Eg har altså lese Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland. Boka er ei av dei nominerte i open klasse i Bokbloggerprisen 2015. Eg las mykje om denne litle boka då ho kom ut i 2015, og gledde meg til å lesa ho sjølv. No har eg lese boka, og veit ikkje heilt kva eg skal seia … Anten blei det gitt ut mykje dårleg norsk litteratur i fjor. Eller så er det noko galt med hovudet mitt. (Eg held ein bitteliten knapp på det siste. Bitteliten, altså!)
Fotturar i Norge er ein kortprosasamling. Eg visste at boka ville vera annleis enn eg venta meg. At ho ikkje ville handla om fotturar i Norge, om den vakre og storslåtte naturen, om vind og vér. Det morosame er at no som eg ikkje forventa turar og naturskildringar, så blei eg overraska då innslaga av fotturar var så sterkt tilstades som dei var. I all mangel på fotturar, må eg leggja til.
Fotturar i Norge er ei personifisering som representerar monge forskjellige personar og ting. Oddvar Brå, til dømes. Eller eit landbruk i krise eller eit familiemedlem som skal døy. Fotturar i Norge er alle dei draumane som brast. Om frykten som haldt oss att. Eller latskapen som et seg gjennom oss: Eg ser jo fjella frå stova mi, er ikkje det nok …? Kva skal til for at me skal leva livet i sitt fulle potensial i dette velferdsamfunnet?
Eg ser at Gaute M. Sortland har gjort mykje bra med denne kortprosasamlinga. Han set ord på noko av det verkande i den norske folkesjela. Og alt det gode som ligg der. Fjella er meir enn berre noko du ser frå stovevindauget ditt. Dei er dine, dei ligg der, foran føtene dine. Du vel sjølv om du vil gå på tur i fjella og sjå på utsikten. Ofte vel me det bort. Det er det me gjer …
Så om eg var lunken i starten av omtalen min, så var det fordi eg hadde problem med å bli gripen av historiene. Det var historiene om mannen med tarmkreft og presten med dei sterke prinsippa som brast, som greip meg. No som eg har skrive meg gjennom opplevinga mi av Fotturar i Norge, ser eg at boka er betre enn eg klarte å kjenna på medan eg las ho. Kanskje eg skal lesa boka om att om ei stund. For det er verkeleg ikkje noko problem, det er ei lita flis på 93 bittesmå sider. Eg er litt meir begeistra no, kjenner eg.
Eg ser ut stovevindauget mitt. Det er ikkje nokon fjell der. Berre ein haug, Solhaugen. Eg er litt i tvil, men eg trur eg skal våga meg dit.
Hanna Matildes kulturkrok 
Så gøy! Jeg også ble mer og mer begeistret etterhvert som jeg skrev om boken. Inne på Bokelskere klinket jeg til med en lunken 4’er, men i bokomtalen min ble det den reneste hyllest. DET er leseopplevelser, det! Bøker som får deg til å gruble og analysere og og og ETTER at boken er ferdiglest. Akkurat derfor syns jeg at nominasjonen er velfortjent.
Fint skrevet, du! Jeg likte ordene dine.
Ja, dette er virkelig en grublebok. Har fått mye igjen for å lese gjennom alle omtalene nå. Fremdeles ikke *helt* overbevist, men på god vei 🙂
Tror nok jeg må lese boka en gang til, og bruke litt lenger tid på den. Lesing med innlagt grubletid …
Jeg har akkurat lest den ferdig, den lille gule flisa av ei bok. Den var helt uventet, så jeg tror at jeg skal lese den en gang til før jeg skriver noe om den. Jeg var ikke helt overbegeistrer med en gang, men det kan være pga at jeg hadde noen fikse ideer oppi hodet om hva boka inneholdt.
Godt å se at det var flere som ikke ble overbegeistret med en gang. Boka har i alle fall satt i gang tankene mine, og det er jo alltid et godt tegn!
Dette er virkelig en fotturbok for dem som ikke er spesielt fan av fotturar. Glad du likte den, det tror jeg det er mange som har gjort 🙂
Jeg liker den i alle fall bedre og bedre. Og ser at den har en dybde som bare trenger litt tid for å nå inn i mitt lille hode. Fotturar til fots liker jeg også!
Du, nå ble jeg overrasket! Var på vei til sengs da jeg så i sidesynet at omtalen din var ut – og etter all disse hintene om traurigheter og kjedsomhet, forventet jeg slakt og mismot. Men du likte den jo. Dette er definitivt kjærlighet – og siden jeg likte (liker) den så godt selv, må jeg juble litt. Min egen kjærlighet var hverken basert på humor eller storslått natur, kun egosentrisk overveldelse av små menneske prikker i det store tidshavet. Som er akkurat hvordan jeg, også, reagerte på Havboka.
Jeg er meget forutsigelig. En eneste streng på denne gitaren.
Og en ting til – siden du omfavnet første Ferrante har du store leseropplevelser i vente. Resten er nemligen MYE bedre!
Haha, jeg er garantert mer overrasket enn du er! Tro meg, det var mange slaktord i hodet mitt underveis i lesingen. Litt tarmkreft og presteprinsipper hjalp nok, eller så er jeg bare generelt treg i toppen (nok sant!), så det tok litt tid før jeg skjønte greia. Ikke ferdig enda. Men kanskje om jeg leser boka igjen om et år, så går det inn. Du skal se at jeg også er en av de som egentlig heter Fotturar i Norge! Haha!
Ferrante II var faktisk en av bøkene jeg ikke tok med meg fra biblioteket i dag. Neste gang, lover!
Og du! Det gikk opp for meg forleden dag at 12. mai er jeg klar for tvangslesing avd. Oslo. Fett!
Point finale: Du har da mist to strenger: Bok og løping. Enjoy!
Artig omtale Pia.:) Kanskje er dette ei bok som vokser etter som tiden går? ER enig at det var trist med kreften ….;(
Ja, den har i alle fall vokst hos meg. Det var ingen stor leseopplevelse, men den har gitt meg en god refleksjonsrunde i etterkant. Det må vel også kalles god skrivekunst 🙂
Så fint at innholdet i ettertid har fått deg til å endre litt syn på boken, Pia. Selv lot jeg meg bergta(passende ordvalg, for der er det vel basehopping de holder på med ;)) fra første historie. Dette er en bok jeg skal lese igjen, for jeg er helt sikker på at den vil gi meg enda mer ved neste gjennomlesing. Med ønske om en flott søndag(for det er jo snart søndag) til deg og dine!