Bokomtale: Født til å løpe

Først et bilde av hvem Pia er:
Liten og rund(ere). Er for så vidt glad i å bevege seg, men det trenger man ikke å ha noe særlig kondis for å gjøre. Går mye. Var nok mye sprekere i før-barn-tid. Altfor glad i slikt som lager god midje. Ja, og bøker er ikke nødvendigvis det som gir de beste treningsresultatene. Nevnte jeg at jeg hater fotball som pesten? Finnes det noe verre enn fotball? Håndball selvfølgelig! Men det som verre er: Jogging! Dersom noen spør meg om hvordan videregående skole var, vil jeg umiddelbart si at jeg hatet å springe rundt Mosvatnet hver evige uke. Jogging er noe jeg kun forbinder med utelukkende negative opplevelser. Og jeg har hele mitt lange liv vært overbevist om at jeg ikke ikke er skapt for løping. Så enkelt.

Så hvorfor i all verden skulle jeg ha et brennende ønske om å lese Født til å løpe? Det er jo såre enkelt: For noen år tilbake så jeg Skavlan, hvor bokas forfatter Christopher McDougall var gjest. Jeg ble så betatt av den mannen og det han fortalte om løping. Jeg husker jeg stod på badet den kvelden og løp på tarahumaravis. Det var fascinerende å kjenne hvordan beina bare løp avgårde.

Så hvorfor skulle det går år og dag før jeg fikk tak i boka? Enkelt: Les første avsnitt om igjen! 🙂

Hvorfor løper dyr? Det handler selvfølgelig om kampen mellom liv og død. De gasellene som overlever, er de som løper raskere enn den raskeste løven. De løvene som skal overleve må løpe raskere enn den minst raske gasellen. Men kjære deg, tenker du, et menneske trenger da ikke å løpe for å overleve. Vi har da både bil, sms-varsler og Rema 1000. (Og så nevner vi ingenting og de som trenger å løpe fra mobbere, overfallsmenn, kreditorer og fans …)

Født til å løpe er ei helt vanvittig bok! For noen elleville historier og du vil ikke tro hvor mange helsprø folk du kan lese om i boka. Liker du å lære, da er dette en bok for deg! For dette er nemlig en bok om så mye mer enn løping: Her er det historie, sosiologi, biologi, økonomi, zoologi, anatomi, geografi og mye,mye mer.

Har du hørt om tarahumarene, eller raramuriene som de kalles. Det er et bortgjemt folk nord i Mexico. Det løpende folket. De løper for livet. Livet er løping. Tenk deg et folk som lever på mais, bønner og maisøl. Og så røyker de. Høres det sunt ut? Likevel løper de raskere enn de raskeste maratonløperne i verden. Tarahumarene løper 161 km i bare noen tynne filler av noen sandaler. Eller de skjærer seg et par sandaler av restene av et gummidekk, bundet sammen med noen tynne reimer. Jo da, løp i vei,  sier nå bare jeg!

Men jeg er ikke verre laget enn at jeg også må prøve. Min gode far har alltid passet på at vi har hatt ordentlige sko på beina. Beina mine har lidd mange prøvelser, men likevel tar jeg noen tynne sko fra Europris på meg, og tar turen ut og leker tarahumara: Det er da det skjer! Jeg klarer ikke å løpe sakte. Føttene bare tar meg fremover. Det er plutselig en god følelse å løpe! Hmmm … Kan det være noe i det med å være født til å løpe …? Skulle det gjelde meg også?

Det er faktisk utrolig spennende å lese om disse ufattelig lange løpene. 161 km, piece of cake , likssom! Spesielt det ene løpet, kjente jeg drev meg. Jeg tuller ikke:  Jeg løp i stua, med boka i hånda! Jeg måtte jo legge meg, eventually, men som den effektive bien jeg er, så løp jeg selvsagt mens jeg pusset tennene. Jeg ble så utrolig gira av å lese om disse løpene.

Men det mest spennende med boka var persongalleriet. For en gjeng! McDougall, forfatteren selv, gjorde som sagt sterkt inntrykk på meg da jeg så ham på Skavlan. Han strevde med løpsskader, og jaktet etter et alternativ til kortison og å måtte legge fra seg løpingen. Han nektet å godta at ingen kunne hjelpe ham.Mennesket hadde jo løpt siden tidenes morgen, hvorfor ikke ham? Det var da han begynte å stille seg spørsmål et om hvorfor løpeskadenes inntog etter løpeskoenes ankomst. Var skoene ikke gode for oss?

Anne Trason, en pitteliten dame, naturfagslærer.Pistrete hår, og skikkelig grå mus. Løper. Hun slår til og med tarahumaraer. Hensynsløs.

Og hvem er Caballo Blanco, den hvite hesten? Mannen som løper så rakst at ingen vet om han egentlig finnes. Han sier han heter Micah True, men hvem vet om det er sant? Caballo lever alene i tarahumaraenes område. Han brenner for å arrangere et ultraløp på 80 km i Barrancas del Cobre, sammen med tarahuamarene og de beste ultraløperne i verden. Det er nesten umulig å få til, og det har sin pris. Men løpet blir gjennomført.

Men den mannen som virkelig traff mitt hjerte var Scott Jurek. Kanskje verdens beste ultraløper. I sin ungdom brukte han all sin tid på å pleie sin MS-rammede mor. Ved litt tilfeldigheter, begynte han å løpe, løpe fra problemene sine. Tenk deg dette: Du har løpt 161 km i 40 grader celsius. Du kommer først i mål, etter bare 15 timer. Du er svett. Du er varm. Du er sulten. Tørst. Du er utmattet. Hva gjør du? Du drar selvfølgelig hjem og tar deg en velfortjent dusj og sover. Hva gjør Scott Jurek? Han har selvfølgelig med seg en sovepose, legger seg ogsover på målstreken, og står opp 8 timer senere for å heie de siste i mål! WOW! For en mann! Det står det respekt av!

Så nå har jeg ikke bare lest min første fotballbiografi. Jeg har også lest en løpsbiografi. Og fordi det har vært så inspirerende må jeg også lese Scott Jureks biografi, Eat & run. I tillegg skal jeg lese boka om Zlatan. Noe har skjedd med Pia. Jeg er ikke sikker på hva, men noe er det. Første mål må jo være å løpe rundt Mosvatnet. Og herre min hatt, jeg har til og med tenkt tanken på maraton (ja, det ligger langt frem!) Det eneste jeg er litt redd for, når jeg har lest Eat & run, er at jeg kanskje må bli veganer.

Tenk om alt dette bare er innbilning!
Tenk om det bare 40-årskrisa!