For ei bok, jeg bare sier det: For ei bok!
Det er Ida Hegazi Høyer som har skrevet Unnskyld. Boka er nominert til Bokbloggerprisen 2014. Et godt stykke ut i boka hadde jeg flere ganger tenkt at dette ikke blir min favoritt blant de nominerte. Men så skjedde det noe. Personene – ikke historien! – krøp under huden på meg.
Forlaget skriver dette om boka:
En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?
Det er sjelden jeg sitter igjen med en så sterk uvilje mot hovedpersonene i ei bok og likevel må rose boka i skyene. I begynnelsen av boka slet jeg. Historien var tafatt. Personene irriterte meg.
Fortellerstemmen er ei ung jente på 20 år. 22 år når boka ender. Hun møter Sebastian, 25 år og filosofistudent, på stranda. Fortelleren henvender seg til Sebastian, sin utkårede. «Det er ikke deg og meg. Det er oss.» Vi har ikke lest mange sidene før vi ser at det er noe som skurrer. Vi kan ane hva det er, uten helt å vite. Det er noe med Sebastian, alt ved ham skinner gjennom som løgn. Men det er ikke det verste. Det verste er jenta. Alt hun finner seg i. Naiviteten. Idiotien. Denne ringen – fiskesnøret – som hun bærer. Som et symbol på kjærligeheten deres. Hvilken kjærlighet? Om ikke annet, så blir denne ringen et symbol på det destruktive forholdet deres.
Ida Hegazi Høyer har en mesterlig fortellerstemme. Det er en ulidelig vond nerve gjennom hele boka. Unnskyld er et manifest. En ung jente som (tror jeg) ble voksen over natten. Men da var det for sent. Og en ung mann, som da han oppdaget sannheten om seg selv ikke klarte mer. Jeg sa at personene irriterte meg. Jeg klarte ikke å bli glad i de. Jeg klarte ikke å la svakhetene deres forklare hvorfor ting ble som de ble. Jeg kan skjønne at det ble slik. Og det er kanskje det som irriterer meg mest. De var ekte. Ikke historien kanskje, men personene. De skildrer noe veldig menneskelig. Eller helt umenneskelig. Det er en tynn linje mellom løgn og sannhet. Hegazi Høyer har balansert på denne. Og det kunne vært meg! Nei, Unnskyld meg, det kunne det virkelig ikke!
Jeg anbefaler Julies omtale av Unnskyld! Helt fantastisk skrevet!
Hanna Matildes kulturkrok 
Jeg har faktisk lest boken om igjen, for jeg leste denne i høst også. Og den er faktisk enda bedre denne gang og det hadde jeg ikke trodd. Den er veldig vond, og jeg satt med en klump i magen rett som det var. Fin omtale forresten 🙂
Ja, dette er en bok jeg kjenner jeg må lese om igjen. Takk for fine ord, med ønske om en velsignet glad dag ☺
Hmm.. jeg hadde egentlig tenkt å ikke lese denne boka. Men nå ble jeg usikker… Kan nemlig ikke utstå å ikke like karakterene jeg leser om. Jeg trenger overhode ikke elske dem, men det må være noen forsonende trekk… Vi får se… God omtale! Nå skal jeg lese Julie’s igjen.
Du må nok lese den, ja, Marianne. Jeg hadde heller ikke lest den, hadde det ikke vært for Bokbloggerprisen. Det tok óg et stykke ut i boka før den grep meg. Men det gjorde den så til gangs.
Ha, tenk nå har du lest bokå – eg tar litt æren for det, eg 😄
Å, jeg er så glad for at du likte Unnskyld, Pia!
Jeg hadde en sterk leseopplevelse med den i høst, fjorårets høydepunkt med tanke på ny norsk litteratur for min del.
Og takk for at du deltar på samlesingen 🙂