Bokomtale: The long way back

Oi! Jeg har vært på dypt vann – ikke bare har jeg lest bok på engelsk, men jeg har beveget meg i et fremmed politisk landskap, i en kultur som til dels har vært vanskelig å gripe. Jeg har lest The long way back av Fuad al-Takarli, en irakisk roman fra perioden før kuppet i februar-63, som avsatte daværende statsminister, Abd al-Karim Qasim.

The long way back er en familiesaga der vi møter fire generasjoner av samme familie i samme hus. Familien bor i et stort, men ikke veldig eksklusivt hus i Bab al-Shaykh-området i Bagdad.  I starten av boka møter vi Nuryia, også kalt Bibi, som er datteren av oldemoren i huset, Um Hassan, en gammel, kverulantisk dame som bruker tiden på å mase om bedre mat. Sammen med henne bor Safiya, som er søsteren til Nuryias mann, Abu Midhat. Sammen med den eldre generasjonen bor Nuryia og Abu Midhats tre voksne barn: Midhat, Karumi og deres søster Madhia og hennes to døtre. Madhia er separert fra mannen sin. Sammen med denne familien kommer også Nuryias søster og niese, Munira for å bo. Munira kommer til å spille en viktig rolle i boka, mer en bare fordi hun blir til begjær for begge brødrene i huset …

The long way back er på mange måter en dannelsesroman, mer enn en en historisk roman. Mest av alt vil jeg kalle den et modernistisk, naturalistisk drama. I relasjonene mellom de ulike personene, samt tendenser til en kuturell brytningstid, kan vi ane et nett av frykt, begjær, og som i mange familier i Midt-Østen, mange råd, press, misbillingelse og vaktsomhet. Ved siden av merker du en tilstedeværelse og ubrytelige bånd i en familie som hjelper og støtter.

Det tar litt tid å bli kjent med alle medlemmene i familien, og for meg opplevdes det som et virvar av navn, hvem som var hvem og hvordan de sto i relasjon til hverandre. Nå som jeg er ferdig med boka, føler jeg at jeg har kontroll, og kunne veldig godt tenkt meg og lest mer om denne skjøre, men fine familien.

Likeså tok det meg litt tid å forstå skrivemåten til al-Takarli. The long way back er skrevet med flere ulike synsvinkler. På mange måter er al-Takarli det jeg vil kalle en eksperimentalist. Mens andre bøker med ulike fortellerstemmer gjerne gir kapitlene navn etter hvem som forteller, gjør ikke al-Takarli det. The long way back tvinger oss til selv å finne det ut. Ofte tar det gjerne flere sider før en finner ut hvem som er fortellerstemmen, gjerne etter å ha gjettet feil. Nå kan dette kanskje høres slitsomt ut, og i begynnelsen var det det. Men etter å ha lest et godt stykke ut i boka, ser jeg hvor effektfullt dette er.

Det er mange konflikter i boka, både på det ytre og det indre plan. At jeg bruker mye tid på å tenke hvem som forteller underveis mens jeg leser, tror jeg er gjort bevisst av forfatteren for at vi skal forstå og klare å gripe noen av de konfliktene som rører seg i familien. Det er som jeg har vært en del av det som har skjedd. Dette usynlige spindelvevet av tanker og følelser.

I avslutningen av The long way back, blir politiske hendelser og kuppet i -63 et viktig bakteppe for det som skal bli, eller kunne blitt (for)løsningen for de familiære konfliktene. Når alt kommer til alt, vet vi jo ingenting? For det er jo slik at vi alle tolker en og samme hendelse på ulike vis. Det er dette som blir så destruktivt i The long way back. Både forløsende godt og hjerteskjærende vondt å kjenne seg igjen i …

Al-Takarli bruker mange modernistiske skriveteknikker, og det som gjerne preger boka mest, er hvordan han beveger seg fra ytre skildringer til indre skildringer uten tydelige markører i overgangene. Så det er ikke alltid lett å følge om et er virkelige handlinger eller tanker og drømmer. Men etterhvert som de ulike hendelsene nøster seg opp, ser vi et mønster og forstår stadig mer av det foregående.

The long way back er en rik bok. Den gir et glimt av Bagdad  på 60-tallet. Et samfunn av kontraster, med tradisjoner og modernismen i en form for (u)balanse. Al-Takarli stiller også amnge store spørsmål: Hvem (i alle dager) er jeg? Hvor skal jeg? Hva betyr de valgene jeg tar? Eller betyr de noe som helst? God willing …

Det er ikke alltid lett å lese bøker fra andre og fremmede kulturer, og flere ganger underveis lurte jeg på å gi opp. Men jeg er glad jeg leste ferdig. For om det var vanskelig å henge med til tier, så var det hele tiden ei veldig god bok. Al-Takarli skriver mesterlig. Som jeg gjorde med Ta vare på mamma, kommer jeg også til å lese The long way back om igjen.

(Og jeg som grudde meg til å lese på engelsk – det var jo piece of cake! 🙂 )