Category Archives: Biografier

Bokomtale: Astrid Lindgren

Jeg har lest en nydelig, liten biografi om en av mine barndomshelter, Astrid Lindgren. Det er Agnes-Margrethe Bjorvand som har skrevet boka, og Lisa Aisato har illustrert den.

colorr.pnp

9788202441654Historien til Astrid Lindgren kjenner jeg ganske godt fra før, men i denne boka fikk jeg likevel lært veldig mye nytt.  Det er så mange sitater av Astrid LIndgren som jeg er så glad i – jeg har tenkt at dette må være en dame med bein i nesen og masse sunt og godt bondevett. Det har jeg fått bekreftet gjennom denne biografien. Boka forteller både om hennes liv, verdier og relasjoner. Boka viser hvordan hennes eget liv har vært en inspirasjonskilde til alle de flotte historiene vi kjenner gjennom Pippi, Emil, Madicken og mange flere herlige personer.

Jeg tror at grunnen til at så mange har lest og likt historiene til Astrid Lindgren, er at de er så levende og virkelighetsnære. Hun skriver for og om barn, hun leker med fantasien og er ikke så opptatt av de voksnes rammer. I Astrid Lindgrens verden kan barna kjenne seg igjen, samtidig som de kan bruke  fantasien. Det har vært fascinerende å se hvordan hennes eget liv har gitt liv til alle disse fantastiske fortellingene.

Lisa Aisato er også en helt fantastisk illustratør. Jeg har tidligere lest Fugl, en barnebok som berørte meg sterkt gjennom de aldeles vakre bildene. Slik var det her også – en levende Astrid Lindgren poppet ut av bildene. Bare de er verdt å lese boka for.

Selv om jeg likte boka svært godt, så undrer jeg meg over hvem som er målgruppa for denne boka. Innholdsmessig så er det mye tekst og informasjon, så jeg tenker 9+. Samtidig synes jeg teksten er ganske barnslig skrevet, og at det kanskje blir litt enkelt språk for denne aldersgruppen. OG så lurer jeg på hvor mange av dagens barn og unge som har lest bøkene til Astrid Lindgren – er dette en bok som er relevant for dem? Eller er det bare jeg som synder og ikke leser disse bøkene for barna mine?

Boka er nominert i åpen klasse i Bokbloggerprisen 2015, en verdig kandidat. 🙂

 

I rettferdighetens navn: Papayaene i Kenya & Raushetens grenseland

354a6-bevardithjerte-001-tiff

Copyright: Pias kulturkrok

For meg handler ikke rettferdighet om at alt skal være likt, men at det skal være godt!

Det gjør ikke så mye at noen har mer mat enn andre, så lenge alle har nok mat, næringsrik mat, variert mat. Det gjør ikke noe at noen hus er store og noen små, så lenge alle kan bo varmt og trygt, ha vann, elektrisitet og det vi trenger for å bo godt. Det gjør ikke noe at skoler er forskjellig utrustet, så lenge alle barn (og voksne!) kan lære å lese, skrive og regne, så lenge alle har muligheter til å utdanne seg til det de vil, og få den jobben de vil.

Det gjør ikke noe at noen er smarte, mens andre strever med å forstå, så lenge alle kan få utvikle seg ut fra sine forutsetninger. At vi kan møte hverandre med respekt og forståelse. At vi kan romme hverandre og løfte hverandre, og hylle hverandres ulikheter!

Det gjør ikke noe at noen er vakre. For det er vi alle! Vi er så uendelig vakre. Vi har så mange muligheter. Vi er unike og evnerike. Å være evnerik er så uendelig mye mer enn bare å måle høy IQ i tall. Verden trenger alle mulige evner i bruk for å overleve. Vi må bare lære å se evnene, i oss selv og i andre. Vi er født gode. Det er ikke noe vi blir. Godheten ligger dypt forankret i oss. Av og til tror jeg vi er redde for å hente frem godheten i oss. Kanskje spesielt her i Norge, for vi skal jo ikke tro at vi er noe … Men vi ER noe! Vi er gode! Og når vi så det gode, det lille frøet av godhet som vokser seg til en stor blomst, som igjen sprer frø til millioner av blomster – da vokser rettferdigheten frem!

Jeg bærer på en drøm, og jeg har en hjertesak. Min drøm og min hjertesak bar jeg med meg da jeg skulle velge biografi å lese til biografisirkelen som denne gangen hadde temaet I rettferdighetens navn! Et tema valgt av ingen ringere enn meg selv 🙂 Men hvem skulle jeg velge? Ja takk, begge deler. To bøker går også an å lese. Så jeg deltar denne gangen i biografisirkelen med Papayaer i Gombolo av Anne Louise Hübert og Raushetens grenseland av Kristin Molvik Botnmark.

Fra jeg var ganske ung har jeg båret på en drøm om å bety  noe for andre. Ikke bare i betydningen av å være en god datter, søster, mor, venn og så videre. Jeg vet ganske sikkert at jeg betyr mye for de menneskene jeg har rundt meg. Men drømmen min bærer på så mye mer enn det. Jeg vil være med å forandre verden til det bedre for mennesker. At jeg kan være med å gjøre en forskjell. Men det virker så vanskelig – hva kan lille jeg bidra med?

Du trenger ikke å forandre verden – men du kan!

Dette er slagordet til Anne Louise Hübert, en ung kvinne som med enkle midler har klart å forandre et helt samfunn i Kenya.

Papayaene i Gombolo – om å plante en drøm i Afrika

nq7j7m.jpg

Det har vært en fascinerende og inspirerende reise å lese om denne unge jenta på 19 år som reiste backpacking verden rundt. På reisen var Kenya et av målene, og i to uker var planen at hun skulle besøke en liten og fattig landsby som heter Gombolo, fordi hun ønsket å se det «ekte» Kenya. Lite visste hun da at disse to ukene skulle forandre hennes liv, enda mindre at de skulle forandre livene til tusenvis av mennesker i Gombolo og landsbyene rundt.

I Gombolo møtte Anne barn som ikke hadde mat. Tørken hadde gjort at landsbyen ikke hadde tilgang på mat. Et skolemåltid for et barn kostet 50 øre, og ved en enkel sms hadde hun sørget for penger til å kjøpe mat  til skolebarna i landsbyen i noen måneder. Anne reiste hjem, og begynte å studere. Men tørken fortsatte i Gombolo, og hungersnøden var forestående. Hun fortsatte derfor å samle inn penger for å hjelpe med mat.

Men viktigere enn å samle inn penger, var det at hun hjalp menneskene i landsbyen med å dyke mat som kan vokse selv når det er tørke. Papayatrær trenger lite vann, og gir mye frukt som kan selges videre og gi inntekter. Dette var fruktbart ikke bare i frukt, men i å bevisstgjøre landsbyen på hvordan de selv kan klare seg. Anne satte i gang med mange dyrkingsprosjekter, veskeproduksjon og brønnboring for å gi vann til Gombolo og landsbyene rundt. Gjennom et enkelt møte med mennesker i nød og en sms, har flere tusen mennesker fått bedret sine levekår på mange nivå.

Fordi hjelpearbeidet vokste rakst til å bli noe stort har Anne utviklet en hjelpeorganisajon, som heter Aid in Action. Det fine med denne organisajonen er at den ikke bare hjelper mennesker i nød, men den hjelper også oss her i Norge til å være med og starte hjelpeprosjekter verden over.

Jeg er imponert over denne unge jenta som virkelig har gjort mye for å forandre verden. Og hun har forandret meg, for nå ser jeg at jeg ikke bare er «lille meg», men at jeg har mange muligheter til å være med og gjøre en forskjell. Så nå skal  jeg gjøre det jeg har brent for lenge, men som bare har blitt med tanken, og som min eldste sønn så ofte snakker om: Vi skal bygge toaletter og støtte skolegang for barn i Sierra Leone. I rettferdighetens navn!

I think it would be a less compassionate world. I think we do need people with certain difficulties in order to bring out the compassion in us. Because there is good in human nature.
Aung San Suu Kyi
(på spørsmål om hvordan verden ville vært uten funksjonshemmede)

Relasjonskompetanse.001.jpeg

Og så var det hjertesaken min da, at alle mennesker har samme verdi. At vi alle er perfekt utgaver av oss selv. Og at annerledeshet er bra. Vi har en fryktelig greie som har blitt så viktig her i Norge, det at vi alle skal være så normale. Ja, selvfølgelig skal vi inkludere. Selvfølgelig skal alle med. Alle skal ha rett til å delta i samfunnet. Fine ord, men det er det de ofte er; kun fine ord.

Vi liker ikke annerledeshet her i Norge. Vi kan være så imøtekommende vi bare vil, men det varer bare til vi møter den funksjonshemmede i sønnens barnehage, i datterens skoleklasse – eller Gud forby, på arbeidsplassen din! Vi kan selvfølgelig være imøtekommende, men holdningen er altfor ofte at de må «bli som oss». Vet du hva? De kan ikke det, for de er ikke som «oss», og de skal ikke være som»oss».

Vi har et fryktelig snevert normalitetsbegrep her i dette landet. Det er trist på så mange måter. Trist fordi «den unormale» alltid kommer til kort. Trist fordi den såkalt «normale» mister så mye. Og hva er egentlig normalt? Jeg har to gutter, fullstendig normale og perfekte. Han med Asperger-syndrom er som tatt ut av ei lærebok om Asperger. Han er dårlig på kommunikasjon, lydfiltrering og sosial fungering. Og vet du hva? Det er helt normalt! Det er sånn det er å ha Asperger-syndrom. Han som har opplevd mange traumer og har språkvansker, han har helt normale reaksjoner på disse tingene. Det er helt normalt å ha det vanskelig når man har opplevd opptil flere traumer før man er halvannet år. Det ville vært helt unormalt om guttene mine fungerte annerledes. Kanskje vi «normale» må gå litt i oss selv og se hvordan vi møter mennesker som er annerledes enn oss selv? Normalen er nemlig velsignet stor!

Raushetens grenseland

Det blir så taust når vi stiller spørsmål om hvordan vi ser og inkluderer mennesker med spesielle omsorgsbehov. Det får kanskje være måte på mangfold?

9788293187219.jpgKristin Molvik Botnmark har skrevet en hjerteskjærende, men god bok om dette temaet. Da hun adopterte datteren Selma var hun en frisk og rask jente. Men det tok ikke lang tid før de merket at noe var galt. Som det dessverre for ofte er, så tok det lang tid før helsevesenet tok foreldrene på alvor. Selma var svært syk, og opplevde en regressiv utvikling. Mor Kristin møtte seg selv i døra som mor til et annerledesbarn, og sorgen og avmakten i møte med barnehager, skoler og alle hjelpeinstansen brakte henne inn i en lang og tung kamp for å skape en trygg hverdag for datteren. For når en rektor kan si at Selma ikke er ønsket på skolen. Når medelevene får støtte fra lærerne når de synes det er ekkelt at Selma sikler – da kan vi lure på hvilket verdisyn man har. Er ikke alle mennesker like mye verdt?

I Raushetens grenseland er historien om Selma, en vakker  jente som har fått hard medfart i livet. Om en mor som elsker sitt barn og lurer på hvem som skal elske henne når hun selv går bort.  Vi får også høre andre foreldre dele sine historier om det å være mor eller far til et annerledesbarn. Det  jeg ser som går igjen, er at i møte med skoler og «verden der ute» er at dette noe man i liten grad ønsker å forholde seg til. Selv om vi  de siste 50 årene har jobbet for et inkluderende samfunn der alle skal med, ser vi de siste årene at segregeringen har blitt sterkere. Der de funksjonshemmede lever i utkanten av samfunnet. Det andre jeg ser går igjen i historiene, er hvordan familiene har blitt beriket av å ha et annerledesbarn, et barn som gir dem et nytt perspektiv på livet. Som lærer de å bli rausere, mer inkluderende, åpne og tolerante.  Det er tøft, ja, slitsomt og krevende. Men hver og en av historiene bærer preg av at ingen ville vært erfaringene foruten. At barnet er perfekt seg selv. I rettferdighetens navn!

For nøyaktig to år siden deltok jeg for første gang i biografisirkelen, den gangen med populærmusikk som tema. Jeg skrev et veldig personlig innlegg om Sigvart Dagsland, Olaug Nilsen og meg. I dag ble det også personlig, håper du likte det. Ha en glad dag – og ta med deg det gode og gi det videre. Det er slik vi er med – alle sammen – og skaper en rettferdig verden 🙂 Stay blessed!

I rettferdighetens navn!

Jeg har fått en stor ære.
Moshonista, som er både sprek og klok, og som driver biografisirkelen, har gitt fra seg eneveldet i sirkelen, og har overlatt til de mest trofaste sirkeldeltakerne å velge kategorier i 2016. I juni er det min tur. Jeg brukte lang tid og fastet og ba (bare en smule overdrevet, men det hørtes bra ut!) og tenkte nøye gjennom temavalget mitt. Det var viktig for meg at det ble et godt tema, som jeg håpet mange ville finne interessant.
(Vi skriver ingenting om at jeg i 2016 ikke har klart å delta på en eneste biografisirkel, men jeg lover at jeg skal lese meg opp både på sportsutøvere og rockere i løpet av sommeren!) Den 15. juni skal jeg garantert være klar, og jeg håper mange blir med meg og leser om fantastiske og inspirerende mennesker – bli med i biografisirkelen!

– Det e kje rettferdig! pleier ungene å si til meg! Det har de ofte rett i (mor er i alle fall ikke rettferdig!), og jeg pleier å svare at livet er ikke rettferdig. At sånn er det, og det må vi leve med. Heldigvis finnes det mennesker der ute som ikke finner seg i urettferdighet. Som kjemper for det gode. De tror jeg vi alle har mye å lære av. Vi skal ikke finne oss i urettferdighet. Vi skal  stå opp for urett. Vi skal kjempe for en rettferdig fordeling av goder. For likeverd. For privatlivets fred. For samfunnets beste.

Temaet mitt ble
I RETTFERDIGHETENS NAVN!

justice-league-wallpaper-5-742636

Free download fra her

 

 

Hvem i all verden er dette da?

Er det Nelson Mandela, som hele verden vet om og som har sittet i fengsel for sin kamp mot apartheid? Eller er det Mor Teresa, slummens engel? Hva med Edward Snowden som varslet en snikende dannelse av en overvåkingsstat? Kanskje det er Anna Politkovskaja som opponerte mot Putin-regimet? Var Henrik Ibsen en rettferdighetens mann, som skrev om og for kvinners rettigheter? Nei, tenker du kanskje, Bob Geldof er mannen – musikk og rock til og for verden, Live aid og mat til de sultrammede i Etiopia. Handler det om Justice League og superhelter, eller holder det med Maren i Casa Kaos som sier Føkk lykke!, eller alle de som sprer godhet over hele landet vårt? Og du, biografien om Jesus er ganske kul, da!

I rettferdighetens nav er et stort tema, og mange er de gode menneskene der ute! Jeg håper du finner ikke bare en god person å lese om, men også en kjekk bok! Jeg håper du blir med og leser, skriver om boka og opplyser og inspirerer oss andre. Vi trenger å bli smittet av det gode – vi trenger å spre det gode! Vi trenger en mer rettferdig verden, og det begynner med deg og meg – nemlig!

Sår du blomster, vil blomstene spire.
Sår du ugress, vil ugresset gro.
Du skal høste det du sår.
Du skal høste det du sår.
Så ut det gode du får.

Sår du godhet vil kjærlighet seire.
Sår du ondskap vil ondskapen gro.
Du skal høste det du sår.
Du skal høste det du sår.
Så ut det gode du får. 


Sår du tillit vil tryggheten spire.
Sår du tvilen vil rotløshet gro.
Du skal høste det du sår.
Du skal høste det du sår.
Så ut det gode du får.

Sår du sannhet vil sannheten spire.
Sår du falskhet, vil løgnen få gro.
Du skal høste det du sår.
Du skal høste det du sår.
Så ut det gode du får.
(Ivar Skippervold)

Bokomtale: Den evige sønn

Miraklenes tid er ikke fordi: Pia har ikke bare lest en bok (i sneglefart, riktignok), men hun har også blogget om den (i alle fall om dette innlegget skulle vise seg å bli ferdig!) Det har vært en hard lesevinter for meg, for det er hardt å ikke lese bøker, selv om jeg egentlig ikke har hatt noe leselyst … Men så var jeg i Oslo på selve tvangslesedagen, den 12. mai, og da måtte jeg jo ha en bok. Som jeg tvang meg til å lese sammen med bokbloggvenner fra den østre delen av landet. Jeg grudde meg litt, må jeg innrømme, for lesedriven til østlendingene virket enorm, og de var jo under tvangen til ingen ringere enn selveste tvangslesegeneral og biografisirkeldiktatoren, Moshonista. Meeen, det viste seg at de snakket vel så mye som oss Stavanger-tvangslesere, og ikke bare snakket de om bøker heller (de snakket om Skam!) Litteratur er da tross alt det eneste temaet som er aktuelt for oss tvangslesere i Stavanger. Skulle da bare mangle!

Tilbake til det jeg prøvde å si: Altså, Tvangslesing i Oslo den 12. mai. Pia dukker opp fra det glade vestland, med to litt tilfeldig valgte bøker i sekken. Valget falt på Den evige sønn av Cristóvão Tezza. Det var to grunner til at jeg plukket boka med meg fra biblioteket: 1. At det var en brasiliansk bok, og således passet godt inn i den litterære verdensomseilingen min. 2. At den handlet om en far som lærer seg å leve med sin sønn med Downs syndrom. Det er et emne som interesserer meg, hvordan vi reagerer på, og hvordan vi møter mennesker som er annerledes enn oss. Og hva da når det «annerledes barnet» blir en del av vår familie? Eller nabogutten? Eller den nye jenta i klassen? Eller den helt fremmede vi møter på bussen? Eller som sitter bak oss på konserten og synger falskt med?

OMSLAG Tezza Dem evige sønn 300415.indd

Den evige sønn  er, slik jeg ser det, en selvbiografisk roman.  jeg finner ikke noe som bekrefter dette, annet enn at forfatteren selv har en gutt med Downs syndrom, og at bøkene han refererer til, er bøker han selv har gitt ut.

Historien om Den evige sønn, starter da «faren» som han distantert omtaler seg som gjennom hele boka, får et barn med mongolisme (som var  vanlig å si i 1982.) Faren hadde sett frem til å bli far, å kjenne seg igjen i barnet, stimulere det og vise det stolt frem til resten av verden. Men så viser det seg at barnet har trisomi 21, og verden rakner. Han distanserer seg fra barnet, klarer ikke å kalle ham sønn. Faren har lest at barn med trisomi 21 ofte ikke lever lenge, så han trøster seg med dette; at barnet kommer til å dø. De får et nytt barn, et normalt barn. Og verden fortsetter som før. Men slik blir det jo ikke. Gutten vokser opp. Faren og kona tar ham med til allslags spesialister, noen mer tvilsomme enn andre.

Det tar lang tid før faren klarer å forsone seg med at han har et barn med Downs syndrom, skammen er for stor. Det er lett å forestille seg at dette var en brutal realitet for mange i Brasil på begynnelsen av 80-tallet. Det er ikke alltid lett i Norge i dag heller, selv om vi har kommet langt siden den gang. Det er noe med det speilbildet vi forventer at barna våre skal være av oss. Hvis det er noe galt med barnet ditt, er det vel noe galt med deg? Jeg tror mange opplever at «verden utenfor» tenker slik, når man først har tatt denne «annerledesreisen» det er å få et barn med spesielle behov.

Men ja, altså, faren, han brukte mye tid på å hjelpe dette rare, dumme, trege, unormale barnet. I begynnelsen handlet det mye om å få slått fast at diagnosen var feil. For så å stimulere barnet så mye at det ville bli tilnærmet normal, før han tilslutt klarte å slå seg til ro med at barnet var den han var, at det måtte gå i hans tempo. Det var først da barnet en gang stakk av, og faren lette over alt etter gutten sin, at han skjønte hvor knyttet han var til barnet – sønnen sin! Da var Felipe allerede åtte år gammel. Det var veldig fint å se hvor sterk farskjærligheten etterhvert ble, selv før han visste det selv, at han var uendelig glad i gutten sin,

Gjennom en mental tilbakereise, en brutalt ærlig som sådan, får vi følge en far på en fars endringsreise. Ikke bare gjennom farskapet, men hans personlige reise, for å etablere seg som forfatter, som en kreativ og innflytelsesrik person. Nederlagene som forfatter var hyppigere enn oppturene. Gjennom boka får vi være med på en reise i et brasiliansk diktatur, nellikrevolusjonen, om hans opphold som ulovlig fremmedarbeider i Tyskland, om muser, haikerliv og mye mer.

Egentlig når jeg leser hva jeg har skrevet om denne boka, tenker jeg at det burde vært en interessant og gripende bok.  Det var den altså ikke. Det var i grunnen en ganske kjedelig bok. Til tider interessant. Det jeg likte best ved boka, var at det var lett å kjenne seg igjen i mye av det han skriver om å ha barn med spesielle behov. Ikke det at jeg kjenner meg igjen i hans avmaktsfølelse overfor barnet, men at samfunnet rundt har et behov for å definere alt som normalt, og at det unormale må lære seg å bli som resten. For et trist samfunn, sier nå jeg! Er det noe jeg har blitt et bedre, sterkere og rikere menneske av, er det de to guttene mine, som aldri skal få lov til å passe inn i normalboksen – de er nemlig allerede helt perfekte slik de er, skapt i Guds bilde!

Les gjerne hva Vårt land skriver om boka, de syntes ikke boka var kjedelig. Selv om jeg fant boka kjedelig, er jeg likevel enig med det Eskil Skjeldal skriver om Den evige sønn.

Bokomtale: Saken mot Abelone

20151215_230353.jpgDamer med bart er årets siste kategori i biografisirkelen. Den sirkelen som jeg var helt fast bestemt på at det var det eneste urokkelige målet av alle de ellers noe hårete lesemålene mine. Det målet røyk også, men fem av seks runder må jeg vel si meg fornøyd med. I alle fall om det skal vise seg at det går bra på eksamen denne gangen også, til tross for en noe laber lesehøst også på fagfronten …

Det første jeg fant ut da jeg fant ut at kategorien var dame med hatt, var at jeg har få bilder i hodet mitt av damer med hatt. Hvem skulle jeg lese om? Den eneste løsningen jeg fant, var å gå på biblioteket. Og da det stod utstilt en bok om en dame med hatt, da var valget tatt. Saken mot Abelone – hvem nå enn det var …

Fruen var ikke – som man av overstående bilde kunne forledes til å tro – kledt i sitt vanlige hustoilette. Hun opptrådte elegant og verdig, i knitrende silke og vaiende fjær. (i hatten, of course!)

Abelone Konstance Kristensen var lenge en anonym dame i Kristiania. Rufferske, kneipemadam, bedragerske og mye mer kan sies om henne. Det var først da mannen hennes, Lauritz Kristensen ble drept i sitt eget hjem at Abelone etter hvert ble en sagnomsust dame.

Det bodde ei munter kone
i Vaterland en gang.
Hun hette Abelone
og dreiv med restaurant.
Ja, av henne burde man
få et monument i stand
der nede i Vaterland.

Det har versert mange historier om Abelone, de fleste av dem usanne. Hun fortalte lite om sin bakgrunn, og det fortaltes mange historier om at hun var fra velstående herkomst. En av de «beste» historiene sier at hun var fra en rik overklassefamilie og hadde vært forlovet. Da mannen brøt forlovelsen, hadde hun blitt så forbitret at hun stjal penger fra foreldrene og dro til Vaterland og startet bordell sammen med en venninne. Her lokket de rike menn inn til forlystelser, for så å røpe det for deres hustruer hjemme. Dette var jo selvsagt ikke sant, og er en historie hentet fra en forfatter som skrev om Abelone, som ikke var den samme Abelone. (Jeg burde jo huske hva forfatteren het, men det gjør jeg altså ikke!)

Fordi denne kom ut samtidig som saken mot Abelone pågikk, er det mange som tror at boka er historien om Abelone, dronningen av Vaterland. Fordi boka ble skrevet over flere føljetonger, har nok forfatteren sett sitt snitt til å stjele fra den virkelige Abelones liv til boka si. På den måten har han vært med og bidra til flere av mytene om denne bordelldamen.

Abelone var helt annerledes, oppstaset i sin fulle prakt under en kjempestor hatt …

Laurits Kristensen ble drept av en av Abelones kunder, gårdsbrukeren Lars Gulbrandsen Kinde fra Ringsaker. Han ble lurt i stry av tre damer og to og en halv flaske portvin. Kinde var redd for å bli frastjålet alle pengene sine, og da Lauritz kom til unnsetning (noe han neppe gjorde), påstår Kinde at han måtte skyte den store og truende mannen i nødverge. Denne store og truende mannen var i realiteten en syk og svekket mann.

Da saken mot Kinde kom opp for retten, ble det rettet søkelys mot byens bordeller. For Kristianiaborgerene hadde lenge levd i troen om at de levde i en bordellfri by. Nå som denne saken rullet opp, gikk det ikke lenger an å lukke øynene for denne underverdenens eksistens. I årene som fulgte ble det mange rettsaker mot Abelone, og hun satt i tukthuset flere ganger.

Som vanlig var Abelone staselig kledd, i grønn kjole med brystnål, hatt, boa om halsen og hendene i en muffe.

Dette var en riktig fornøyelig bok å lese! En mangfoldig bok – biografi, true crime og historisk dokumentar. Lærerik og spennende og en smule morsomt! Abelone var en dame jeg fort fikk sympati med. Men det gikk over. For hun var jo virkelig ikke en lovens datter! Hun lurte både menn og de stakkars damene som jobbet hos henne (skjønt flere av de var der nok helt frivillig!)

Abelone hadde en hemmelighet som hun gjerne ville hatt med seg i graven. Hemmeligheten om hennes herkomst kom aldri så langt. Eller dypt, alt ettersom du ser det. Siden jeg er i det gode lunet i dag (jeg er egentlig ikke det, men det passet å skrive det!), så bruker jeg det som et middel for å få deg til å lese boka. For jeg er jo selvsagt en sånn som holder på hemmeligheter 🙂

Bokomtale: Min venn Stieg Larsson

Bare en dag for sent denne gangen: Her kommer mitt bidrag i biografisirkelen. Denne gangen  er det forfattere som er tema – yey! Mitt favoritttema! En av mine ultimate krim- (og generelt litteratur-)favoritter er Milleniumstrilogien til Stieg Larsson. Siden oppfølgeren kommer denne høsten, skjønt av en ny forfatter, syntes jeg det var på sin plass å lese om denne mannen som har sneket seg stille inn i en liten krok i hjertet mitt. For det er ikke til å unna at jeg på en underlig måte sørger over denne mannen som aldri skulle få oppleve Milleniumssuksessen.

Min venn Stieg Larsson er skrevet av Kurdo Baksi, en av hans beste venner og kolleger. Man skulle tro at Kurdo var en som visste «alt» om Stieg, men den gang ei. Eller, det vil si: Kurdo visste svært mye om sin venn, fra den dagen de ble kjent. Men Stieg var en privat person. Han fortale ingenting om sin oppvekst, eller om det som hadde vært.  I alle fall i liten grad.

«Tidlig i vennskapet mellom oss forstod jeg hva det var som drev Stieg: Rettferdighet – uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Det er umulig å si hvor mange ganger han uttalte dette: «Alle er like mye verdt!» Gang på gang. De fleste av oss er riktignok enige i det, men jeg har aldri hørt noen uttale disse ordene med en slik tyngde og oppriktig overbevisning. Rettferdighetsbegrepet var som en innebygd del av hans vesen, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.»

For en mann! Virkelig! Men det går ikke an å si, uten samtidig å si at det var på godt og vondt. Stieg var enormt forbilledlig i det å kjempe for rettferdighet og likeverd. Han vek ikke en tomme i sin overbevisning. Og det skulle nok både han og flere av de rundt ham lide under.  Han kjempet en utrettelig kamp mot rasisme, nynazisme og kvinneundertrykkelse. Han skrev artikkel på artikkel, skrev bøker osv, osv. Han jobbet ofte sammen med andre, men var på ingen måte enkel å samarbeide med. Stieg visste hvordan han ville ha det, og var nådeløs for å få det slik. Det var ikke uvanlig at han gikk inn og endret andres artkler. Perfeksjonist til fingerspissene. Ikke så fryktelig forbilledlig dette, nei … Det som, til en viss grad, veiet opp for dette, var hans medieskyhet. Om Stieg jobbet døgnet rundt, både for seg selv og andre, så ville han ikke være den som tok æren. Han likte ikke rampelyset, og det var ofte at andre signerte hans arbeid.

Stieg var heller ikke på noen måte forbilledlig i det å ta vare på seg selv. Han røkte to, tre pakker sigaretter til dagen, drakk et tyvetalls kopper kaffe med melk og sukker og sov gjerne fire til fem timer i døgnet. Vanligvis la han seg kl 05.00. Ikke trente han. Og ikke spiste han noe særlig, og når han innimellom spiste var det fettrik junkfood. Det går an å forstå at denne mannen døde i en alder av femti år. Det gjør det ikke mindre tragisk. Men det gjør det ganske mye mer meningsløst.

Menn som hater kvinner. Lisbeth Salander. Det er lett å kjenne igjen historien i biografien om Stieg Larsson. Selv om jeg visste en del om Stiegs engasjement fra før, så kjente jeg at det å lese biografien hans var med på å gi et ekstra preg over Millenuimstrilogien. jeg kjente at jeg skulle ønske at jeg kjente det til det brennende engasjementet hans før jeg leste bøkene hans. Bare for å kjenne på det mens jeg leste, for på en helt annen måte kunne kjenne på og bli smittet av dette engasjementet.  Jeg tror kanskje jeg må lese bøkene om igjen. Både for å kjenne på dette, men også fordi jeg har lyst til å lese oppfølgeren som kommer nå (i høst, tror jeg?)

Jeg vet at jeg har sitert neste det samme tidligere, men jeg er ganske sikker på at Stieg Larsson bifaller at jeg gjentar hans eget mantra:

«Respekter alle mennesker uansett hudfarge, kjønn, språk, religion, etnisk tilhørighet eller seksuell legning. Alltid. I alle situasjoner. Ubetinget.»

Kurdo Baksis bok Min venn Stieg Larsson er en bra bok. Den er ikke spesielt godt skrevet. Helt grei. Men den er lettlest, og gir et fint og nyansert bilde av hvem Stieg Larsson var. Den er vel verdt å lese!

Bokomtale: Før jeg brenner ned

(Skrivehånda mi er overbelastet i dag, så det blir kjapt unnagjort i dag. Passer bra siden jeg har lovet dere at 2015 skal være året for korte omtaler 🙂 )

Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll leste jeg utrolig mange flotte og rosende omtaler om da den kom ut. Den ble satt høyt på min leseliste, men som vanlig så går tiden … Nå når jeg endelig har lest boka, er jeg litt delt i hva jeg egentlig synes om den. Jeg synes det er vanskelig å skrive så mye om boka fordi den er så personlig fra forfatterens side, og jeg egentlig har en del innvendinger til innholdet. For å gjøre det enkelt, kjører jeg punktomtale (har jeg innført nytt ord nå?):

Det beste først:
Så kan du velge om du vil stoppe etter det 🙂

1. Jeg liker historien om pyromanen. Veldig godt!
2. Jeg liker historien om Gaute Heivoll.
3. Jeg liker hvor verdig han skriver om pyromanen og  pyromanens familie.
4. Jeg liker Gaute Heivolls slkrivestil. Det er ikke fantastisk, men han skriver med en varme og nærhet som rører meg.

Og så kommer innvendingene:

1. Jeg liker ikke at blander historiene om pyromanen og seg selv i samme bok. Det ble kleint. Som om han ville høre til i historiene om brannene. Kan hende jeg tar feil, men slik føltes det …
2. Jeg satt med en følelse av at han tok seg en del friheter. Det har han selv bekreftet i et intervju senere. Det er i bunn og grunn ikke noe galt i det, men når jeg får bekreftet magefølelsen i etterkant, gir det boka betraktelig mindre troverdighet. Det hadde vært bedre om jeg fortsatt lurte.

Jeg er glad jeg leste boka, tross alt!

%d bloggers like this: