Bienes historie av Maja Lunde er den siste boka jeg leser av de som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 som en av de beste norske romanene utgitt i 2015. Maja Lunde er nominert sammen med Helga Flatland med Vingebelastning og Bjørn Vatne med Slik skal vi velge våre ofre. Jeg har allerede klart hvem som er min favoritt, men det holder jeg hemmelig en liten stund til, så skal jeg heller røpe det når stemmegivningen er over.
Bidød er et tema som har vært oppe i media en del ganger de siste årene, og det er dette som er tema i Maja Lundes bok, Bienes historie. Det er en vakker roman hvor vi følger tre personer i ulike tider i historien, i ulike deler av verden.
William bor i England, det er året 1852. I lang tid har han vært sengeliggende. Selv vet han at han er deprimert, men det er det ingen andre som tør å sette navn på. En dag kommer eldste sønnen hans inn og ber ham ta seg sammen, å finne lidenskapen tilbake i livet sitt. Dette berører faren sterkt, og lidenskapen han finner er bier, birøkting og bikuber. Som vitenskapsmann går han helhjertet inn i dette livsprosjektet, og faller like hjerteknust ut av dette igjen.
George er birøkter i USA i 2007, og sørger over det faktum at hans eneste sønn Tom ønsker å bruke livet sitt på å skrive, og ikke føre den lange familietradisjonen som birøkter videre. Og hva skjer når CCD, bidøden rammer gården hans?
Tao bor i Kina, og det er året 2098. Hun og mannen jobber med håndpollinering, for biene er forsvunnet fra Kina. Nøden er stor. En dag rammes sønnen deres av en mystisk sykdom, og han blir tatt fra dem og fraktet til Beijing for videre undersøkelser. Tao fører en innbitt kamp for å finne ut hva som har skjedd med Wei-Wen.
På en nydelig og underfundig måte har Maja Lunde klart å flette disse tre historiene sammen. Ikke bare det, hun har flettet mitt – og ditt – liv inn i historiene. Biene, som er langt mer enn bare en irriterende summing, har en sentral rolle i verdens livsoppholdelse. Å lese den dystopiske framtidsvisjonen fra Kina ga meg en vekker for det forvalteransvar jeg er gitt meg på min tilmålte tid på denne jord. Ikke bare for meg, men for alle som kommer etter meg. For mine barn. Og deres barn igjen. Og igjen …
Anbefales på det varmeste!
Hanna Matildes kulturkrok 
Ja det er meg det er noe galt med… 🙂 Eller mine skyhøye forventninger til boka. Jeg likte den godt, og bokprosjektet/tematikken er definitivt original, men jeg hadde som sagt blitt altfor gira på selve forfatteren. Men hun er dyktig, det skal hun ha. Og forvalteransvaret blir belyst på en svært så interessant måte. I ettertid skulle jeg kanskje ha ønsket at jeg ikke var på bokbadet hennes på Kapittel, og heller skredet mye mer uvitende til bie-verket…
Ja, det er noe med de forventningene som til tider kludrer til det som skal leses … Jeg tror egentlig ofte det lønner seg å lese først. Så det er nok egentlig ingenting galt med deg. det kan det jo ikke være, du er jo en lesende person, og det er så riktig som det kan bli! Og som du skrev en eller annen plass, så liker vi ikke de samme tingene, og godt er det. Du likte jo boka da, bare ville ha mer 🙂 Er mer bekymret for de havgreiene du ikke kommer deg gjennom, hverken Moby Dick eller Strøksnes. Hvordan klarer du deg på Tauferjå? 🙂
Den konklusjonen er enkel å dra, dessverre. Jeg har nok bare fått overdosen min av haaavet… Spiste fisk 3-4 ganger i uka i oppveksten siden jeg kommer fra en litt mindre bemidlet familie i utgangspunktet og vår familiesosiale hygge var fiske fra robåten vår hele sommeren (veldig koselig, fantastiske minner) men det giret liksom ikke interessen til mer hav og fisk – i noen som helst størrelse 🙂 Tau-ferjå er for meg buss på våt asfalt. Den frakter meg fra a-b og gir meg ingen assossiasjoner til haaavet, heldigvis 🙂
Jeg fikk denne boken i gave på fødselsdagen min og nå har jeg lest den fra perm til perm. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i å lese denne typen bøker og ikke fordi det er den type bøker jeg pleier å kjøpe til meg selv, men jeg tror jeg fikk boken, og leste den, fordi jeg har vert birøkter og fordi jeg er noe over gjennomsnittet interessert både i fagbøker og populærvitenskaplige bøker om natur og naturvitenskap. Nå er vel ikke dette verken fag eller populærvitenskap, men like vel omhandlet den et tema som er ganske aktuelt, og siden jeg har litt kjennskap til både natur og birøkt så var kanskje oppmerksomheten mest rettet mot det faglige i boken.
Jeg forsod raskt at forfatteren verken er birøkter eller gartner, og et av de første spørsmålene som dukket opp var hvorfor menneskene som pollinerte fruktblomster, en gang i fremtiden, brakte med seg pollen i beholdere og hvor de fikk dette pollenet fra. Fruktblomstene har jo både støvbærere og arr i samme blomst og det er ikke lett for mennesker å høste dette pollenet for å bruke dette til bestøving. Vi kan lage kunstig pollen, basert på soya,og bruke dette som mat til biene, men det kan ikke brukes til å bestøve blomster med.
Det er derfor vi i dag, hvis vi skal ha tak i pollen, lar biene samle inn dette før vi høster det fra bikuben med en pollenfelle.
Fruktblomster kan bestøves ved kun å bruke en litt lodden pensel.
En annen ting jeg stusset litt på var beskrivelsen av hvordan birøkteren arbeidet for å bygge opp igjen bigården sin etter kollapsen. Du beskriver at han arbeidet med bikubene sine hele dagen, dag etter dag, men hva gjorde han når han arbeidet med kubene?
Når du skal bygge opp en bigård så nytter det lite å arbeide seg svett ved å flytte rundt på kuber og kasser, det blir ikke flere bier av det. Du må produsere flere dronninger og så lage flere bifolk (bisamfunn), og dronninger er det bare biene selv som kan produsere. Å dyrke frem en dronning tar et gitt antall døgn uansett hva birøkteren foretar seg, og dette må også gjøres på den rette tiden av året for at den nye dronningen skal ha mulighet for å bli paret av årets droner. Deretter må den nye dronningen legge alle de eggene som skal bli til nye bier, og det tar også et visst antall døgn å få frem en ny bie.
Det blir nesten som å dyrke korn. Når du har sådd så kan du ikke gjøre så mye annet enn å vente.
Men ellers syntes jeg at personkarakteristikkene og beskrivelsen av hvordan noen av de tidligere birøkterne studerte biene for å finne en måte å høste honningen på uten å ødelegge hele kuben var interessant, og jeg kjente igjen noe av idealismen hos birøkterne som ble beskrevet.
Beskrivelsen av en fremtidig verden uten bier og humler kan kanskje også være en tankevekker for oss som lever i en tid hvor vi ikke tenker lenger enn at maten kommer fra butikken, og hvis det mangler noe i en butikk så går vi bare til en annen.