Veldig rar, veldig frastøtende, men samtidig drister jeg meg også til å si veldig vakker – En bønn faller til jorden av Sema Kaygusuz er min første tyrkiske bok, og mitt 29. bidrag i min litterære verdensomseiling.
Jeg var på biblioteket og skulle finne en biografi, men da øynene mine falt på denne vakre tittelen: En bønn faller til jorden, da var jeg fanget.
Når baksiden på boken også skriver …
Leylan er en ung kvinne bosatt på en tyrkisk øy i Egeerhavet. Ryktet går om at hun har tenkt å drepe sin alkoholiserte far. I virkeligheten gjør hun alt hun kan for å hjelpe ham og løsningen kommer fra et uventet sted idet hun innser hvilken helbredende kraft som ligger i kunsten å fortelle historier.
… da fascineres jeg av denne Leylan, og lurer på om jeg klarer å gjenkjenne meg selv i henne. Om hennes historie kan ha en helbredende kraft i mitt eget liv … Om løsningen hennes også kan bli min løsning.
«Jeg er knust, men alle skårene ligger inni meg. I ett stykke utad, og i tusen knas innvendig …»
Leylan en er ensom kvinne, som bor sammen med sin far og jobber på det lokale biblioteket som nesten ingen besøker. Fordi hun har dysleksi, så leser hun ikke bøker selv. Ingen av øyboerne se Leylan, og det liker hun, hun gjør ingenting for å bli sett. Moren forlot Leylan og faren noen år tidligere, og dette er en stor sorg for dem begge. En dag besøker Leylan spåkvinnen på øya, som blir et vendepunkt for henne. Og da Leylan en dag finner en bok på stranda, lar hun seg fascinere av denne. Hun blir da besatt av å finne forlagte bøker, og begynner å lese i disse. En av bøkene gir henne en ide om hvordan hun kan få faren til å fortelle historien hans. Historien hennes. Morens historie.
» … om hvordan en mangel i fortiden kan kaste en skygge over fremtiden og ha en uhellsvanger virkning på den.»
I del av boka tar Sema Kaygusez oss inn et kaotisk nettverk av historier. Vi blir kjent med en spinkel mann og en enøyd gutt. Ettøye fikk ikke noe navn da han ble født, for hvordan kan man gi navn til et barn som dette? Historien om Ettøye blir bare mer og mer grotesk, trist. Det er så mye hat og sinne. Jakten på forløsning og fred virker bare som blir lenger og lenger unna … På veien møter vi tyvere, jegere, brytere og folk som skor seg på disse. Ettøye møter mye ondskap fordekt i godhet. Og godheten han møter klarer han ikke å møte, og forlater den.
«Selv om alle mine bønner faller tungt til jorden,
skal jeg ikke oppgi denne verden.»
Men gjennom alle disse hendelsene, alle historiene vi blir med i, all fornedrelsen og all avskyen er det likevel en tråd av noe godt. Det er så mye livsvisdom. Og selv om historiene og personene er makabre, og ligger langt utenfor det jeg vanligvis liker å lese, så er det mye gjenkjennelse. For det handler om å kle seg naken for å kunne kjenne på sannheten. Det handler om at gjennom å dø, så kan en reise seg opp til et nytt liv. Det handler om
å gi seg hen … Å leve er å gi seg hen.
Hanna Matildes kulturkrok 
Først: Det høres ut som ei stemningsfull bok, selv om jeg hverken skimter hatt eller selvopplevd, betyr dette at det kommer et innlegg senere idag, – montro? (I rosabloggland har jeg hørt de gjerne tar 5 om dagen -).
Kommer heller ikke på ei eneste bok jeg har lest fra Tyrkia, mm Phamuk er tyrkisk, må sjekke, ikke for det, har bare lest ei halv bok av han også, men det teller, siden jeg har mange i hus.
Second: Har du fått med deg at du skal velge kategori i biosirkelen til neste år?
Still very honored at eg ska få velge kategori te sommeren 🙂 har en i tankene, men jobber litt med å se om jeg kommer på noko betre …
Og det som burde stått først: Nja, stemningsfull og stemningsfull … Det er kanskje å dra det litt langt. Men full, ja. Full av mye rart. Fornøyd leser til slutt, selv om jeg følte det litt på kanten noen ganger underveis.
Jeg ble merkelig betatt av det du skriver. Fin omtale, Pia. Den boken skal jeg lese 🙂
Ja, gjør det! Det tror jeg er en bok du kommer til å like enda bedre enn meg! Så kjekt du likte omtalen 🙂
Ha en glad dag, gode du 🙂