Category Archives: Sakprosa

Bokomtale: Havboka

havbokaHavboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten A. Strøksnes er en nydelig prosabok om to menns store ønske om å fange en håkjerring, men aller mest om livet i havet. Boka er nominert i åpen klasse i Bokbloggerprisen 2015, og det med god grunn.

» Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum.»

På slikt snedig vis klarer Morten Strøksnes å sette an tonen for Havboka; ikke bare er det en personlig bok om hans og Hugos ønske om å fange en håkjerring, men det er vel så mye en bok om havets betydning for alt liv på jorda:

«Havet greier seg fint uten oss. Vi greier oss ikke uten det.»

Jeg blir dratt inn i de fargerike fortellingene om Morten og Hugo; om livet på Skrova, Aasjordbruket, de strabasiøse fisketurene. Strøksnes ord er levende, de tegner vakre bilder. På samme måte som Hugos malerier er abstrakte, er Strøksnes’ ord konkrete og virkelighetsnære. Eller det siste der er kanskje ikke helt sant, for av og til var historiene deres nesten for utrolige til å være sanne. Til og med selve utgangspunktet for boka får meg til å stoppe opp – for hvem er det vel som med vitende og vilje drar ut på farlig i hav i gummibåt for å fange en kjempesvær hai? Og tror du meg om jeg skriver at de fisket med stang og line?

«Slike historier gjødslet Hugos fantasi, og i førti år hadde de ligget og gjæret i ham. Når han fortalte om håkjerringa, fikk han en spesiell glød i blikket og klang i stemmen. Historiene han hørte som barn, hadde ikke sluppet taket. Hugo hadde sett de fleste fisker og dyr som levde i havet, men han hadde aldri sett en håkjerring.»

Gjennom fire årstider får vi være med på haifiske. Og jeg skriver være med helt bevisst, for det føles helt slik; at jeg har vært med på haifiske! Morten og Hugo følger nøye med på værmeldingene, for det er viktig at havet er stille når de skal lokke til seg håkjerringa. Når værmeldingene er gode, kaster Morten seg på første fly. Både en og to og tre årstider går uten at de klarer å fange håkjerringa.

Mellom alle fisketurene, oppussingen av Aasjordbruket, småkrangling, ødelagte båtmotorer, dykking, stormer og havstrømmer gir Havboka et hav av nyttig og unyttig informasjon om livet i havet, om overtro knyttet til havet, om hvordan havet er kilden til alt liv. Det har vært en fascinerende og lærerik reise. Tenk at før trodde man at makrellen var stripete fordi den spiste mennesker. Eller visste du at det finnes en blekksprut meg blått blod, tre hjerter og en hjerne i hver arm? Vet du kanskje at Skandinavia betyr opprevet, farlig kyst?

Da jeg lånte denne boka på biblioteket, sa bibliotekaren til meg at dette er en god fagbok. Det ga meg ikke lyst til å lese boka, for fagbok var virkelig ikke det jeg ville bruke ferien min på. Men for en fagbok! Så vakker og tankevekkende. Det er SÅ mye fakta i denne lille boka at den fort kunne blitt tung og kjedelig. Det blir den ikke. Havboka får meg til å stoppe opp og tenke. Til å sette pris på livet. På å tenke mer over det forvalteransvaret vi har, og hvordan vi nok på mange måter glemmer havets store betydning her. Mange av fiskeartene skades av plastforurensing, bl. a. plankton. Hva skal vi gjøre når det ikke er plankton igjen? Uten plankton, ingen oss!

Bare til slutt: Jeg nevnte at håkjerringa ikke bet på de tre første årstidene. Bokens tittel lover fire årstider. Hvordan det gikk denne gangen, ja det må du nesten lese selv. God bok 🙂

Morten A. Strøksnes – fantastisk bok! Tusen takk!

Bokomtale: Mine foreldres ånd stiger i regnet

1883403-11-1405589150261Mine foreldres ånd stiger i regnet er forfatteren Patricio Prons egen historie, hans fars historie og Argentinas historie. Det var først i etterordet jeg skjønte at det er en sann historie, og det ga boka en sterk dimensjon av noe ekte og nært jeg skulle ønske jeg hadde visst om fra begynnelsen av boka.

Patricio Pron, som er bokas hovedperson og forteller, er forfatter og bosatt i Tyskland. Han flyttet fra Argentina åtte år tidligere, og hadde ingen planer om noen gang å vende tilbake til Argentina. Pron lider av hukommelsessvikt, og bruker medikamenter for å klare hverdagen. En dag får han telefon fra søsteren: Faren er syk og ligger på sykehus. De vet ikke om han klarer seg.

Gjennom Prons tilbakereise til Argentina, får vi være med på en mangfoldig reise: Prons møte med seg selv, og hans møte med faren. Ikke et fysisk møte, for faren er ikke våken. Men et møte med en far gjennom dokumenter han finner inne på farens kontor. I en mappe finner han dokumenter fra en forsvinningssak, som etter hvert viste seg å være en drapssak fra 2010. Denne saken har forgreininger tilbake til en forsvinningssak i 1977, da offerets søster Alicia var en av de mange tusen som forsvant under militærstyret.

Gjennom å lese disse papirene får Pron et møte med faren, som var journalist og aktiv peronist. Men viktigst av alt tror jeg er hans eget møte med seg selv: Der Pron litt etter litt begynner å se og til og med våger å ta tak i sine egne fortrengte minner fra barndommen. En barndom preget av frykt. Frykten for hver dag å miste sin far, eller til og med sitt eget liv.

Mine foreldres ånd stiger i regnet er en fascinerende og annerledes roman. Den er lettlest, men den kan ikke leses uten at du er helt årvåken. Kapitlene er små, alt fra tre linjer til tre og en halv side. Alle historiene er bruddstykker. De er så ekte fortalt, man kan kjenne igjen angsten som ligger som en nerve gjennom alle historiene. Og man kan ta og føle på dette behovet for å møte det fortrengte, samtidig som frykten for dette møtet og hva som kanskje ligger der.

Jeg har lest min første argentinske roman – det har vært både lærerikt og annerledes. Patricio Pron er en jeg veldig gjerne leser mer av! Mine foreldres ånd stiger i regnet er således min 31. bok i min litterære verdensomseiling. Only omkring 170 to go 🙂

Bokomtale: Talking about Jane Austen in Baghdad

Når en bok på forsiden lover noe om Jane Austen, Midtøsten, en sann historie om et vennskap, samt en kvinne på kafé – da er det mange ting på en gang som gjør at jeg MÅ lese boka. Det var hos Av en annen verden jeg leste om boka, og selv om hun skrev at Jane Austen knapt var nevnt i boka, og jeg fort skjønte at fremsiden av boken ikke nødvendigvis ikke fremhevet innholdet i boka, så skjønte jeg at denne boka var viktig å bruke tid på.

Talking about Jane Austen in Baghdad – the story of an unlikely friendship
av Bee Rowlatt og May Witwit

Først og fremst vil jeg bare si at dette er en nydelig bok. Nydelig fordi den er så åpen, ærlig og likefrem. Nydelig fordi den vever sammen livene til to damer, som lever så ytterst forskjellige liv, til et hjertevarmt og nært vennskap. Den er nydelig fordi den er så personlig, fordi den snakker åpent om små og store begivenheter i livet, enten de finner sted i et krigsherjet Bagdad eller i det trygge forstadslivet i London.

Bee Rowlatt er journalist og jobber for BBC World services i London. Det er faktisk her vennskapet deres begynner, i en telefonsamtale hvor Bee tar kontakt med universitetslæreren May Witwit for å avtale et intervju. De fortsetter å sende mail, og det utvikler seg fort til å bli et vakkert vennskap.

Hvordan har det seg så at en ikke-religiøs kvinne fra London utvikler et så sterkt vennskap til en troende irakisk kvinne uten at de har møttest? Den ene klager over at mannen spiser en av 139 kaker, men den andre, mer som en konstatering, forteller at når hun koker te så hører hun bombene smelle utenfor. Man skulle tro at et vennskap på deres premisser ikke ville vare. For hva har egentlig to kvinner i helt forskjellige verdener felles?

May er som sagt universitetslærer og underviser i engelsk litteratur og menneskerettigheter på universitetet i Bagdad. Hun er muslim, selv om hun på ingen måte er slik vi «forventer» av en muslimsk kvinne i Irak. Ikke bærer hun skjal, hun røyker, bruker sminke og er særdeles opptatt av hår og sko. Ville du risikert livet for noen highlights i håret? May gir oss et sterkt innblikk i hverdagen i et krigsherjet land. Ikke bare gir hun oss et innblikk i politikk, samfunnsliv og religion, men hun beskriver veldig sterkt om hva det gjør med henne personlig. Hvordan krigen ødelegger den mentale helsen, frarøver en et helt normalt liv. Hvordan hun velger bort å jobbe med problemene i ekteskapet fordi de begge har mer enn nok med å takle krigen.

Bee, den hardtarbeidende, travle trebarnsmoren lever et annet liv. Hun har sine problemer og gleder fra et trygt liv i London. Med en mann stadig på farten, tre ytterst søte, men noe «livate» jenter har hun hendene fulle. jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i det Bee deler av seg selv. Om mannens sokker som slenger rundt, skoletilstelninger, eggløsnig, kakebaking, ekteskapskrangler (over småting!), om trening, overflatiskhet og den evige tidsklemma. Ikke minst om hvordan dette kan føles så meningsløst  og overflatisk sammenlignet med Mays liv i Bagdad.

Boka deres er veldig personlig. Det er mailene deres over en periode på nesten fire år. Jeg synes nesten det er vanskelig å skrive så mye mer om boka, for den er veldig utlverende. Men jeg synes at du skal lese den, for den er veldig opplysende! Bee Rowlatt og May Witwit er med og bryte ned fordommer. Jeg har lært mye om to forskjellige liv, om mitt liv og om samfunnet vi lever i.

Bee forteller flere ganger at hun føler seg maktesløs, at det er så lite (eller ingenting) hun kan gjøre for å hjelpe May. Men hun gjorde mer enn de fleste av oss gjør: Hun åpnet døren til sitt liv. Hun delte av seg selv. Hun åpnet en dør til håp for May.

På samme måte åpnet May en dør til sitt liv. Hun lot Bee få del i et fremmed og skremmende liv. Hun gav ansikt til de mange ofrene fra krigen. Hun brøt ned stereotypiene. Jeg tror Bee trengte det. jeg trengte det. Jeg tror til og med du trenger det …

La deg ikke skremme av den er på engelsk. Boka var både lettlest, fornøyelig, oppbyggende, lærerik og gripende.

Kjære deg! Les Talking about Jane Austen in Baghdad!

Bokomtale: Morfar, Hitler og jeg

Jeg vet ikke om jeg lenger kan kalle det samlesing, men jeg har i alle fall lest ei bok som mange har lest før meg. Boka heter Morfar, Hitler og jeg og er skrevet av Ida Jackson. Den ble gitt ut i 2014, og allerede det året var boka lest av mange. Ikke bare var det mange som leste om Morfar, Hitler og Ida, men boka ble så godt likt at den ble norminert til bokbloggerprisen 2014. Samlesingen foregikk egentlig i mai, men da leste jeg til eksamen (og det lønnet seg 🙂 ) Som en god etterslenger kommer min omtale av boka nå i juli. Jeg lover at boka ikke har tapt på det!

Hva gjør det med ei ung jente, som elsker morfaren sin, finner ut etter morfarens død at han ikke bare hadde vært på feil side under krigen, men at han også var med på folkemord på østfronten? Ida Jackson har brukt fem år på å skrive den boka. På å prøve og forsone seg med morfarens valg. Men kan hun egentlig det, å forsone seg med at morfaren ikke var en ung, «uskyldig» nazist som brukte etterkrigstiden på å angre, men at han *var* nazist. Helhjertet. Og at han sannsynligvis var det resten av livet.

Det er lett å lese at Ida var glad i morfaren sin, at de to var ganske like. Ekstremister. Forfattere. Kunnskapsrike. Ambisiøse. Hardtarbeidende. Begge har opplevd traumer. Veldig forskjellige traumer, men likefullt … Og de har ganske like mønstre for å arbeide seg gjennom traumene og reise seg opp igjen. Den store forskjellen mellom Ida og morfaren er verdiene. Eller kanskje rettere sagt: Menneskesynet.

For Ida sin del ble møtet med morfarens fortid en reise inn i en fremmed tid. For selv om hun hadde hørt og lært mye om andre verdenskrig, så var krigen, for hennes generasjon, blitt en del av populærkulturen: Sketsjer, TV-serier, videospill. Å få vite at morfaren ikke var «ung og dum», men at han var en aktiv deltaker i krigens grusomheter, har fått Ida til å lese om krigen med nye øyne.

Etter at morfaren, Per Pedersen kom hjem fra Østfronten i 1943, begynte han å jobbe som forfatter og redaktør i bladet Germaneren. Gjennom disse tekstene håper Ida Jackson å forstå hvorfor morfaren tok de valg han gjorde. Hva som gjorde ham til ekstremist. Hun øynet håp om å finne formildende omstendigheter, at han egentlig var en snill nazist. En som ikke visstehva han egentlig var med på. At han ble tvunget til det. Men det var ikke slik. Per Pedersen gjorde bevisste og selvstendige valg, og hadde en uforbeholden tro på å bevare den germanske rasen. Nazist til fingerspissene.

Ida Jackson skriver veldig godt. Det er fascinerende hvordan hun har en ro over det hun skriver, enda det er så nært og vanskelig personlig innhold. Hun ikke bare skriver om morfarens valg, hennes forhold til ham og hennes prosess i forhold til det å forsone seg med morfarens fortid. Boka er også kanskje den beste innføringen i andre verdenskrig som jeg har lest. Fordi hun ikke bare beskriver hendelser og ideologien bak krigen, men også skriver om hvorfor mennesker er i stand til å ta slike valg. Hvordan det er mulig at en virkelig tror at det er til menneskehetens beste med folkemord. Det gjør krigen mer begripelig, at det ikke bare var mange «robotsoldater som utførte ordre». Samtidig gjør nettopp dette at krigen blir enda vondere. Det var ikke en manns verk, men manges …

Hva er det som gjør at et slikt «monstermenneske» kan bli verdens beste morfar? Jeg tror det er så enkelt at Per Pedersen Tjøstland, ved siden av å være nazist også hadde mange gode verdier. Disse tok han var på og gav videre. Det har Ida fått og tatt vare på og gir videre. Det er det som gir menneskeheten håp.

Det var sterkt å lese Morfar, Hitler og jeg, og det var noe godt og forsonende ved at man må lære å tåle sannheten uten at man må be om unnskyldning. Verken for seg selv eller for morfaren. Det går an å elske selv om man tar avstand fra verdivalg. Fantastisk bok!

Ida Jacksons bok Morfar, Hitler og jeg er ei bok jeg ikke hadde kommet til å lese hadde det ikke vært for bokbloggerprisen. Takk og pris for at jeg har lest den! Det har vært en lærerik reise.

Bokomtale: Født til å løpe

20140524_163123 (2)

Slapp av! Jeg har ikke tenkt å glemme og nyte livet!

Først et bilde av hvem Pia er:
Liten og rund(ere). Er for så vidt glad i å bevege seg, men det trenger man ikke å ha noe særlig kondis for å gjøre. Går mye. Var nok mye sprekere i før-barn-tid. Altfor glad i slikt som lager god midje. Ja, og bøker er ikke nødvendigvis det som gir de beste treningsresultatene. Nevnte jeg at jeg hater fotball som pesten? Finnes det noe verre enn fotball? Håndball selvfølgelig! Men det som verre er: Jogging! Dersom noen spør meg om hvordan videregående skole var, vil jeg umiddelbart si at jeg hatet å springe rundt Mosvatnet hver evige uke. Jogging er noe jeg kun forbinder med utelukkende negative opplevelser. Og jeg har hele mitt lange liv vært overbevist om at jeg ikke ikke er skapt for løping. Så enkelt.

Så hvorfor i all verden skulle jeg ha et brennende ønske om å lese Født til å løpe? Det er jo såre enkelt: For noen år tilbake så jeg Skavlan, hvor bokas forfatter Christopher McDougall var gjest. Jeg ble så betatt av den mannen og det han fortalte om løping. Jeg husker jeg stod på badet den kvelden og løp på tarahumaravis. Det var fascinerende å kjenne hvordan beina bare løp avgårde.

Så hvorfor skulle det går år og dag før jeg fikk tak i boka? Enkelt: Les første avsnitt om igjen! 🙂

Hvorfor løper dyr? Det handler selvfølgelig om kampen mellom liv og død. De gasellene som overlever, er de som løper raskere enn den raskeste løven. De løvene som skal overleve må løpe raskere enn den minst raske gasellen. Men kjære deg, tenker du, et menneske trenger da ikke å løpe for å overleve. Vi har da både bil, sms-varsler og Rema 1000. (Og så nevner vi ingenting og de som trenger å løpe fra mobbere, overfallsmenn, kreditorer og fans …)

Født til å løpe er ei helt vanvittig bok! For noen elleville historier og du vil ikke tro hvor mange helsprø folk du kan lese om i boka. Liker du å lære, da er dette en bok for deg! For dette er nemlig en bok om så mye mer enn løping: Her er det historie, sosiologi, biologi, økonomi, zoologi, anatomi, geografi og mye,mye mer.

20140529_001542 (2)

Har du hørt om tarahumarene, eller raramuriene som de kalles. Det er et bortgjemt folk nord i Mexico. Det løpende folket. De løper for livet. Livet er løping. Tenk deg et folk som lever på mais, bønner og maisøl. Og så røyker de. Høres det sunt ut? Likevel løper de raskere enn de raskeste maratonløperne i verden. Tarahumarene løper 161 km i bare noen tynne filler av noen sandaler. Eller de skjærer seg et par sandaler av restene av et gummidekk, bundet sammen med noen tynne reimer. Jo da, løp i vei,  sier nå bare jeg!

Men jeg er ikke verre laget enn at jeg også må prøve. Min gode far har alltid passet på at vi har hatt ordentlige sko på beina. Beina mine har lidd mange prøvelser, men likevel tar jeg noen tynne sko fra Europris på meg, og tar turen ut og leker tarahumara: Det er da det skjer! Jeg klarer ikke å løpe sakte. Føttene bare tar meg fremover. Det er plutselig en god følelse å løpe! Hmmm … Kan det være noe i det med å være født til å løpe …? Skulle det gjelde meg også?

20140529_002704-1 (2)

Det er faktisk utrolig spennende å lese om disse ufattelig lange løpene. 161 km, piece of cake , likssom! Spesielt det ene løpet, kjente jeg drev meg. Jeg tuller ikke:  Jeg løp i stua, med boka i hånda! Jeg måtte jo legge meg, eventually, men som den effektive bien jeg er, så løp jeg selvsagt mens jeg pusset tennene. Jeg ble så utrolig gira av å lese om disse løpene.

Men det mest spennende med boka var persongalleriet. For en gjeng! McDougall, forfatteren selv, gjorde som sagt sterkt inntrykk på meg da jeg så ham på Skavlan. Han strevde med løpsskader, og jaktet etter et alternativ til kortison og å måtte legge fra seg løpingen. Han nektet å godta at ingen kunne hjelpe ham.Mennesket hadde jo løpt siden tidenes morgen, hvorfor ikke ham? Det var da han begynte å stille seg spørsmål et om hvorfor løpeskadenes inntog etter løpeskoenes ankomst. Var skoene ikke gode for oss?

Anne Trason, en pitteliten dame, naturfagslærer.Pistrete hår, og skikkelig grå mus. Løper. Hun slår til og med tarahumaraer. Hensynsløs.

Og hvem er Caballo Blanco, den hvite hesten? Mannen som løper så rakst at ingen vet om han egentlig finnes. Han sier han heter Micah True, men hvem vet om det er sant? Caballo lever alene i tarahumaraenes område. Han brenner for å arrangere et ultraløp på 80 km i Barrancas del Cobre, sammen med tarahuamarene og de beste ultraløperne i verden. Det er nesten umulig å få til, og det har sin pris. Men løpet blir gjennomført.

Men den mannen som virkelig traff mitt hjerte var Scott Jurek. Kanskje verdens beste ultraløper. I sin ungdom brukte han all sin tid på å pleie sin MS-rammede mor. Ved litt tilfeldigheter, begynte han å løpe, løpe fra problemene sine. Tenk deg dette: Du har løpt 161 km i 40 grader celsius. Du kommer først i mål, etter bare 15 timer. Du er svett. Du er varm. Du er sulten. Tørst. Du er utmattet. Hva gjør du? Du drar selvfølgelig hjem og tar deg en velfortjent dusj og sover. Hva gjør Scott Jurek? Han har selvfølgelig med seg en sovepose, legger seg ogsover på målstreken, og står opp 8 timer senere for å heie de siste i mål! WOW! For en mann! Det står det respekt av!

Så nå har jeg ikke bare lest min første fotballbiografi. Jeg har også lest en løpsbiografi. Og fordi det har vært så inspirerende må jeg også lese Scott Jureks biografi, Eat & run. I tillegg skal jeg lese boka om Zlatan. Noe har skjedd med Pia. Jeg er ikke sikker på hva, men noe er det. Første mål må jo være å løpe rundt Mosvatnet. Og herre min hatt, jeg har til og med tenkt tanken på maraton (ja, det ligger langt frem!) Det eneste jeg er litt redd for, når jeg har lest Eat & run, er at jeg kanskje må bli veganer.

Jeg skal ikke påstå at bok er et litterært mesterverk, men når den lover meg superkrefter, ja, da tar jeg i mot! Juhuuu! i'm gonna fly! (eh! Run!)

Jeg skal ikke påstå at bok er et litterært mesterverk, men når den lover meg superkrefter, ja, da tar jeg i mot! Juhuuu! i’m gonna fly! (eh! Run!)

Tenk om alt dette bare er innbilning!
Tenk om det bare 40-årskrisa!

Hjemme hos familien Khan

Bildet er hentet fra The Hindu
De siste dagene har jeg lest Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad. Dette var en veldig populær bok da den ble gitt ut i 2003. Det var ei bok  mange snakket om da, og absolutt ei bok jeg hadde planer om å lese. Så derfor kjøpte jeg den, og siden har den blitt liggende …  Men etter at jeg utfordret leserne mine til å velge bok for meg, så ble jeg «tvunget» til å blåse støvet av den.
«En morgen sto han i butikken med et glass rykende te og så at Kabul ble vekket til live. Mens han la planer om hvordan han skulle fullføre drømmen sin, tenkte han på et sitat av yndlingspoeten Ferduzi. «For å lykkes må du noen ganger være en ulv, noen ganger et lam.» Det var på tide å være ulv, tenkte Sultan.»
Jeg likte boka veldig godt , men må si at jeg nok sitter igjen med svært blandede følelser. Ja, jeg likte godt å lese om familien Kahn, de lærte meg om mennesker som lever i en, for meg, svært ukjent kultur. Jeg lærte mye om et land jeg kjenner lite til, om dets historie og poesi. etter å ha fått innblikk i persisk poesi, så kjenner jeg at det er noe mytt jeg vil lese. Jeg sitter her og tenker at jeg vil lære mer om Afghanistan. Ja til og med at jeg jeg gjerne vil reise dit (men det er gjerne ikke tiden for det nå …) Jeg ble inspirert av å lære om landets mangfoldige historie, men ikke minst ble jeg inspirert av alle de spennende menneskene hjemme hos familien Khan! Mennesker som jeg ble glad i, som inspirerte meg, som provoserte meg!
Samtidig satt jeg med en følelse av at her var det mye som ikke var ment for at jeg skulle vite. Det var så mange personlige og intime detaljer. Slike ting du kan si til en god venn, og som du forventer at ikke blir fortalt videre. Spesielt kjente jeg det i magen om mye av det som ble skrevet om Khans første kone, Shakira. Jeg ser også i kveld når jeg googler litt på temaet, at Seierstad og Cappelen ble dømt til å betale erstatning til «Shakira» for krenkelse av privatlivets fred.
Bokhandleren i Kabul, Shah Muhammad Rais.
Bildet er hentet her.
Men alt i alt  var det ei god bok, lettlest og godt skrevet. Mangfoldig, både i forhold til kultur og historie. Lærerik og engasjert. Minuset med boka er at de er skrevet med vestlige øyne, og jeg sitter igjen og lurer på om mye av det hovedpersonene tenkte som vanskelig var egne tanker, eller noe som var lagt på av en vestlig forfatter? For jeg følte nok mye på at «våre vestlige fordommer» mot islam var lagt på deres tanker.  Kan hende de tenker som oss? Kan hende Seierstad «følte» det måtte være med? Jeg vet ikke. Men jeg kunne godt tenkt meg å lest samme bok skrevet av en muslim. Ikke fordi jeg skal påstå at den hadde vært mer riktig (eller mindre for den saks skyld!), men fordi det hadde vært interessant og sett forskjellene.
Om jeg vil anbefale boka? Tja … Jeg vet ikke! Ja, fordi det er en god bok. Nei, fordi jeg faktisk synes den krenker privatlivets fred. Det får nesten være opp til deg 🙂
HAR DU LEST BOKA? HVA SYNES DU OM DEN?

NY BOK!

Forleden dag spurte jeg om hjelp til å velge bok. Jeg fikk ikke mye respons, og er veldig glad for både Camilla og Lise som gav meg gode boktips 🙂

I kveld skal jeg pleie meg selv, og jeg begynner å lese Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad.  Det er kanskje ikke den boka som blir mest lest i disse dager, men jeg hadde veldig lyst til å lese den  da den var ny og «alle» leste den. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri leste boka da. Uansett, den har ligget i bokylla vår i mange år, og nå fikk jeg puffet av Lise til å begynne på den. Jeg gleder meg!

HAR DU LEST BOKA? HVA SYNES DU?



Bildet er hentet her. Jeg likte bildet godt!
Debatten i etterkant av boka:

Artikler av Åsne Seierstad:
%d bloggers like this: