Dystopi, Margareth Atwood

Bokomtale: The handmaid’s tale

Det har skjedd: Jeg har lest min første Kindle-bok!
Jeg må innrømme at jeg ikke har noe vondt å si om Kindlen. Ikke et eneste.
Æsj, jeg som hadde tenkt å være prinsipiell motstander av lesebrett. Ære være den ordentlige boka, o.s.v. …

Jeg har lest The handmaid’s tale av Margareth Atwood, canadisk forfatter, så nå  har jeg fått enda ett kryss på min litterære verdensomseiling. Det sies også at The handmaid’s tale er en av 1001 bøker du må lese før du dør. Jeg er ikke helt overbevist om det siste, men du kan godt lese den!  Men du strengt tatt ikke …

Ikke bare har jeg gått ut av komfortsona mi og lest på Kindle … Jeg  har også lest min første dystopi. Det hadde jeg i grunnen tenkt var en sjanger som ikke var noe for meg. Og det hadde jeg helt rett i! Misforstå meg rett: Jeg likte boka godt – veldig godt! Likevel kjenner jeg at nå er jeg ferdig med dystopisjangeren.

Hva er en dystopi, spør du? Jo, nå skal du høre: Du har hørt om utopi – den perfekte drømmeverdenen, sant! En dystopi er det  mostsatte. Tenk deg en gal, gal verden – hvordan ville den sett ut?

For Margareth Atwood ser det ut som dette:

Verden er i ferd med å ødelegges. Det er krig. Folk er sexfikserte, egoistiske, ødelagte. Kvinnene har for mye innflytelse. Det blir født for få barn. Det kan ikke gå bra.
En kvinne vi ikke vet navnet på står en dag i kiosken og skal kjøpe røyk. Bankkortet hennes virker. Da hun kommer på jobb får hun vite at hun har fått sparken. Ikke bare hun, men alle kvinner. Plutselig står hun der uten noen rettigheter som kvinne.

For å opprettholde verden blir det opprettet en koloni: Gilead. Her hersker en ny lov. Gilead er en totalitær, teokratisk koloni. Vår navnløse kvinne får nytt navn i Gilead: Offren. Offren er en del av tjenestekvinnene (The handmaid’s). Alle kvinnene tilhører ulike ordener: Tjenestekvinnene har som oppgave å føde barn. Husfruene skal ta seg av barna. Marthaene jobber på kjøkkenet. Kvinnene har ingenting igjen av det tidligere livet. For at de best mulig skal klare å tilpasse seg dette nye livet, får de ikke engang lese. Ikke en eneste bokstav er tilgjengelig for dem.

Offrens kommandør er sannsynligvis steril, men i Gilead finnes det ikke sterile menn. Derfor er det kvinnen det er noe feil med når det ikke kommer barn. hver måned når Offren er i den befruktningsdyktige perioden, er det en seremoni før tjenestekvinnen er sammen med kommandøren og husfruen i et følelsesløst samleie. Derfor har Offren alltid på seg et rødt sjal (og alltid røde klær) for at hun skal avpersonifiseres. Hun er kun et redskap for befruktning.

De er et monotont liv i Gilead. Høydepunktet er når kommandøren begynner å invitere Offren inn på kontoret sitt om natten, i all hemmelighet. Disse møtene blir på ingen måte slik Offren hadde tenkt seg. Hun oppnår mange goder: Kvinneblader og lotion. I denne ellers grufulle kolonien, blir disse møtene en smak av noe normalt. En form for gjenopprettelse. Kanskje til og med et håp for fremtiden?

Margareth Atwood skriver aldeles nydelig vakkert. Hun har en fantastisk flyt i språket. Hun kan bruke sidevis på å skildre bare noen få minutter. Situasjonene males. Det er en enorm nerve i disse stillestående handlingene. Frykten. Håpet. Ensomheten. Fellesskapet. Boka er fylt av kontraster. Mellom livet i kolonien, og slik verden var før. Vi får følge Offrens tilbakeblikk på livet i en normal verden sammen med mann og datter.

Jeg satt med en intens og nervepirrende nysgjerrighet mens jeg leste. Det var som jeg kjente på kroppen selv hvordan det var å være tjenestekvinne i Gilead. Og det var så uendelig vondt å kjenne på dette. Likeså grep dette savnet meg, om det livet som var. Man kan på alle måter si at dette var en roman som fikk meg til å kjenne på en enorm takknemlighet for det livet jeg har. For alle de goder jeg er velsignet med. Alle disse små tingene vi tar for gitt, men som er så uendelig viktige i livene våre.

Det har vært en spesiell leseopplevelse. Berikende på mange måter. Det er en fryd når en forfatter har en slik uendelig god flyt i språket. Jeg er også glad for å ha lest en dystopi – jeg vet hvordan livet ikke skal bli! jeg er også glad for at det er opp til meg å ta vare på og sette pris på det jeg har.

Du – det finnes en Marianne der ute, og hun har lest mye av Margareth Atwood og dystopier. Om du kjenner at forfatteren eller sjangeren frister deg, så titt innom henne.

12 thoughts on “Bokomtale: The handmaid’s tale”

  1. Tjenerinnens berettning har jeg også lest, og selv om sjangeren er litt utenfor min komfortsone så likte jeg boken godt. Fin omtale Pia!

    1. Takk for det, Tine 🙂 Ja, det er en spesiell s janger, men Atwood skriver jo enormt nydelig, da 🙂 Sikkert derfor jeg likte boka så godt 🙂

  2. Såå kjekt å høre at du likte å lese på Kindle! Og enda kjekkere at du kom deg gjennom Atwood’s dystopi selv om den lå utenfor komfortsonen. Hun skriver aldeles nydelig vakkert til tider og har et spesielt blikk for detaljer. Fin omtale av ei spesiell bok som jeg selv likte veldig godt (- og takk for link 🙂

    1. Ja, hun skrier fantastisk. En spesiell og innbydende fortellerstil. Tenk å kunne bruke flere sider på å skildre en handling som varer gjerne i underkant av ett minutt. Utrolig levende språk!
      Deg være ære, for å ha vist meg en verden jeg aldri(?) ellers hadde møtt.

  3. The Margaret – og trippelkryss, og da lurer jeg på – hvis du fant den både intens, berikende og nervepirrende, hvorfor beordrer du ikke alle til å lese Atwood – og hvorfor er du ferdig med dystopiene? Hilsen hun som rett som det er er ferdig med dystopiene og har lovet seg selv og lese minst 4 Atwood før slutten av mai – men ikke kommer igang – despite the Marianne. (God, god omtale!)

    1. Oi, heter hun Margaret? Du er jo like nazi som meg på å skrive navn rett 😛 Og det betyr at jeg endelig har noe å kritisere Kindlen for: Jeg får jo ikke lest forfatternavnet i tide og utide.
      Du spør hvorfor jeg er ferdig med dystopiene … Ikke spør så gode spørsmål når jeg ikke har svar! Jeg vet ikke, jeg bare kjenner at jeg er det. Er det svar nok?
      Skriver Atwood andre sjangre? For da skal jeg lese mer Atwood. For en språkføring!!! Go for minst fire i mai!!

      1. De eneste dystopiene, jeg i min ringe erfaring, jeg vet hun har skrevet er Handmaid’s og Oryx-trioen. Har kun lest 3 (tror jeg), inkl. Handmaid Cat’s Eye, som er en slags kunstner/oppvekstroman, og Robber Bride, som jeg så langt liker best, om kvinner, revenge, utroskap, vennskap og en femme fatale som ødelegger alt. Jeg har som deg, mye å glede meg til.

      2. Se her har du jo svart på spørsmålet mitt under … Denne kommentaren har visst gått meg hus forbi. Mulig det må bli mer Atwood i sommer, da 🙂
        Ha en glad dag!

  4. Atwood er en forfatter jeg ikke har lest, men har skjønt at jeg «må». Har en bok stående i bokhyllen, og der har den stått mange år, «Den blinde morderen». Det er noe ved den som får meg til å ikke lese den, men kanskje har jeg en uoppdaget perle i bokhyllen?

    Vet ikke om jeg kommer til å lese denne boken du anmelder, men forfatteren skal jeg lese en dag. Godt språk betyr mye!

    Ønsker deg en fin dag og takker for at jeg får stå på bloggrullen din.

    1. Ja, Atwood anbefales virkelig! Jeg skulle gjerne lest mer av henne, men kjenner samtidig at dystopisjangeren har fått nok plass …
      Vet ikke om hun skriver andre sjangre? Burde kanskje sjekke det, slik at jeg ikke går glipp av god litteratur helt unødig 🙂
      Ha en glad dag!

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s