Bokomtale: Skygge

«I vår tid snakkes det så mye om lykke. Det skrives bøker, holdes kurs, og noen av oss prøver til og med å kjøpe den. Det virker som om vi tror lykke er noe vi har krav på, og derfor jakter vi på den hele tiden, fullstendig overbevist om at bare vi finner den, løser alle våre problemer seg. Å ikke være lykkelig er blitt ensbetydende med å være mislykket. Men hva er egentlig lykke?» (s. 297)

Skygge er skrevet av Karin Alvtegen, som er bosatt i Stockholm. Alvtegen er kjent for sine psykologiske thrillere, og bøkene hennes er oversatt på fem kontinenter.

I Skygge møter vi mange ulykkelige mennesker, som alle har ulike måter å tilnærme seg problemene sine på. Felles for dem, er at de har en tendens til å gjemme det som smerter mest.

Kristoffer er hittebarn, og har gjennom  hele oppveksten båret håpet om at en dag skulle foreldrene komme og hente ham. For smerten over å være forlatt og uønsket var for tung å bære. I voksen alder har han dempet smerten med alkohol og fest.

Da Ragna Persson dør, 92 år gammel og helt alene, finner bobestyreren ingen pårørende. Derimot finner hun signerte bøker av den nobelprisbelønnende forfatteren Axel Ragnerfeld.

Ragnerfeld kom fra enkle kår, men har gjennom bøkene sine bygget opp både rikdom og berømmelse. Med jernhånd har han hatt kontroll på familien, for å bevare fasaden.

Sønnen Jan-Erik Ragnerfeld lever av faren forfatterskap. Han reiser rundt og har foredrag, med utgangspunkt i menneskets kamp mellom det onde og det gode. På grunn av farens bøker har han utviklet et stort humanitært arbeide i u-land. På hjemmebane er ikke alt like godt, og forholdet til kona og datteren er nesten ikke-eksisterende.

Gjennom disse ulike personene gir Skygge oss sterke portretter av menneskers skjebner, og hvordan enkelte valg kan få fatale følger. Hva vet vi egentlig om menneskene rundt oss? Jeg liker godt psykologiske thrillere, og dette var en god psykologisk bok, men jeg savnet thrilleren. For det var ikke det sterke drivet som jeg venter av en thriller. Men boka var helt OK. Detv ar spennende å nøste opp i Ragnerfelds familiehistorie, og det lå mer grums i bunn der enn jeg klarte å forutse.

Nå er det vel «ut» i bloggland å definere bøker som sommerbøker, men Skygge synes jeg passer godt inn i en slik beskrivelse. Det var en enkel og lettlest bok, som likevel gav et lite dypdykk inn i menneskets indre. Det passer meg godt når jeg tar med pledd og te og legger meg på plenen, og barna leker i bakgrunnen.