Category Archives: Historisk roman

Bokomtale: Håp i høstfarger

håpihøstfargerI fjor vinter leste jeg en aldeles nydelig roman av Susan Meissner som heter  Hemmeligheter fra et levd liv. Det var en bok som overrasket meg veldig, på den positive måten. Selv om det var en såkalt «rosabok», så var det en dybde i boka, og historien tok mange uventede vendinger. Det var definitivt det jeg vil kalle en «pageturner.» Så da jeg så at forfatteren var ute med ny bok, var jeg ikke sen med å be forlaget om et lesereksemplar.

Håp i høstfarger er nok en nydelig bok om kjærlighet, tap, svik, relasjoner og ikke minst om håp. Håp som løfter og tar deg med videre i livet selv om livet har spilt deg et puss. Historien i boka er todelt, og vi følger Clara og Taryn som begge kjemper etter tapet av sine kjære.

Taryn er alenemor, og bor på Manhattan sammen med sin ti år gamle datter. Året er 2011, og det har gått ti år siden hun mistet sin mann i ulykken på Twin Towers. Hun jobber i en tekstilforretning, og har en spesiell teft for å finne farger og mønstre som kundene ønsker. Det er derimot et mønster hun aldri har klart å finne, et gammelt skjerf med et ringblomster. Det har gått ti år uten at hun har klart å finne et tilsvarende mønster. På sett og vis er hun også glad for det, for dette skjerfet ble for henne et skjebnesvangert møte …

1oo år tidligere, i 1911 på Ellis Island møter vi Clara som er sykepleier, og tar imot de som har kommet med båt fra Europa. Clara jobber her for å glemme. Glemme sin store kjærlighet. Han som hun bare så vidt hadde møtt i heisen, men som hun visste var gjensidig kjærlighet ved første blikk. Han som døde i en stor brann mens hun så på.

Gjennom begge disse historiene handler det om å gi seg lov til å gå videre i livet. Det er historien om Clara som gis størst plass, og den gir rom for ettertanke også inn i historien o  Taryn. Meissner gjør mange fine refleksjoner rundt kjærlighet, sorg, savn, svik og om samhold, vennskap og lojalitet. Vi har så lett for å se gjennom våre egne briller, og livet er ikke alltid så enkelt. Men det å stå sammen, våge å gå sammen. Det koster å være sårbar overfor andre, men det kan også gi en gevinst som er større enn vi noen ganger våger å drømme om.

Jeg er glad jeg leste Hemmeligheter fra et levd liv. Jeg hadde tenkt å la være, for den så ut som nok en «søtsupperoman.» Da hadde jeg også gått glipp av denne fine boka. Nesten like god som forrige bok. Men en aldeles god leseropplevelse.

Elliken og Tine skriver også om boka.

Bokomtale: Bienes historie

cover225x225Bienes historie av Maja Lunde er den siste boka jeg leser av de som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 som en av de beste norske romanene utgitt i 2015. Maja Lunde er nominert sammen med Helga Flatland med Vingebelastning og Bjørn Vatne med Slik skal vi velge våre ofre. Jeg har allerede klart hvem som er min favoritt, men det holder jeg hemmelig en liten stund til, så skal jeg heller røpe det når stemmegivningen er over.

 Bidød er et tema som har vært oppe i media en del ganger de siste årene, og det er dette som er tema i Maja Lundes bok, Bienes historie. Det er en vakker roman hvor vi følger tre personer i ulike tider i historien, i ulike deler av verden.

William bor i England, det er året 1852. I lang tid har han vært sengeliggende. Selv vet han at han er deprimert, men det er det ingen andre som tør å sette navn på. En dag kommer eldste sønnen hans inn og ber ham ta seg sammen, å finne lidenskapen tilbake i livet sitt. Dette berører faren sterkt, og lidenskapen han finner er bier, birøkting og bikuber. Som vitenskapsmann går han helhjertet inn i dette livsprosjektet, og faller like hjerteknust ut av dette igjen.

George er birøkter i USA i 2007, og sørger over det faktum at hans eneste sønn Tom ønsker å bruke livet sitt på å skrive, og ikke føre den lange familietradisjonen som birøkter videre. Og hva skjer når CCD, bidøden rammer gården hans?

Tao bor i Kina, og det er året 2098. Hun og mannen jobber med håndpollinering, for biene er forsvunnet fra Kina. Nøden er stor. En dag rammes sønnen deres av en mystisk sykdom, og han blir tatt fra dem og fraktet til Beijing for videre undersøkelser. Tao fører en innbitt kamp for å finne ut hva som har skjedd med Wei-Wen.

På en nydelig og underfundig måte har Maja Lunde klart å flette disse tre historiene sammen. Ikke bare det, hun har flettet mitt – og ditt – liv inn i historiene. Biene, som er langt mer enn bare en irriterende summing, har en sentral rolle i verdens livsoppholdelse. Å lese den dystopiske framtidsvisjonen fra Kina ga meg en vekker for det forvalteransvar jeg er gitt meg på min tilmålte tid på denne jord. Ikke bare for meg, men for alle som kommer etter meg. For mine barn. Og deres barn igjen. Og igjen …

Anbefales på det varmeste!

Bie og pollinering.001.jpeg

Bokomtale: Hvetekornet

93_m-XjbUOTk4qRygVzA1g7yMZMPoPIzyriCVafDKhHw

Nå er det på tide at jeg skriver omtale om boka jeg leste ut for noen dager siden. Siden jeg leste Papayaene i Gombolo, med handling fra Kenya, tenkte jeg at det ville være fint å lese en roman fra landet også, for å reise videre på min litterære verdensturné.

Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du da sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag.
(1. Korinterbrev kapittel 15)

Med disse ordene fra Bibelen åpner Hvetekornet av Ngugi wa Thiong’o, en bok som handler om Kenya på tiden da landet var i ferd med å løsrive seg fra kolonien under Storbritannia. Selve handlingen foregår på begynnelsen av 1960-tallet.

I boka blir vi kjent med både de svarte og de hvite, og vi blir satt inn i tankegods om hvordan en koloni blir til, hva en koloni gjør med både de innfødte og de hvite koloniherrene. Her er det ikke bare den ene siden jeg sitter og undrer meg over, det er ikke tvil om at det var både godt og vondt på begge sider i kolonien. Men jeg undrer meg over den hvite overlegenheten:

Thompson, britisk leder skriver i dagboka si:

Vi må ikke gjøre den samme feilen som franskmennene, som vil assimilere bare det utdannede lag av folket. Bøndene i Asia og Afrika må bli innlemmet i dette moralske forsøket på å løfte dem opp til våre høyder. Også i England har vi hatt våre bønder, og nå har vi arbeiderne, og de er en like viktig del av samfunnet som alle andre.

Når du har med afrikanere å gjøre, vil du ofte bli tvunget til å gjøre uforutsette ting. En mann kom inn på kontoret mitt i går. Han fortalte meg om en av lederne for terroristene som var etterlyst. Helt fra første stund var jeg overbevist om at han løy, at han bare spilte, kanskje for å få meg til å gå i en felle, eller for å skjule hans egen deltagelse i bevegelsen. Han så ut til å le av meg. Husk at afrikanere er fødte skuespillere, og derfor finner de at det er lett å lyve. Plutselig spyttet jeg ham i ansiktet. Jeg vet ikke hvorfor, men det gjorde jeg.

På 1950-tallet ble motstandsbevegelsen sterk. De som ble mistenkt for å være en del av Mau Mau-bevegelsen ble satt i konsentrasjonsleire og ble værende der i mange år. For de hjemmeværende gikk livet videre på godt og vondt.

Hvetekornet handler om kjærlighet, svik, nasjonalfølelse, opprør, maktmisbruk, lojalitet, egoisme, om å kjempe for seg og sitt, opprør, frihet, til syvende og sist handler boka om livet som går videre, og kanskje aller mest om samhold.

Det er ikke en lettlest bok, men wa Thiong’o skriver godt og levende. Det har vært lærerikt. Jeg ser at noen av bøkene hans står nevnt som en av 1001 bøker du må lese før du dør, så kanskje det blir flere bøker av forfatteren ved en senere anledning 🙂

Her kan du lese en utfyllende og god anmeldelse av Hvetekornet.

Bokomtale: Tobbia – en etiopisk romanse

tobbia_omslag

Det er en verden av bøker der ute, og jeg har satt meg fore at jeg skal lese en bok fra alle verdens land. Nå har jeg lest min første etiopiske roman, og det var en vakker og dramatisk reise.

Tobbia – en etiopisk romanse er skrevet av Afewerq Gebre-Iyesus. Boka blir av mange regnet som den første etiopiske moderne roman, og ble gitt ut i 1908.

To ordtak sier:

En godhjertet person låner,
mens en ubarmhjertig person krever.

Den barmhjertige gir lån,
han vil ikke ha ros for sine gaver.

Med disse to ordtakene åpner historien om Tobbia, hennes familie og hennes land. I Etiopia er kulturen slik at man ikke gir gaver, men låner. Den som får en gave, bør gjengjelde den. Den som gir en gave, bør gi den anonymt slik at han ikke roses for sin gavmildhet.

Tobbia og Wahid er tvillinger. Da de er seksten år gamle, taper landet deres en krig, og faren, som var en vel ansett general, blir solgt som slave. Wahid drar ut for å lete etter faren for å se om han kan kjøpe ham fri. På veien møter han en kjøpmann, som gir ham penger, som Wahid tenker han skal spare til løsesummen. Senere viser det seg at kjøpmannen har funnet faren og kjøpt ham fri. Wahid, som ikke kjenner navnet på denne kjøpmannen legger ut på reise for å finne ham og gjengjelde ham for hans gave. På veien er det Wahid som blir tatt til fange og solgt som slave.

Etter en tid, når Wahid ikke kommer hjem, bestemmer Tobbia og faren seg for å dra ut og lete etter broren. For at Tobbia skal kunne reise trygt, kler hun seg som en gutt. Underveis blir de tatt til fange av animister, de selv er kristne. Kongen tar Tobbia og faren til nåde, og lover å hjelpe dem slik at de kan komme hjem til moren igjen.

Historien om Tobbia er fra 300-tallet, perioden da landet ble kristnet og samlet til en enhet. Tobbia er modig, vakker, klok og karakterfast. Navnet hennes er en variant av Etiopia, slik navnet brukes i provinsen der Afewerq Gebre-Iyesus kommer fra. Tobbia blir bildet, symbolet på det som er godt i landet. Historien er fiktiv, men realismen i boka ligger i at det er en historie som kunne ha vært.

Tobbia – en etiopisk romanse er en lettlest, annerledes og god bok. Anbefales 🙂

Bokomtale: Historia om det nye namnet

Eg las nettop Mi briljante venninne av Elena Ferrante, og var passe fornøgd, og ikkje heile overbevist om at eg skulle lese resten av bøkene i Napoli-kvartetten – ikkje før eg las den siste setninga i boka: Om eit par sko. Fyrst då fall alle bitane på plass. Historiene i boka gav mening. Fyrst då kunne eg kjenne på kordan boka hadde gripe meg.

I Historia om det nye namnet møter me Lila og Elena som vaksne ungdom. Lila blei som 16-åring gift med kjøpmannen Stefano Caracci, og samlivet med han viste seg å verta svært annleis enn kva ho hadde sett føre seg. Elena går framleis på skule, og er ein framifrå student. Det er sterke band mellom jentene, dei er avhengige av kvarandre, og dei øydelegg kvarandre. Elena støyter Lila frå seg fleire gonger, ho skjønar ikkje at Lila faktisk ynskjer det beste for ho.

Samlaget skriv dette bak på boka:

Historia om det nye namnet begynner der Mi briljante venninne sluttar, med at seksten år gamle Lila giftar seg med kjøpmannen Stefano Carracci. Lila innser at ho ikkje kjenner mannen ho har gifta seg med, og ho opplever ekteskapet som eit fengsel. Ein sommarferie på Ischia blir ein erotisk vekkjar for Lila, men samtidig set ho vennskapet med Elena på ei alvorleg prøve.
Livet til dei to jentene held fram i kvar si retning. Studia fører ELena ut av det gamle livet, til ein anna by og eit anna miljø, mens Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og blir send tilbake til fattigdommen.

Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein soman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølve utan den andre.

Desse to briljante venninnene har mykje til felles. Dei har vakse opp i fattigkvartalet i Napoli, kor brutaliteten og råskapen frå mafiaen dominerar. Dei har vore forelska i dei same gutane, dei kjem frå fattige familiar som ikkje alltid ser med godvilje på boklærdomen deira. Og sjølv om dei, og spesielt Elena, er svært boklærde, så manglar dei det me kan kalla for allmennkunnskap. Kunnskapen deira strekkjer seg ikkje lenger enn til deira eigen bydel. Dei kjenner lite til kva som rører seg i verda, i Italia.

Forrige sundag delte eg eit utdrag frå boka, i En smakebit på søndag. Både i dette utdraget og i boka som heilheit, har Nino Sarratore ein sentral plass. Faktisk så sentral plass at det var med Nino Sarratore boka slutta.

Dei dansa tett inntil kvarandre, vage flimrande skuggar. Musikken slutta. Og før nokon motvillig slo på lyset, kjende eg ein eksplosjon i brystet, der var Nino Sarratore. Han tende ein sigarett, flammen flakka over ansiktet hans. Eg hadde ikkje sett han på nesten eit år, han verka eldre, høgare, meir rufsete, vakrare. I mellomtida kom det sterke lyset på, og eg kjende også igjen jenta som han akkurat hadde dansa med. Det var den same som eg  den gongen hadde sett utanfpr skolen, den naturleg vakre ungjenta, skinande, som hadde tvinga meg til å kjenne kor grå eg var.

Eg vart svært gripen av denne historia. Slik som i Mi briljante venninne, er også Historia om det nye namnet ein svært lågmælt historie. Men det går ei sterk nerve gjennom heile boka, eg kjende at eg vart sugd inn i historia, at eg kjende sterk sympati for  både Elena og Lila, at eg vart sint på dei, gret for dei og håpa og ba for dei.

Samstundes som det var ei sterk historie om eit turbulent vennskap, var det og ei skildring av Napoli og Italia. Om fascisme, kommunisme, sosialisme og kristen-demokrati. Kanskje er det like mykje ein historisk roman som det er ein oppvekstroman.

Eg anbefalar deg på det sterkaste om å lesa boka. Kanskje hadde du det som meg, at du ikkje var heilt overbevist etter å ha lest Mi briljante venninne? Historia om det nye namnet er ein mykje større og sterkare lesaroppleving! Eg trur eg til og med vågar meg til å seia at du går glipp av noko om du ikkje les desse bøkene.

Bokomtale: Broen over Drina

broen-over-drinaHvordan kan man skrive en bok på 350 sider om en bro? Ikke bare en bros 400 år lange historie, men like mye om hva denne broen har gjort for menneskers – individets og fellesskapets – historie.

«Kapijaen er den viktigste delen av broen, slik som broen er den viktigste delen av byen. Eller som en tyrkisk reisende, som Visjegrad-folket hadde bevertet godt, skrev i sin reisebok: «Eders kapija er broens hjerte, og den er hjertet til denne byen som alltid vil fortsette å leve i hjertet til den som har besøkt den.»»

For en fascinerende fortellerstemme Ivo Andrić har. Med sin milde røst har han grepet oss med sine fortellinger om denne enkle broen over elven Drina. Menneskene i byen Visjegrad, med muslimene og de kristne på hver side av elven, har gjennom århundrer vært både splittet og bundet sammen gjennom broens tilstedeværelse. Broen som har vært et samlingspunkt, en grensepost og et skuepunkt for både liv og død.

«Slik er det da at byens barn tilbringer sin tid med lek og eventyr omkring broen. Men så snart de blir voksne, flytter de opp på den, eller rettere sagt opp på kapijaen. Her får deres unge fantasi ny næring og nytt spillerom; men her er det også at livets sorger, kamper og forretninger tar til.»

Gjennom alle århundrene i broens historie har vi lært om bosniere, serbere, tyrkere og østerrikere. Vi har lært om grenser som har endret seg. Mennesker som har endret seg. Om tiden som både det evige og uforanderlige. Vi har lært at en bro kan være både splittende og samlende. Ikke minst den usynlige broen menneskene imellom.

«Slik vokste stadig nye slektsledd opp omkring broen, men selv ristet den av seg alle spor som forgjengelige luner og innfall etterlot seg på den, ristet dem av som støv og forble som alltid uforandret og uforanderlig.»

Broen over Drina anbefales virkelig, selv om den til tider var noe tung å lese. Men det kan jeg ikke skylde på boka, for boka var det ingenting feil med. Jeg skulle bare ha vørt litt mer tilstedeværende i det lille hodet mitt før jeg la på reise til Bosnia-Hercegovina.

Og ikke bare fikk jeg besøkt enda et nytt land i verdensomseilignen min – jeg fikk krysset av nok en bok på 1001-listen – yay! Få tips til flere gode bøker du må lese før du dør inne hos Lines bibliotek.

Bokomtale: Hemmeligheter fra et levd liv

hemmeligheterFor en tid siden fikk jeg en bok i posten fra Tigerforlaget: Hemmeligheter fra et levd liv av Susan Meissner. Boken så helt grei ut, men ikke en som MÅ leses. At jeg fikk den uanmeldt fra et forlag gjorde at jeg vegret meg for å lese den. For det første føler jeg meg forpliktet til å lese den og skrive om den. For det andre så føler jeg at der ute i bloggverden, så er det som jeg mister «habiliteten min» dersom jeg er en «sånn som får bøker fra forlag». Likevel, med meg på nyttårstur ble den, uten at jeg hadde de store forventningene.

Jeg hadde ikke lest mange linjene før forventningene mine var innfridd. Dette var en helt grei bok, enkel og nok litt klisjeaktig. Jaja, på lang biltur med to utålmodige barn i baksetet passet det meg bra. Men så, siste setning i første kapittel snudde opp ned på alt. Plutselig leste jeg med forventninger.

Kendra er student på Oxford og skal intervjue Isabel MacFarland som var et av barna som overlevde blitzen i London i september 1940. Historien Isabel forteller er dramatisk, trist og brutal, og ikke helt det vi hadde forventet å høre.

To søstre vokser opp i London. Emmeline er 15 år og full av drømmer for fremtiden. Lillesøsteren Julia ser opp til søsteren sin, som på mange måter også fungerer som en mor for henne. Søstrene, blir som mange andre barn, evakuert til Gloustershire. Her får de bo hos en hjertegod dame og hennes søster, Charlotte og  Rose. Emmeline, som har en avtale med en designer som skal se på brudekjoleskissene hennes, tar med seg søsteren og drar til London det skal vise seg å bli skjebnesvangert …

På vei hjem fra møtet med designeren starter blitzen. Da Emmeline omsider kom hjem finner hun verken moren eller søsteren. Noen dager senere får hun vite at moren er død. Da starter hun en innbitt kamp for å finne lillesøsteren sin, død eller levende.

Dette høres kanskje ut som enda en klisjeaktig historie fra andre verdenskrig. Selv om den på sett og vis er det, er den ikke det likevel. Hemmeligheter fra et levd liv er en sterk historie, som tar mange uventede vendinger. Nå har jeg jo ikke delt siste setning i første kapittel med dere, så det er ikke så lett å forklare hvorfor denne historien skiller seg ut. Meissner skriver også svært godt, med varme og intensitet. Så selv om mange før henne har skrevet lignende historier, har Meissner klart å løfte denne historien opp til å bli mer enn bare «enda en sukkersøt historie fra krigen».

Historien om de to søstrene grep meg. Men mer enn denne historien om hvordan blitzen endret to søstres liv, så handler denne boka om hvordan valgene våre påvirker oss. At valgene våre aldri står alene, men blir et produkt av de valgene menneskene rundt oss tar. Så oppfordringen blir da: Ta gode valg! De er ikke bare dine, men «alles»!

%d bloggers like this: