Bokomtale: En duft av kanel

Duften av kanel er noe av det beste jeg kan tenke meg! Kanskje var det derfor denne romanen tiltrakk seg min oppmerksomhet? Da jeg gikk forbi den på biblioteket, husket jeg at jeg hadde lest om boka. Det var nesten som jeg kjente duften av kanel, og boka måtte bli med meg hjem.

Tittelen gav meg gode fornemmelser om en perle av en bok. Baksiden av boka gav også inntrykk av en spennende og lærerik bok:

«En duft av kanel er en spennende og fortettet fortelling, et dypdykk i et avhengighetsforhold mellom to kvinner, og et interessant bilde av ulike liv i Damaskus.»

Dette hørtes unektelig ut som ei bok i min gate. Jeg liker å lese om mennesker, de som lever andre liv, i andre kulturer enn jeg. Dessuten var den perfekt til min store litterære verdensomseiling. Jeg har holdt meg lenge i Midtøsten, og Syria er et land jeg gjerne skulle bli mer kjent med. Annet enn de grusomme bildene vi kjenner så godt fra nyhetsbildet.

Samar Yazbek har skrevet en dristig roman. Langt utover det jeg hadde kunnet forestille meg. Yazbek er født inn i en av Syrias mest velstående familier, men valgte å bryte ut for å kjempe mot Assads regime. I dag lever hun i eksil i Paris. Som 16-åring rømte hun hjemmefra, og kanskje har hun også fått oppleve Syrias fattigste liv også? I alle fall gir En duft av kanel et veldig tydelig bilde av både det velstående og  det fattige Syria. Les gjerne mer om Yasbeks liv i denne artikkelen fra The Guardian.

En duft av kanel handler om overklassekvinnen Hanan og tjenestepiken hennes Aliya. En natt finner Hanan tjenestepiken i seng med mannen, og hun kaster henne på dør. Boka  handling forgår bare i løpet av noen timer etter denne hendelsen. Vekselvis får vi følge Hanan og Aliyas tanker tilbake i tid. Vi får se at det brutale livet ikke handler om fattig eller rik.

 Hanan ble som ung jente giftet bort til sin fetter, Anwar. Årene går, og de får ingen barn. Anwar ser ikke med begjær på sin kone, og Hanan ser på sin mann med avsky. Som en flukt fra sin mann, søker Hanan å stille begjæret sitt hos andre kvinner. Så også hos tjenestekvinnen Aliya.

Aliya var bare et barn da hun kom til Hanans hus. Faren solgte henne som tjenestepike, og tok pengene og forlot familien sin. Det er noe grotesk over tanken på hvordan denne jenta ble brukt i et spill for å tilfredsstille husfruen sin. Kan en ti år gammel jente si nei år husfruen fører fingrene hennes til unevnelige steder? Men når forholdet utvikler seg, og Hanans avhengighet til tjestepiken vokser, så får hun overtaket. Om natten er det Aliya som er husets hersker. Om dagen er hun stille og usynlig.

Aliya er vokst opp i al-Raml, slumstrøket i Damaskus. Da Hanan kaster henne ut denne natten, vandrer hun tilbake dit hun kom fra. Det er det eneste hun kjenner til utenom det velstående huset hun har levd i i ti år. På veien tilbake henter Aliya frem minnene fra barndommen sin. En barndom preget av brutal vold og stor fattigdom. Som liten jente hadde hun vært vitne til, og selv opplevd å bli voldtatt. Som liten jente hadde hun lært av moren sin hvordan hun skulle bruke kniven dersom menn eller gutter kom for nær henne.

En duft av kanel er ikke så vakker som den høres ut som. Det er en hjerteskjærende roman om makt, misbruk, sex  og kvinners rettigheter. Det er intense skildringer av de to kvinnenes indre liv. Det tok litt tid før jeg fikk taket på dem, men når jeg først gjorde det, krøp de meg langt under huden. Historiene deres gir meg frysninger.

En duft av kanel er en radikal, annerledes roman. Vågal og erotisk, men likefullt med emosjonell realisme og nærhet. Brutal. Flott samtidsdrama og nære og varme portretter av to kvinner fra helt ulike kår. Hvem er det egentlig som kommer fra de mest brutale forholdenen? Noe av det mest spennende med romanen, var tematiseringen av makt og maktforhold. Hva er det som gir et menneske makt? Og hva skjer når disse rollene byttes?

Jeg sitter igjen med en følelse av å være fratatt noe. Det er ikke det at jeg ikke før har lest en bok som var noe helt annet enn jeg forventet. Det er helt greit. Men det er noe med duften av kanel som gir meg så mange gode fornemmelser, og slik var det ikke nå. Duften av kanel har blitt blandet med noe av det skitneste jeg kan tenke meg. Jeg er opprørt. Det var ingen perle av en bok. Det ble ikke, som jeg håpet på, et annerledes bilde av Syria enn det jeg kjenner fra media …

Samar Yazbek har oppnådd det hun ønsket med boka, det er jeg sikker på. Det er en bitende kritikk mot det syriske samfunn. Men hva var jeg så fratatt? Jeg vet ikke. Det er bare følelsen jeg sitter igjen med. Samtidig er jeg mest imponert over enda en modig kvinne. Som reiser seg mot urettferdigheten. Som våger å tale om høyt om tabuer. Som setter andres velferd foran seg selv. Så da har jeg likevel fått noe: Jeg har lært noe om Syria. Jeg har fått et bredere perspektiv på hva urettferdighet er. Ikke minst har jeg fått en boost til selv å bli modigere. Til å stå i mot urettferdighet. Til å tale for rettferdighet.

Anbefales!