Category Archives: Feel-good

Bokomtale: Håp i høstfarger

håpihøstfargerI fjor vinter leste jeg en aldeles nydelig roman av Susan Meissner som heter  Hemmeligheter fra et levd liv. Det var en bok som overrasket meg veldig, på den positive måten. Selv om det var en såkalt «rosabok», så var det en dybde i boka, og historien tok mange uventede vendinger. Det var definitivt det jeg vil kalle en «pageturner.» Så da jeg så at forfatteren var ute med ny bok, var jeg ikke sen med å be forlaget om et lesereksemplar.

Håp i høstfarger er nok en nydelig bok om kjærlighet, tap, svik, relasjoner og ikke minst om håp. Håp som løfter og tar deg med videre i livet selv om livet har spilt deg et puss. Historien i boka er todelt, og vi følger Clara og Taryn som begge kjemper etter tapet av sine kjære.

Taryn er alenemor, og bor på Manhattan sammen med sin ti år gamle datter. Året er 2011, og det har gått ti år siden hun mistet sin mann i ulykken på Twin Towers. Hun jobber i en tekstilforretning, og har en spesiell teft for å finne farger og mønstre som kundene ønsker. Det er derimot et mønster hun aldri har klart å finne, et gammelt skjerf med et ringblomster. Det har gått ti år uten at hun har klart å finne et tilsvarende mønster. På sett og vis er hun også glad for det, for dette skjerfet ble for henne et skjebnesvangert møte …

1oo år tidligere, i 1911 på Ellis Island møter vi Clara som er sykepleier, og tar imot de som har kommet med båt fra Europa. Clara jobber her for å glemme. Glemme sin store kjærlighet. Han som hun bare så vidt hadde møtt i heisen, men som hun visste var gjensidig kjærlighet ved første blikk. Han som døde i en stor brann mens hun så på.

Gjennom begge disse historiene handler det om å gi seg lov til å gå videre i livet. Det er historien om Clara som gis størst plass, og den gir rom for ettertanke også inn i historien o  Taryn. Meissner gjør mange fine refleksjoner rundt kjærlighet, sorg, savn, svik og om samhold, vennskap og lojalitet. Vi har så lett for å se gjennom våre egne briller, og livet er ikke alltid så enkelt. Men det å stå sammen, våge å gå sammen. Det koster å være sårbar overfor andre, men det kan også gi en gevinst som er større enn vi noen ganger våger å drømme om.

Jeg er glad jeg leste Hemmeligheter fra et levd liv. Jeg hadde tenkt å la være, for den så ut som nok en «søtsupperoman.» Da hadde jeg også gått glipp av denne fine boka. Nesten like god som forrige bok. Men en aldeles god leseropplevelse.

Elliken og Tine skriver også om boka.

Bokomtale: Tirsdagsdamene – reisen til Lourdes

Igjen har Storytel reddet meg – gresspollen tar litt kverken på (de ellers ganske dårlige) øynene mine, og med fremdeles litt skruing og omorganisering hjemme, har lydbok vært redningen. Jeg valgte denne gangen en litt lettere fordøyelige enn Prosessen. Tirsdagsdamene av Monika Peetz viste seg å være god og enkel sommerlektyre. Kan man kalle det for lektyre når man lytter?

Tirsdagsdamene har fått mye positiv omtale, men jeg var lenge ganske skeptisk. Ville det bli for klissete? Når den i mange kretser blir sammenlignet med romanens svar på Eat, love, pray får jeg litt angst. Selvhjelpsbøker er ikke helt mi greie. Men jeg har sansen for pilgrimsreiser, selverkjennelser og fortidens hemmeligheter. Så jeg ga boka en sjanse.

Fem damer har holdt sammen etter et franskkurs de gikk på femten år tidligere. Første tirsdag i hver måned møtes de på Lucs kafé, og hvert år reiser de på en tur sammen. Dette året er Judith nettopp blitt enke, og ønsker å fullføre pilgrimsreisen til Lourdes, som mannen hennes Arne ikke fikk fullført før han døde. De andre er skeptiske: Estelle trenger luksus, hjemmeværende Eva vet ikke om hun kan være så lenge borte fra familien, Kiki har jobb å gjøre. Det er Caroline som bestemmer at de skal være med Judith på denne reisen. Judith som aldri har vært alene, og trenger støtten deres.

Reisen skal vise seg å bli alt annet enn det de forventet seg. Reklamen lovet at hvert skritt på reisen ville gi ett nytt svar. De opplevde at hvert skritt gav et nytt spørsmål. Hadde egentlig Arne vært på pilgrimsreise, for det viste seg etterhvert at dagboken hans var kopiert fra internett. Og hvem var denne D som hadde lagt igjen en lapp i dagboken hans? Hvem er jeg egentlig? Hva er meningen med livet mitt? Og hva kan vi egentlig vite om andre? Dette er spørsmål som får stadig større plass hos hver av de fem damene på reisen. Spørsmål som gir dem alle helt forskjellige svar.

Tirsdagsdamene var en god bok. God og enkel sommerlektyre. Den var nok ikke så fornøyelig som fremsiden lovet, men andre før meg har lest boka og er nok uenige med meg. Men jeg har gjort meg noen tanker underveis om de valg som damene tok, og det liker jeg. Hva er det som ligger bak valgene våre? Og kan egentlig umoralske valg forsvares? Eller tilgis. Ja, det er gode spørsmål, og ikke alltid helt enkelt å gi gode svar på. I alle fall ikke når det gjelder en selv.

Bokomtale: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Hvordan kan en stekt gris være med å hjelpe en gruppe mennesker gjennom fem isolerte år under tysk okkupasjon? Hvorfor er det så viktig å holde denne svinemiddagen hemmelig? Med dette som utgangspunkt, ble Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai dannet under andre verdenskrig. 
Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er skrevet av Mary Ann Schaffer, og boka ble kåret til årets pocketbok i Storbritannia i 2009. Det er liten og koselig bok, skrevet i brevform, og som har et snev av å ligne på en historisk roman.
Dawsey Adams, en svinebonde fra Guernsey sender brev til Juliet Ashton i London for å be om hjelp til å finne en bok han ønsker å lese. De kjenner ikke hverandre, men Dawsey eier en bok som Juliet har eid tidligere. De begynner å brevveksle, og på denne måten blir Juliet kjent med Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai
Juliet, som skal skrive en spalte i avisen Sunday Magazine om de filosofiske verdier ved å lese er villrådig. Det eneste hun kan tenke seg frem til, er at lesing hindrer deg i å bli gal (må si meg enig med Juliet der!) Det er da hun får ideen om å skrive om Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Hun mottar brev fra alle medlemmene i foreningen der de alle har viktige historier å fortelle. Selvfølgelig om foreningen, men også om livet på Guernsey under den fem år lange tyske okkupasjonen. 
Isola skriver:
Amelia fortalte at De gjerne vil vite mer om bokforeningen vår, og om møtene våre. Selv snakket jeg om Brontë-jentene da det var min tur. Jeg er lei for at jeg ikke kan sende Dem notatene mine om Charlotte og Emily – jeg brukte dem til å fyre opp i stekeovnen, for det fantes ikke annet papir i huset. Jeg hadde allerede brent opp tidevanstabellene mine, Åpenbaringene og Jobs bok.

Du vil sikkert vite hvorfor jeg beundrer nettopp disse jentene. Jeg liker historier om lidenskapelige møter. Jeg har selv aldri opplevd noe slikt, men nå kan jeg forestille meg det.

Jeg kan skrive til deg igjen, hvis De vil. Jeg kan fortelle deg mer om lesing, og om  hvordan det gav oss livsgnisten tilbake da tyskerne var her.

I Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai  blir vi kjent med mange herlige personligheter, en lite kjent epoke i okkupasjonshistorien og ikke minst så gir boka små glimt inn i litteraturhistorien. Det var absolutt en veldig koselig bok, skjønt jeg må medgi at jeg synes den tapte seg mot slutten. I begynnelsen fungerte brevvekslingen helt greit, men jeg synes ikke Mary Ann Schaffer klarte å samle trådene å en god måte i slutten av boka. Og skal jeg være helt ærlig, skulle jeg ønske boka var skrevet i en mer tradisjonell romanform. Likefullt ble jeg veldig glad i karakterene – så mange herlige personligheter! Schaffer har klart å skape mange humørfylte, triste og hjertevarme historier rundt et mørkt kapittel i historien. Og så vidunderlig godt det var å lese at det er flere enn jeg som leser for å bevare forstanden! ikke minst har jeg faktisk fått noen gode boktips – det må en jo like!
Ja, jeg anbefaler Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai!

Bokomtale: Stryk meg over håret


Stryk meg over håret av Agnes L. Matre hørte jeg første gang om i Beathes bokhylle. Hennes nydelige omtale og det aldeles vakre omslaget gjorde at denne boka ble skrevet på leselista mi. Så da boka kom helt overraskende i posten fra forfatterens mann, var gleden stor! Egentlig bør du gå inn og lese Beathes omtale, for den er så utrolig god. Nå som jeg har lest boka, skjønner jeg hvor god den er! Så blir det nok fra meg en litt annerledes, og mulig litt (for) personlig omtale denne gangen også …

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent på denne boken, fordi jeg visste at jeg kunne bli  begeistret eller at jeg kunne bli veldig skuffet … Og når jeg nå hadde fått tilsendt boka fra ingen ringere enn forfatterens mann er det ikke til å komme unna at jeg var veldig redd for å bli skuffet. For jeg hadde så lyst til å skrive en god omtale. Jeg hadde lyst til «å reise til Provence,» som Beathe skriver i sin omtale. Jeg hadde også lyst til å bli kjent med disse personene som blir så varmt omtalt. Men samtidig visste jeg at meningene om denne boka var delte. Og selv om det smerter meg å innrømme det, så har jeg også blitt en smule mer kritisk på mine eldre dager. Og når sant skal sies, så var det flere ting i Stryk meg over håret – noen store, noen små – jeg kunne pirket på. Men fordi denne boka beveget meg så utrolig sterkt, har jeg tenkt å la alt pirket ligge. For i den store sammenhengen betyr ikke dette noenting. Det som er aller viktigst for meg når jeg leser ei bok, er at den skal røre ved meg.

Stryk meg over håret  handler om Guro, en fremgangsrik karrierekvinne i tredveårene. På utsiden ser alt fint ut, men Guro lider av bulimi. Nå har legen hennes sagt at hun må ta tak i sykdommen sin, ellers kommer hun til å dø. Også denne gangen gjør Guro som hun pleier i vanskelige situasjoner: Hun flykter. Med ett års permisjon fra jobben, drar hun til Callian i Provence for å jobbe som selskapsdame for en eldre norsk enke som driver en vingård. Her møter hun Dominique som forvalter gården for Marie. Marie og Dominique er to hjertevarme mennesker som ser at Guro strever med noe. Da de finner ut at hun har bulimi, setter de sine ting til side for å hjelpe Guro. Gjennom Guros samtaler med Marie, der hun forteller historier fra barndommen sin, klarer de å nøste seg frem til de underliggende problemene som Guro strever med. Klarer Guro å finne en vei ut av bulimien i Provence?

Stryk meg over håret er en tilsynelatende enkel bok. Med det mener jeg at den har et feel good-preg: Vakre naturskildringer fra et vakkert landskap, mye vin, hjertevarme mennesker. Agnes Matre får meg virkelig til å føle at jeg er i Provence. At jeg sitter i hagen sammen med Guro og Marie. At jeg bader i havet med Guro og Dominique. Jeg kjenner den friske vinden i håret når de kjører i åpen bil. Jeg kan nærmest lukte og smake vinen. Det er som jeg hører sirissene. Jeg kjenner solstrålene. Og alt jeg ønsker mens jeg leser i boka, er å dra til Provence. Jeg vil ta del i livet der!

Samtidig er Stryk meg over håret  langt fra en enkel bok. Boka tar opp svært alvorlige temaer. Spiseforstyrrelser, svik, død, frykt og ensomhet. Forfatteren har en utrolig god evne til å beskrive svært vanskelige emner på en gripende og realistisk måte. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boka da jeg var nitten år gammel, da jeg hadde ei venninne med bulimi. Jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe, og enda mindre skjønte jeg hvor alvorlig dette var. Som naiv nesten-voksen var det lettere å bare stå utenfor og se på …

Vi skjønner fort i Stryk meg over håret at bulimien er et symptom på andre dypereliggende problemer som Guro sliter med. Selv om jeg aldri selv har hatt spiseforstyrrelser, så var det lett å kjenne seg igjen i mye av det Agnes Matre skriver om. Guro strever med mange ting, ikke minst sin egen tilkortkommenhet. Guros måte å takle motgang og sorg på kjente jeg meg skremmende mye igjen i. Det er så lett å velge minste motsands vei. Det er så lett å flykte. Selv om jeg aldri har reist til Frankrike, så er det noe jeg godt kunne gjort. Og som  jeg skrev tidligere, så kunne jeg tenkt meg å ta del i livet på gården sammen med Guro, Marie og Dominique. Ikke bare fordi jeg ville smake og lukte alt som representerer «det gode liv,» men også for jeg også vil bli strøket i håret. Jeg også vil kjenne hjertevarmen fra mennesker som bryr seg om meg. Jeg også vil ha noen rundt meg som tvinger meg til å ta tak i det som er vanskelig. Jeg også vil gråte og kjenne på det som jeg helst ikke vil kjenne på. Nå må jeg også si at jeg har mange hejrtevarme og gode mennesker rundt meg! Det var bare at jeg så gjerne skulle hatt de i boka også, for jeg ble så glad i de!

På mange måter var det merkelig med dette vakre og romantiske i motsetning til de svært alvorlige temaene i boka. Jeg synes det er et kunststykke av Agnes Matre å klare dette! Forfatteren ahr klart å få meg til å kjenne på min egen sorg samtidig som jeg nyter reisen til Provence. Det er nesten så jeg faktisk har flyktet litt! Og ved å gråte meg gjennom Guros sorger, har jeg fått renset opp i mine egne vansker.  Da jeg leste Stryk meg over håret var det som jeg selv ble strøket gjennom håret!

En god og hjertevarm bok, 
en rensende bok og 
en bok jeg anbefaler på det varmeste!
Agnes Lovise Matre – ny på forfattermakedet i Norge! Jeg håper vi får høre mer fra henne!
%d bloggers like this: