Bokomtale: En overflødig kvinne

Jeg har lest En overflødig kvinne av Rabih Alameddine. Det er en libanesisk roman, og boka blir dermed en del av min litterære verdensomseiling. Alameddine er født i Jordan av libanesiske foreldre,  og det er under sterk tvil jeg tar den med i prosjektet mitt.

Bak på boka hylles Alameddine som en mesterlig forteller som Vesten har all grunn å lytte til.

Beirut er byenes Elizabeth Taylor: Sinnsyk, vakker, smakløs, falleferdig, gammel og alltid full av dramatikk. Hun vil også gifte seg med enhver forelsket beiler som lover å gjøre livet hennes mer behagelig, uansett hvor upassende han måtte være.

 

Det er Aaliya, en 72 år gammel kvinne som er fortellerstemmen. Gjennom hennes tilbakeblikk på sitt eget liv, får vi innblikk i en kultur og en historie vi kjenner fra nyhetsbildet. Beirut er en by med sterke kontraster, og Aaliya har opplevd mange kriger, opprør og ikke minst modernitetens inntog i byen.

Aaliya ble gift da hun var 16 år, og skilt da hun var 20 år. Siden da har hun levd alene. Hun har alltid lest bøker. Det har vært hennes (til)flukt i livet. Som nyskilt får hun jobb i en bokhandel. Ved siden av denne jobben, oversetter hun romaner. Oversettelsene er kun for hennes egen fornøyelse, og over en periode på 50 år oversetter hun 37 romaner. Det vil si, hun oversetter kun andres oversettelser. Fordi hun kun kan flytende fransk og engelsk, velger hun å aldri å oversette fra originalspråkene. Hun er redd for å ødelegge god litteratur. Derfor ser hun på sine egne verk som kopi av andres kopier. Det vil alltid gå noe tapt i en oversettelse. Likeså går enda mer tapt når hun oversetter en oversettelse til arabisk. Aaliya klarer ikke å se at hennes oversettelser kan bety noe for andre.

En overflødisk kvinne er en filosofisk roman. Jeg vet ikke om jeg vil dra det så langt at jeg vil kalke den eksistensiell. Men tilhørighet er sentralt i romanen slik jeg ser det. Aaliya er blitt forlatt flere ganger. Første gang av faren, som elsket henne overmåte mye, og som døde da hun var lita jente. Oversett av moren. Ikke viktig stefaren eller halvsøsknene. Mannen sier han vil skilles etter fire år i barnløst ekteskap. I voksen alder har hun to viktige personer i livet sitt: Hannah og Ahmad. Begge forsvinner ut av livet hennes på 70-tallet.

Aaliya lever et isolert liv. Hun ønsker det slik.  Ensomheten blir en venn. Gjennom bøkene får hun den lidenskapen hun trenger i livet.

Det er gjennom bøkenes verden at Aaliya finner oppreisning og livets mening.

Må man kunne forklare alle tragedier? Menneskene har en sterk trang til forklaring på det uforklarlige. En overflødig kvinne problematiserer dette gjennom utallige sitater og referanser til klassiske verk. Boka er en litterær reise, en sjelereise. For min del ble det for mange henvisninger til andre verk. En spennende kulturreise, vakker og tankevekkende filosofisk reise druknet litt i alle henvisningene. Jeg ønsket å lese mer om Aaliya, Hannah og Ahmad. For det var et spennende møte med både disse personene og med Beirut. Men historiene fikk aldri nok plass til å krype under huden min. Det savnet jeg.

Jeg skal ikke påstå at det var en dårlig bok, og det kan likegodt være meg det er noe galt med. Men jeg kjedet meg en del gjennom boka. Det handler nok mest om at jeg savnet de personlige fortellingene. De var der, men i for liten grad, synes jeg. Og det var spennende med alle de litterære dryppene. Underveis har jeg også fått gjort mange refleksjoner over eget liv, noe jeg liker at bøker gjør med meg.  Jeg kunne kjenne meg igjen i Aaliya.  Så hva var det egentlig jeg savnet? Nerven. Den som får det til å krype under huden min. Når det er sagt, så er jeg sikker på at mange der ute hadde elsket denne boka nettopp på grunn av alle de gode henvisningene til klassisk litteratur.