Bokomtale: Gutten som sluttet å gråte

Verden står ikke til påske … Eller – det er kanskje det den gjør, for plutselig hadde jeg tid til å lese to bøker på tre dager. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde tid til å bare forsvinne i bøkenes verden, og det har vært befriende deilig!

Gutten som sluttet å gråte er skrevet av Ninni Schulmann, og er en frittstående fortsettelse av Jenta med snø i håret. Det er journalisten Magdalena Hansson som er hovedpersonen i bøkene.

Det er varm sommer, hundedager og stille i den ellers fredelige bygda Hagfors. En fredag kveld står et hus i brann og en kvinne dør av skadene fra brannen. Bare et par dager senere brenner enda et hus. Politiet jobber på spreng for å finne personen som i riksavisene får navnet Hagforspyromanen. Magdalena slites mellom jaget for å være på hugget på jobb, og samtidig balansere hverdagslivet hjemme med kjæresten, sønnen og ikke minst å mestre sine egne sår.

I gutten som sluttet å gråte får vi møte mange mennesker som bærer på hemmeligheter, sorg og svik. Hvor godt kan vi kjenne et menneske? Hvor mye kan våre forutinntatte meninger om en person være med og prege ham for et helt liv? Ninni Schulmann skriver ikke bare god krim, men det er et lite stykke hverdagsrealisme. Om betydningen av gode relasjoner og åpne forbindelser. Og om hvor galt det kan gå når vi ikke ser hverandre.

Resten av påsken skal vies Crime and Punishment – det er snart klart for årets andre runde av biografisisrkelen. Jeg skal lese om Stein Viksveen, ei bok som har stått lenge i bokhyllene våre, ulest. Nå passer den godt å ta frem. Det gleder jeg meg til!