Bokomtale: Stoner

Jeg har lest Stoner av John Williams. New York Times skriver at det er den beste amerikanske boka du aldri har hørt om. Det er helt sant! John Williams fikk endelig(!) gitt ut boka si i 1965 i 2000 eksemplarer. Så ble den glemt. Helt til den ble gitt ut på nytt i 2006. Etter noen år, begynte folk å få øynene opp for denne lavmælte klassikere, som VG beskriver den som. Til Norge kom den først for ett år siden. Og i mine ører først for et par uker siden.

Nå er jeg lei meg for flere ting:

1. Jeg er lei meg for at jeg ikke har lest boka før.
2. Jeg er lei meg for at  jeg er ferdig med boka.
3. Jeg er lei meg for at John Edward Williams døde uten å få oppleve bokas seiersgang verden rundt.
(Jeg håper han sitter i himmelen og ser på!)
4. Jeg er lei meg for at jeg hørte på lydbok i stedet for å lese den på papir.

Og noen ting jeg er glad for:

1. Jeg er glad for at jeg har lest (eller hørt på storytel) boka.
2. Jeg er glad for at jeg hørte boka i øret, slik at jeg har god grunn til å lese den om igjen på papir og kan lage eselører og nyte og bla frem og tilbake.

William Stoner ble født på slutten av 1800-tallet i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Som 19-åring blir han sendt til universitetet i Columbia for å studere agronomi. Stoner dro avgårde, ikke fordi han ville det selv, men fordi foreldrene ønsket det. Når han omsider står utenfor universitetet er han bergtatt. Han gjør det bra i studiene, men det går ikke lang tid før han skjønner at han må studere engelsk litteratur. Han bytter studium. Sier ingenting til foreldrene, og vet vel heller ikke helt selv hvorfor han gjør det. Enda mindre hva han skal med faget. Han skal jo hjem igjen og bli bonde. Det er professor Sloane som gjør det klart for ham: Du er lærer!

Lærer blir han. Gift blir han, inn i en respektabel familie. Og han får en datter. Så langt høres alt bra ut. Men egentlig er ingenting bra i Stoners liv. Stoner har gått et helt liv i motbakke. Han er egentlig en mann som ingen egentlig husker. En som bare er. Stoner lever et liv som egentlig ikke er «bokmateriale.»

Hvordan kan det da ha seg at denne boka er en bok man leser og ikke glemmer. Hvordan kan det ha seg at den skriver seg merkbart inn i litteraturhistorien og fester seg som en klassiker?

Det er enkelt: Williams skriver så enkelt og lavmælt. Det er ekte og nært. Det er levende. Det er en vibrerende nerve gjennom hele historien om Stoner. Det er så vondt å lese til tider, så det kjennes i marg og bein.

Jeg kunne skrevet så mye om boka, men det er så vanskelig å finne de riktige ordene. De som løfter boka. De som klarer å finne denne nerven. Men samtidig trenger man bare å skrive ett ord om John Williams Stoner: LES! Du vil ikke angre!

Og en liten morsomhet til slutt 🙂

John Williams ble spurt en gang om litteratur burde skrives for underholdningens skyld:
«Absolutely. My God, to read without joy is stupid.» 

Med det ønsker jeg deg en glad lesestund 🙂

12 thoughts on “Bokomtale: Stoner

Add yours

  1. Artig omtale av boken, får håpe du ikke er lei deg så lenge 🙂 Jeg likte også denne veldig godt. Artig å lese bøker som er skrevet for en god stund siden, men som plutselig blir populære 🙂 Ønsker deg en fin, fin helg!

  2. Jeg var vel en av de som ikke skrøt denne oppi skyene. Muligens den eneste på norsk jord. Jeg likte den altså, godt til og med, og den tok virkelig av når passivagressivfruen tok tak, og jeg følte virkelig med mannen, frustrasjonen, stampen, tapet av dattera.
    Likevel, synes jeg det tok/tar av litt, som den eneste, i den store vide verden.
    (kanskje jeg mentalt sitter fast i 1965?)
    , omtalen var så fin at, hadde jeg ikke lest den før, ville jeg gjort det nå!

    1. Altså, at du ikke likte denne boka! Hmrpf! Men det er vel slik at alle kan ikke like alle bøker, uansett hvor god den er … Kanskje du skal late som du ikke har lest den før? 🙂
      Ellers får du riktig kose deg i 1965 – høres unektelig litt fristende ut det også!

      1. Jeg likte den, synes bare ikke den er – the best unknown in the world – eller hvordan dette sitatet går. Ingen misliking, bare litt mindre skryt.

  3. Som Ingalill sier, i alle fall på et vis:

    Jeg har enda ikke lest boken, men nå fikk jeg særdeles lyst til det.

    Sorgen etter å ha avsluttet en bok som du faller pladask for er grusom. – Og det er alltid litt skummelt å lese på nytt. Håper på samme opplevelse som deg.

    1. Hehe, det kan være skummelt å lese med andres forventinger … Men heldigvis har vi sånne som Ingalill som kommer og skaper litt balanse 🙂 Håper du liker den om du leser den (som du jo bør!), ellers får du hilse Ingalill når du treffer henne i 1965 🙂

  4. Den boka syns jeg var helt fantastisk, kanskje fordi jeg er lærer selv, vet ikke. Jeg hørte den svenske versjonen på storytel. Jeg tenker stadig vekk og har anbefalt den boka til mange, den var fantastisk!
    Ha en flott helg!

    1. Ja kanskje det, jeg er (var) også lærer, og kunne kjenne meg igjen i mye. Også i sorger og hans måte å takle motgang på. Men det var noe med den inderlige langsomheten som traff meg …
      Ha en glad dag ☺

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: