Bokomtale: Håp i høstfarger

I fjor vinter leste jeg en aldeles nydelig roman av Susan Meissner som heter  Hemmeligheter fra et levd liv. Det var en bok som overrasket meg veldig, på den positive måten. Selv om det var en såkalt «rosabok», så var det en dybde i boka, og historien tok mange uventede vendinger. Det var definitivt det jeg vil kalle en «pageturner.» Så da jeg så at forfatteren var ute med ny bok, var jeg ikke sen med å be forlaget om et lesereksemplar.

Håp i høstfarger er nok en nydelig bok om kjærlighet, tap, svik, relasjoner og ikke minst om håp. Håp som løfter og tar deg med videre i livet selv om livet har spilt deg et puss. Historien i boka er todelt, og vi følger Clara og Taryn som begge kjemper etter tapet av sine kjære.

Taryn er alenemor, og bor på Manhattan sammen med sin ti år gamle datter. Året er 2011, og det har gått ti år siden hun mistet sin mann i ulykken på Twin Towers. Hun jobber i en tekstilforretning, og har en spesiell teft for å finne farger og mønstre som kundene ønsker. Det er derimot et mønster hun aldri har klart å finne, et gammelt skjerf med et ringblomster. Det har gått ti år uten at hun har klart å finne et tilsvarende mønster. På sett og vis er hun også glad for det, for dette skjerfet ble for henne et skjebnesvangert møte …

1oo år tidligere, i 1911 på Ellis Island møter vi Clara som er sykepleier, og tar imot de som har kommet med båt fra Europa. Clara jobber her for å glemme. Glemme sin store kjærlighet. Han som hun bare så vidt hadde møtt i heisen, men som hun visste var gjensidig kjærlighet ved første blikk. Han som døde i en stor brann mens hun så på.

Gjennom begge disse historiene handler det om å gi seg lov til å gå videre i livet. Det er historien om Clara som gis størst plass, og den gir rom for ettertanke også inn i historien o  Taryn. Meissner gjør mange fine refleksjoner rundt kjærlighet, sorg, savn, svik og om samhold, vennskap og lojalitet. Vi har så lett for å se gjennom våre egne briller, og livet er ikke alltid så enkelt. Men det å stå sammen, våge å gå sammen. Det koster å være sårbar overfor andre, men det kan også gi en gevinst som er større enn vi noen ganger våger å drømme om.

Jeg er glad jeg leste Hemmeligheter fra et levd liv. Jeg hadde tenkt å la være, for den så ut som nok en «søtsupperoman.» Da hadde jeg også gått glipp av denne fine boka. Nesten like god som forrige bok. Men en aldeles god leseropplevelse.

Elliken og Tine skriver også om boka.