Bokomtale: Vi trenger nye navn

Har du vært i Zimbabwe? Det har jeg! Det føles i alle fall slik!

Vi trenger nye navn er skrevet av NoViolet Bulawayo, født i 1983 i Zimbabwe. Vi trenger nye navn er hennes første roman, og den ble shortlistet til Bookerprisen 2013.

Å lese Vi trenger nye navn har vært både medrivende, opprørende og riktig så fornøyelig. Gjennom et barns øyne har vi fått et innblikk i et land i forandring uten at vi egentlig har lært et «pøkk» om Zimbabwe. Jo mer jeg tenker på boka etter jeg ble ferdig med den, jo mer vokser den. Jo mer griper den meg. Jo mer mening gir den.

«Vi er på vei til Budapest: Bastard og Chipo og Godknows og Shbo og Stina og meg. Vi drar selv om vi ikke har lov til å krysse Mzilikazi Road, selv om Bastard egentlig skulle passe på lillesøsteren sin Fraction, selv om mor hadde drept meg hvis hun fikk vite det – vi bare drar. Det er guavafrukter å stjele i Budapest, og akkurat nå vil jeg heller dø for guavafrukter. Vi spiste ikke i morges, og magen min kjennes som om noen bare har tatt en spade og gravd ut alt.»

Nå har jeg skrevet og visket ut, skrevet og visket ut. Denne boka fortjener en aldeles utmerket anmeldelese, og hodet mitt er ikke i stand til det nå. Jeg har så mange gode tanker om boka i hodet mitt, men formuleringsevnen er noe svekket. Jeg har lest to anmeldelser som yter boka alt det den fortjener.  Jeg velger i min omtale å linke til disse, og anbefaler begge på det aller varmeste!

Merete Granlund skriver dette i sin anmeldelse som ble publisert i Dag og tid: (trykk på linken for å lese hele innlegget)

«What’s in a name», spør Shakespeare, og mange har gjenteke spørsmålet sidan. Vel, det kan vere både mykje og lite, tenkjer eg, det kan  vere ein heil kultur, eller det kan vere berre ei samling av fine klangar og assosiasjonar av meir privat karakter. Men kvar gong eg les litteratur frå ein annan nasjon, vert eg merksam på kor mykje litteraturen betyr for å fylle namn med meining og kultur, både for å gjere dei som er omtalte synlege for verda og for å skildre deira eigenart og erfaringar. Det ligg difor ei stor sorg i tittelen NoViolet Bulawayo – pseudonym for Elizabeth Zandile Tshele, oppvaksen i Zimbabwe og utvandra til USA – har valgt for debutromanen sin: Vi trenger nye navn. Dei gamle namna, med alt som ligg i dei av overlevert kultur, dug ikkje lenger for livet i ein kultur med andre skikkar og andre krav.

Anne Eriksen skriver veldig godt i Ny tid om den historiske konteksten i boka, og hvordan forfatteren tar oss med ut av referanserammene, fremfor inn i dem:

Barnets øyne. Bulawayo viser en imponerende evne til å skrive fram et barns perspektiv. Darling beskriver ting og hendelser rundt seg som til en fortrolig – med den følge at vi ikke alltid forstår, i hvert fall ikke før en stund senere, når flere brikker har falt på plass. … Min påstand er at Bulawayo oppnår en slik underliggjøring gjennom sin bruk av barneperspektivet. Vi ledes inn i denne merkelige samfunnsmessige unntakstilstanden, som Darling og de andre lever i, med bind for øynene.

Vi trenger nye navn er forøvrig mitt 26. bidrag i min litterære verdensomseiling.