Bokomtale: Gravrøys

Årets første påskekrim er lest, og det av en av mine favorittforfattere: Johan Theorin. Endelig kom fjerde bok i Ölandskvartetten, og den skuffet ikke! Gravrøys er en spennende og velskrevet historie om mennesker og skjebner gjennom generasjoner på Öland i Østersjøen. I de foregående bøkene Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie følger vi den nysgjerrige eldre mannen Gerlof Davidsson gjennom fire årstider fra høst til vinter til vår, med avslutningen sommeren 1999.

Som vanlig i Theorins bøker, knytter også denne boka sammen hendelser i nåtid og fortid. Da Gerlof var ungdom jobbet han en periode som kirkegårdsgraver, og spesielt en hendelse husker han: Da Edvard Kloss skulle begraves, hørte de tre bank fra kisten hans. Kloss ble hentet opp fra graven, men han var død. Da han igjen ble lagt under jorden, skjedde det samme igjen. Aron Fredh, som da var 12 år, var den som virket mest skremt av denne bankingen.

Året etter reiste Aron ut av landet sammen med stefaren sin, Sven. De skulle til Amerika, og drømmene var mange. Underveis i boka får vi følge denne utenlandsreisen, og uten å røpe for mye, kan jeg si at det ikke blir helt som planlagt.

Sommeren 1999 er en varm og fin sommer på Öland. Turistene er mange, og stemningen er flott. Jonas er på ferie hos tanten og onkelen sin. Den eldre broren og fetterene er ikke spesielt glad for å ha minstemann med på slepet, så en kveld de skal på kino, setter de Jonas av og lar ham klare seg selv. Denne kvelden opplever Jonas noe fryktelig, og da han flykter fra åstedet, kommer han til Gerlof. Han forteller hva som har hendt. Gerlof tror ham, selv om det er noe utenom det vanlige. Politiet tar historien med en klype salt.

Da Gerlofs vitebegjærlighet tvinger ham til å nøste videre i Jonas’ opplevelse tar det noen uante vendinger. I løpet av denne sommeren skjer det mye, spesielt for familien Kloss. De eier et feriesenter på øya, men denne sommeren skjer det noe som får turistene til å reise hjem igjen. Hvem er det som ønsker å ramme familien Kloss?

Johan Theorin har igjen levert en velskrevet og drivende spennende historie. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk fra starten, og vurderte tidlig å legge boka fra meg. Når det blir for mye spøkelser og zombier, blir jeg fryktelig akutt syk, og boka mister hele troverdigheten for min del. (Det har vært større eller mindre innslag av det overnaturlige i alle bøkene hans, og dette har trukket ned litt av leseropplevelsen for min del.) Men akkurat i det jeg skulle til å legge boka fra meg, så reddet Theorin skinnet: Han kom med en plausibel forklaring på det uforklarlige. Jippi! Tenk om jeg hadde stoppet en setning tidligere, for en leseropplevelse jeg vile gått glipp av!

Det er noe med skrivestilen til Theorin som bergtar meg: Denne sakte fremdriften, men likevel intense driven i historien. Alle de flotte naturskildringene. Hvordan han klarer å flette sammen mennesker og skjebner. Og jeg har skikkelig sansen for denne revmatiske og intuitive gamle mannen Gerlof. Jeg savnet at politiet i større grad skulle vært med og etterforsket, men etter å ha lest slutten, ser jeg at det var et helt riktig grep.

Det er trist at Ölandskvartetten nå er fullført, men det er ingenting annet å gjøre enn å dra dit på ferie! For det er ingen tvil om at disse bøkene har skapt et sterkt ønske i meg om å dra dit.

(P.S Siden jeg aldri kommer til å skrive omtale om Sankta Psyko, som min mann var så snill å kjøpe til meg, så legger jeg inn en notis her om at jeg har lest så mange skumle omtaler om den at jeg ikke tør å lese den. Så denne parantesen regnes herved som en pyseomtale for å vise min takknemlighet til min kjære mann som bare ville være snill med meg!)

Andre som likte boka like godt som meg:

Tine
Berit
Med bok og palett
Heart Art