle legenden om sankt Kristoffer, som skal ha båret Kristus over elven. Legenden handler om å bære verden på sine skuldre. På mange måter er professoren en Kristusfigur. Han har en enorm tiltrekningskraft på mange. Professor Yun utfordret studentene til å bå de være den som bærer og den som blir båret. Dette er et veldig sentralt element i boka. Da professoren dør gir han også videre dette:

Det er derfor jeg vil gi dere alle denne siste tanken: Lev! Frem til dere ligger der og trekker det siste åndedraget: Elsk, sloss, fortvil og sørg, men lev!

Jeg kommer med en gang er ingen forutsigbar bok, og «overraskelsene» er mangeunderveis. Det er vanskelig å gi en god beskrivelse av boka. På den ene siden er den vanvittig god, dyktig skrevet med mange svært gode personskildringer.  Vi kommer dypt inn i menneskene, samtidig som vi bare skraper på utsiden. Vi får vandre gatelangs i vakre Seoul, og får innblikk i kontraster mellom høye bygninger, vakker natur og et samfunn i endring. Jeg kommer med en gang drives av mange, både indre og ytre motsetninger. Relasjoner er en sentral nerve i boka, skildret så det gjør både godt og vondt på en gang.

På den andre siden, er Jeg kommer med en gang en veldig vanskelig bok å lese. Skrivestilen er veldig annerledes enn det vi er vant til. Den er skrevet i tredje person, og veksler mellom to fortellere. Det tok lang tid før jeg skjønte at både Jeong Yon og Myeong-seo var fortellerstemmene. Om det er typisk koreansk skrivestil, eller om det er Shin Kyung-sooks særegne måte å skrive på, det vet jeg ikke. Jeg husker at jeg strevde med noe av det samme da jeg leste Ta vare på mamma, både i fjor og i forfjor. Jeg tror dette også er en bok jeg må lese om igjen når det har gått en tid. Den trenger å synke, rett og slett! Bak på boka, står følgende, som oppsummerer begge bøkene jeg har lest av Shin Kyung-sook:

Teksten tar oss med til en verden langt borte. Samtidig får den oss til å spørre: Hvem var menneskene som holdt våre egne liv sammen da vi trengte dem som mest? Og har vi fortsatt å si til dem: «Jeg kommer med en gang»?

Anbefales!

Til slutt en liten «oppmuntring» til alle bokelskere 😉