Bokomtale: Den evige sønn

Miraklenes tid er ikke fordi: Pia har ikke bare lest en bok (i sneglefart, riktignok), men hun har også blogget om den (i alle fall om dette innlegget skulle vise seg å bli ferdig!) Det har vært en hard lesevinter for meg, for det er hardt å ikke lese bøker, selv om jeg egentlig ikke har hatt noe leselyst … Men så var jeg i Oslo på selve tvangslesedagen, den 12. mai, og da måtte jeg jo ha en bok. Som jeg tvang meg til å lese sammen med bokbloggvenner fra den østre delen av landet. Jeg grudde meg litt, må jeg innrømme, for lesedriven til østlendingene virket enorm, og de var jo under tvangen til ingen ringere enn selveste tvangslesegeneral og biografisirkeldiktatoren, Moshonista. Meeen, det viste seg at de snakket vel så mye som oss Stavanger-tvangslesere, og ikke bare snakket de om bøker heller (de snakket om Skam!) Litteratur er da tross alt det eneste temaet som er aktuelt for oss tvangslesere i Stavanger. Skulle da bare mangle!

Tilbake til det jeg prøvde å si: Altså, Tvangslesing i Oslo den 12. mai. Pia dukker opp fra det glade vestland, med to litt tilfeldig valgte bøker i sekken. Valget falt på Den evige sønn av Cristóvão Tezza. Det var to grunner til at jeg plukket boka med meg fra biblioteket: 1. At det var en brasiliansk bok, og således passet godt inn i den litterære verdensomseilingen min. 2. At den handlet om en far som lærer seg å leve med sin sønn med Downs syndrom. Det er et emne som interesserer meg, hvordan vi reagerer på, og hvordan vi møter mennesker som er annerledes enn oss. Og hva da når det «annerledes barnet» blir en del av vår familie? Eller nabogutten? Eller den nye jenta i klassen? Eller den helt fremmede vi møter på bussen? Eller som sitter bak oss på konserten og synger falskt med?

OMSLAG Tezza Dem evige sønn 300415.indd

Den evige sønn  er, slik jeg ser det, en selvbiografisk roman.  jeg finner ikke noe som bekrefter dette, annet enn at forfatteren selv har en gutt med Downs syndrom, og at bøkene han refererer til, er bøker han selv har gitt ut.

Historien om Den evige sønn, starter da «faren» som han distantert omtaler seg som gjennom hele boka, får et barn med mongolisme (som var  vanlig å si i 1982.) Faren hadde sett frem til å bli far, å kjenne seg igjen i barnet, stimulere det og vise det stolt frem til resten av verden. Men så viser det seg at barnet har trisomi 21, og verden rakner. Han distanserer seg fra barnet, klarer ikke å kalle ham sønn. Faren har lest at barn med trisomi 21 ofte ikke lever lenge, så han trøster seg med dette; at barnet kommer til å dø. De får et nytt barn, et normalt barn. Og verden fortsetter som før. Men slik blir det jo ikke. Gutten vokser opp. Faren og kona tar ham med til allslags spesialister, noen mer tvilsomme enn andre.

Det tar lang tid før faren klarer å forsone seg med at han har et barn med Downs syndrom, skammen er for stor. Det er lett å forestille seg at dette var en brutal realitet for mange i Brasil på begynnelsen av 80-tallet. Det er ikke alltid lett i Norge i dag heller, selv om vi har kommet langt siden den gang. Det er noe med det speilbildet vi forventer at barna våre skal være av oss. Hvis det er noe galt med barnet ditt, er det vel noe galt med deg? Jeg tror mange opplever at «verden utenfor» tenker slik, når man først har tatt denne «annerledesreisen» det er å få et barn med spesielle behov.

Men ja, altså, faren, han brukte mye tid på å hjelpe dette rare, dumme, trege, unormale barnet. I begynnelsen handlet det mye om å få slått fast at diagnosen var feil. For så å stimulere barnet så mye at det ville bli tilnærmet normal, før han tilslutt klarte å slå seg til ro med at barnet var den han var, at det måtte gå i hans tempo. Det var først da barnet en gang stakk av, og faren lette over alt etter gutten sin, at han skjønte hvor knyttet han var til barnet – sønnen sin! Da var Felipe allerede åtte år gammel. Det var veldig fint å se hvor sterk farskjærligheten etterhvert ble, selv før han visste det selv, at han var uendelig glad i gutten sin,

Gjennom en mental tilbakereise, en brutalt ærlig som sådan, får vi følge en far på en fars endringsreise. Ikke bare gjennom farskapet, men hans personlige reise, for å etablere seg som forfatter, som en kreativ og innflytelsesrik person. Nederlagene som forfatter var hyppigere enn oppturene. Gjennom boka får vi være med på en reise i et brasiliansk diktatur, nellikrevolusjonen, om hans opphold som ulovlig fremmedarbeider i Tyskland, om muser, haikerliv og mye mer.

Egentlig når jeg leser hva jeg har skrevet om denne boka, tenker jeg at det burde vært en interessant og gripende bok.  Det var den altså ikke. Det var i grunnen en ganske kjedelig bok. Til tider interessant. Det jeg likte best ved boka, var at det var lett å kjenne seg igjen i mye av det han skriver om å ha barn med spesielle behov. Ikke det at jeg kjenner meg igjen i hans avmaktsfølelse overfor barnet, men at samfunnet rundt har et behov for å definere alt som normalt, og at det unormale må lære seg å bli som resten. For et trist samfunn, sier nå jeg! Er det noe jeg har blitt et bedre, sterkere og rikere menneske av, er det de to guttene mine, som aldri skal få lov til å passe inn i normalboksen – de er nemlig allerede helt perfekte slik de er, skapt i Guds bilde!

Les gjerne hva Vårt land skriver om boka, de syntes ikke boka var kjedelig. Selv om jeg fant boka kjedelig, er jeg likevel enig med det Eskil Skjeldal skriver om Den evige sønn.

5 thoughts on “Bokomtale: Den evige sønn

Add yours

  1. Ja det skulle da bare mangle at kun litteratur er i fokus den 12. hver mnd! Det er godt østlandsgruppa blir avslørt som (minst) like (u)strukturerte (?) som oss her i vest 😀 Den Evige Sønn virker i utgangspunktet som en interessant bok innholdsmessig, men er den kjedelig så hopper jeg gladelig over. Jobber selv med motivasjonen, og ser at det igjen er eldre og helst 1001-litteratur som drar i interessen min. Krim og oppvekstromanliknende bøker har vært nesten ikke-eksisterende på leselista mi for 2016. Jeg må kjøre lystlesingsprinsippet helt ut (bortsett fra den 12. hver mnd) for å holde tempo oppe. Deltok imidlertid på et gratis-Webinar igår som het «Om å lykkes med blogging». Ikke så veldig mye nytt, det skal innrømmes, men jeg fikk et spark bak. Struktur må tilbake i hodet mitt, og kanskje jeg fikk den dytten jeg trengte? Kjennes sånn akkurat nå, så jeg får smi mens jernet er varmt. Ha en fin uke, og nyt gratis vanning idag, fra imorgen er det lovet vannkanner så langt øyet kan se 🙂

    1. Heia lystlesingsprinsippet! Selv om det er godt å tvinges ut i det store «fremmede» også noen ganger. Men ikke slik at det går utover leselysten generelt. For lese må man, det viser all forskning! Jeg får nyte regnet mens jeg kan, sol får vi lett for mye av her i heimen! Og jeg forventer at du ikke er bortreist den neste 12., for da skal jeg nemlig komme med full østlandsrapport, pluss at vi skal lese mer enn hele østlandet tilsammen!
      Og du, jeg kjente selv jeg ble inspirert av den lille oppsummeringen til Astrid Terese på det webinaret! Jeg har faktisk tenkt det samme i det siste, at jeg må få en struktur på bloggen min (og ikke minst jevnlig liv!) slik at det blir kjekt å blogge, og jeg får hanket inn de gode gamle bloggvennene igjen og ikke blir glemt i det store web-intet :O
      ha en glad dag! Sing in the rain 🙂

  2. (Skam du lizm…)

    Kanskje vi burde ha en stor nasjonal face off, read off, dag. En lesedyst mellom de ulike landsdelene, med uavhengige sidetellere og premier i potten? Jeg er fremdeles overbevist om at vi er mer effektive i øst, vi ble bare satt ut av finfremmedbesøket og prøvde å vise oss sosiale og inkluderende.

    Applaus for årets første ferdigleste.
    Du fenget meg med omtalen, litt sånn Lessingaktig (Femtebarnet), men enda verre siden, det a) var true story, b) var downs og meget pol.ukorrekt, ble veldig overrasket over kjedligehetskonkllusjonen, men, hopper, som Marianne, gladelig over.
    Rettferdigheten kaller, og jeg har sidevis og komme gjennom før den tid.

    1. Oh no, jeg er ikke ferdiglest! Jeg vil heller ikke si at boka passer inn i rettferdighetens navn, her var det virkelig ikke noe kamp annet enn for egen selvopptatthet … Jeg holder på med biolesing, og er sånn passe fornøyd. Men kjenner at jeg også vil få et sånn «kall» til å gjøre en forskjell for andre.
      Nasjonal face off og read off med premie, det er jeg med på!

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: