Category Archives: Samfunnskritikk

Bokomtale: Bienes historie

cover225x225Bienes historie av Maja Lunde er den siste boka jeg leser av de som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 som en av de beste norske romanene utgitt i 2015. Maja Lunde er nominert sammen med Helga Flatland med Vingebelastning og Bjørn Vatne med Slik skal vi velge våre ofre. Jeg har allerede klart hvem som er min favoritt, men det holder jeg hemmelig en liten stund til, så skal jeg heller røpe det når stemmegivningen er over.

 Bidød er et tema som har vært oppe i media en del ganger de siste årene, og det er dette som er tema i Maja Lundes bok, Bienes historie. Det er en vakker roman hvor vi følger tre personer i ulike tider i historien, i ulike deler av verden.

William bor i England, det er året 1852. I lang tid har han vært sengeliggende. Selv vet han at han er deprimert, men det er det ingen andre som tør å sette navn på. En dag kommer eldste sønnen hans inn og ber ham ta seg sammen, å finne lidenskapen tilbake i livet sitt. Dette berører faren sterkt, og lidenskapen han finner er bier, birøkting og bikuber. Som vitenskapsmann går han helhjertet inn i dette livsprosjektet, og faller like hjerteknust ut av dette igjen.

George er birøkter i USA i 2007, og sørger over det faktum at hans eneste sønn Tom ønsker å bruke livet sitt på å skrive, og ikke føre den lange familietradisjonen som birøkter videre. Og hva skjer når CCD, bidøden rammer gården hans?

Tao bor i Kina, og det er året 2098. Hun og mannen jobber med håndpollinering, for biene er forsvunnet fra Kina. Nøden er stor. En dag rammes sønnen deres av en mystisk sykdom, og han blir tatt fra dem og fraktet til Beijing for videre undersøkelser. Tao fører en innbitt kamp for å finne ut hva som har skjedd med Wei-Wen.

På en nydelig og underfundig måte har Maja Lunde klart å flette disse tre historiene sammen. Ikke bare det, hun har flettet mitt – og ditt – liv inn i historiene. Biene, som er langt mer enn bare en irriterende summing, har en sentral rolle i verdens livsoppholdelse. Å lese den dystopiske framtidsvisjonen fra Kina ga meg en vekker for det forvalteransvar jeg er gitt meg på min tilmålte tid på denne jord. Ikke bare for meg, men for alle som kommer etter meg. For mine barn. Og deres barn igjen. Og igjen …

Anbefales på det varmeste!

Bie og pollinering.001.jpeg

I rettferdighetens navn: Papayaene i Kenya & Raushetens grenseland

354a6-bevardithjerte-001-tiff

Copyright: Pias kulturkrok

For meg handler ikke rettferdighet om at alt skal være likt, men at det skal være godt!

Det gjør ikke så mye at noen har mer mat enn andre, så lenge alle har nok mat, næringsrik mat, variert mat. Det gjør ikke noe at noen hus er store og noen små, så lenge alle kan bo varmt og trygt, ha vann, elektrisitet og det vi trenger for å bo godt. Det gjør ikke noe at skoler er forskjellig utrustet, så lenge alle barn (og voksne!) kan lære å lese, skrive og regne, så lenge alle har muligheter til å utdanne seg til det de vil, og få den jobben de vil.

Det gjør ikke noe at noen er smarte, mens andre strever med å forstå, så lenge alle kan få utvikle seg ut fra sine forutsetninger. At vi kan møte hverandre med respekt og forståelse. At vi kan romme hverandre og løfte hverandre, og hylle hverandres ulikheter!

Det gjør ikke noe at noen er vakre. For det er vi alle! Vi er så uendelig vakre. Vi har så mange muligheter. Vi er unike og evnerike. Å være evnerik er så uendelig mye mer enn bare å måle høy IQ i tall. Verden trenger alle mulige evner i bruk for å overleve. Vi må bare lære å se evnene, i oss selv og i andre. Vi er født gode. Det er ikke noe vi blir. Godheten ligger dypt forankret i oss. Av og til tror jeg vi er redde for å hente frem godheten i oss. Kanskje spesielt her i Norge, for vi skal jo ikke tro at vi er noe … Men vi ER noe! Vi er gode! Og når vi så det gode, det lille frøet av godhet som vokser seg til en stor blomst, som igjen sprer frø til millioner av blomster – da vokser rettferdigheten frem!

Jeg bærer på en drøm, og jeg har en hjertesak. Min drøm og min hjertesak bar jeg med meg da jeg skulle velge biografi å lese til biografisirkelen som denne gangen hadde temaet I rettferdighetens navn! Et tema valgt av ingen ringere enn meg selv 🙂 Men hvem skulle jeg velge? Ja takk, begge deler. To bøker går også an å lese. Så jeg deltar denne gangen i biografisirkelen med Papayaer i Gombolo av Anne Louise Hübert og Raushetens grenseland av Kristin Molvik Botnmark.

Fra jeg var ganske ung har jeg båret på en drøm om å bety  noe for andre. Ikke bare i betydningen av å være en god datter, søster, mor, venn og så videre. Jeg vet ganske sikkert at jeg betyr mye for de menneskene jeg har rundt meg. Men drømmen min bærer på så mye mer enn det. Jeg vil være med å forandre verden til det bedre for mennesker. At jeg kan være med å gjøre en forskjell. Men det virker så vanskelig – hva kan lille jeg bidra med?

Du trenger ikke å forandre verden – men du kan!

Dette er slagordet til Anne Louise Hübert, en ung kvinne som med enkle midler har klart å forandre et helt samfunn i Kenya.

Papayaene i Gombolo – om å plante en drøm i Afrika

nq7j7m.jpg

Det har vært en fascinerende og inspirerende reise å lese om denne unge jenta på 19 år som reiste backpacking verden rundt. På reisen var Kenya et av målene, og i to uker var planen at hun skulle besøke en liten og fattig landsby som heter Gombolo, fordi hun ønsket å se det «ekte» Kenya. Lite visste hun da at disse to ukene skulle forandre hennes liv, enda mindre at de skulle forandre livene til tusenvis av mennesker i Gombolo og landsbyene rundt.

I Gombolo møtte Anne barn som ikke hadde mat. Tørken hadde gjort at landsbyen ikke hadde tilgang på mat. Et skolemåltid for et barn kostet 50 øre, og ved en enkel sms hadde hun sørget for penger til å kjøpe mat  til skolebarna i landsbyen i noen måneder. Anne reiste hjem, og begynte å studere. Men tørken fortsatte i Gombolo, og hungersnøden var forestående. Hun fortsatte derfor å samle inn penger for å hjelpe med mat.

Men viktigere enn å samle inn penger, var det at hun hjalp menneskene i landsbyen med å dyke mat som kan vokse selv når det er tørke. Papayatrær trenger lite vann, og gir mye frukt som kan selges videre og gi inntekter. Dette var fruktbart ikke bare i frukt, men i å bevisstgjøre landsbyen på hvordan de selv kan klare seg. Anne satte i gang med mange dyrkingsprosjekter, veskeproduksjon og brønnboring for å gi vann til Gombolo og landsbyene rundt. Gjennom et enkelt møte med mennesker i nød og en sms, har flere tusen mennesker fått bedret sine levekår på mange nivå.

Fordi hjelpearbeidet vokste rakst til å bli noe stort har Anne utviklet en hjelpeorganisajon, som heter Aid in Action. Det fine med denne organisajonen er at den ikke bare hjelper mennesker i nød, men den hjelper også oss her i Norge til å være med og starte hjelpeprosjekter verden over.

Jeg er imponert over denne unge jenta som virkelig har gjort mye for å forandre verden. Og hun har forandret meg, for nå ser jeg at jeg ikke bare er «lille meg», men at jeg har mange muligheter til å være med og gjøre en forskjell. Så nå skal  jeg gjøre det jeg har brent for lenge, men som bare har blitt med tanken, og som min eldste sønn så ofte snakker om: Vi skal bygge toaletter og støtte skolegang for barn i Sierra Leone. I rettferdighetens navn!

I think it would be a less compassionate world. I think we do need people with certain difficulties in order to bring out the compassion in us. Because there is good in human nature.
Aung San Suu Kyi
(på spørsmål om hvordan verden ville vært uten funksjonshemmede)

Relasjonskompetanse.001.jpeg

Og så var det hjertesaken min da, at alle mennesker har samme verdi. At vi alle er perfekt utgaver av oss selv. Og at annerledeshet er bra. Vi har en fryktelig greie som har blitt så viktig her i Norge, det at vi alle skal være så normale. Ja, selvfølgelig skal vi inkludere. Selvfølgelig skal alle med. Alle skal ha rett til å delta i samfunnet. Fine ord, men det er det de ofte er; kun fine ord.

Vi liker ikke annerledeshet her i Norge. Vi kan være så imøtekommende vi bare vil, men det varer bare til vi møter den funksjonshemmede i sønnens barnehage, i datterens skoleklasse – eller Gud forby, på arbeidsplassen din! Vi kan selvfølgelig være imøtekommende, men holdningen er altfor ofte at de må «bli som oss». Vet du hva? De kan ikke det, for de er ikke som «oss», og de skal ikke være som»oss».

Vi har et fryktelig snevert normalitetsbegrep her i dette landet. Det er trist på så mange måter. Trist fordi «den unormale» alltid kommer til kort. Trist fordi den såkalt «normale» mister så mye. Og hva er egentlig normalt? Jeg har to gutter, fullstendig normale og perfekte. Han med Asperger-syndrom er som tatt ut av ei lærebok om Asperger. Han er dårlig på kommunikasjon, lydfiltrering og sosial fungering. Og vet du hva? Det er helt normalt! Det er sånn det er å ha Asperger-syndrom. Han som har opplevd mange traumer og har språkvansker, han har helt normale reaksjoner på disse tingene. Det er helt normalt å ha det vanskelig når man har opplevd opptil flere traumer før man er halvannet år. Det ville vært helt unormalt om guttene mine fungerte annerledes. Kanskje vi «normale» må gå litt i oss selv og se hvordan vi møter mennesker som er annerledes enn oss selv? Normalen er nemlig velsignet stor!

Raushetens grenseland

Det blir så taust når vi stiller spørsmål om hvordan vi ser og inkluderer mennesker med spesielle omsorgsbehov. Det får kanskje være måte på mangfold?

9788293187219.jpgKristin Molvik Botnmark har skrevet en hjerteskjærende, men god bok om dette temaet. Da hun adopterte datteren Selma var hun en frisk og rask jente. Men det tok ikke lang tid før de merket at noe var galt. Som det dessverre for ofte er, så tok det lang tid før helsevesenet tok foreldrene på alvor. Selma var svært syk, og opplevde en regressiv utvikling. Mor Kristin møtte seg selv i døra som mor til et annerledesbarn, og sorgen og avmakten i møte med barnehager, skoler og alle hjelpeinstansen brakte henne inn i en lang og tung kamp for å skape en trygg hverdag for datteren. For når en rektor kan si at Selma ikke er ønsket på skolen. Når medelevene får støtte fra lærerne når de synes det er ekkelt at Selma sikler – da kan vi lure på hvilket verdisyn man har. Er ikke alle mennesker like mye verdt?

I Raushetens grenseland er historien om Selma, en vakker  jente som har fått hard medfart i livet. Om en mor som elsker sitt barn og lurer på hvem som skal elske henne når hun selv går bort.  Vi får også høre andre foreldre dele sine historier om det å være mor eller far til et annerledesbarn. Det  jeg ser som går igjen, er at i møte med skoler og «verden der ute» er at dette noe man i liten grad ønsker å forholde seg til. Selv om vi  de siste 50 årene har jobbet for et inkluderende samfunn der alle skal med, ser vi de siste årene at segregeringen har blitt sterkere. Der de funksjonshemmede lever i utkanten av samfunnet. Det andre jeg ser går igjen i historiene, er hvordan familiene har blitt beriket av å ha et annerledesbarn, et barn som gir dem et nytt perspektiv på livet. Som lærer de å bli rausere, mer inkluderende, åpne og tolerante.  Det er tøft, ja, slitsomt og krevende. Men hver og en av historiene bærer preg av at ingen ville vært erfaringene foruten. At barnet er perfekt seg selv. I rettferdighetens navn!

For nøyaktig to år siden deltok jeg for første gang i biografisirkelen, den gangen med populærmusikk som tema. Jeg skrev et veldig personlig innlegg om Sigvart Dagsland, Olaug Nilsen og meg. I dag ble det også personlig, håper du likte det. Ha en glad dag – og ta med deg det gode og gi det videre. Det er slik vi er med – alle sammen – og skaper en rettferdig verden 🙂 Stay blessed!

Bokomtale: Adama

VisBildeServletEtter en lesefri høst, ble det endelig rom for å lese mange bøker i desember. Selv om lesingen har vært på topp, har det vært så som så med skriveferdighetene (det er ikke lysten det har stått på!) Derfor har jeg tenkt at det er «greit» at ikke alle bøkene får en omtale.

En bok som derimot fortjener å bli omtalt, er Adama av Turki al-Hamad. Boken er første bind i en trilogi om Saudi Arabias sosiale historie.

«Det å tro på en sak eller en ide handler ikke bare om overbevisning, men også om å kjempe for en bedre verden. Har du ikke lest Marx? Han sa: ‘Det viktige er ikke å forklare verden, men å forandre den.'»

Boken er forbudt i mange av de arabiske landene, og forfatteren, Turki al-Hamad har fått flere fatwaer for de kontroversielle bøkene sine. Til tross for dette har han fortsatt å bo i Riyadh i Saudi Arabia. al-Hamad har takket nei til beskyttelse, og fortsetter – heldigvis! – å skrive bøker! De to siste bøkene i trilogien er ikke oversatt til norsk. Det håper jeg de blir, men så lenge kan ikke jeg vente, så da blir det i alle fall to engelske bøker på meg i år 🙂

Adama er min første saudi arabiske roman, og ble mitt 30. bidrag i min litterære verdensreise. Jeg må si at den arabiske litteraturen fascinerer og inspirerer meg.

Jeg har også gjennom denne boken oppdaget et nytt forlag: L.S.P. Forlag. Og bøker fra dette forlaget kommer jeg til å lese flere av, for det virker som de har spesialisert seg på arabisk litteratur. Dette skriver forlaget selv om Adama:

Atten år gamle Hisham er idealist og litt naiv. Han forguder sin fromme mor og lengter etter en kikk bak sløret til nabojenta. Hisham elsker litteratur og leser alt fra Supermann til forbudte marxistiske tekster, og han bruker stadig mer tid på å utvikle sine politiske ideer og idealer. Hjemlandet hans, Saudi-Arabia, preges av indre konflikter, og kulturen slites mellom tradisjoner og modernitet. Hisham opplever paradoksene ved å leve i et samfunn der de forbudte gledene florerer til tross for et undertrykkende statsapparat.

I tiden etter det store Tilbakeslaget – arabernes nederlag i seksdagerskrigen i 1967 – gror det frem en rekke forbudte politiske bevegelser i Saudi-Arabia. Også Hisham engasjerer seg i kampen for sosial endring. Han tilbringer stadig mer tid sammen med en gruppe dissidenter, selv om han stiller spørsmål ved deres motiver og metoder.

Adama er i det ytre en fortelling om motstridende lojaliteter og om hvordan lidenskapen – både den politiske og den seksuelle – vokser frem i en ung mann. Men boken er også en nådeløs kritikk av saudiarabisk så vel som pan-arabisk politikk, samt av et samfunn der unge mennesker blir formet av foreldre, stat og religion for å passe inn i det tradisjonelle mønsteret.

Det har vært en lærerik reise å lese Adama. Boka er lettlest, men til de grader proppfull av visdom, historie, varme, engasjement, kritikk og lærdom. Jeg sitter igjen med så mye: Takknemlighet, for en god leseopplevelse, for det landet jeg bor i, for trosfriheten min, ytringsfriheten min, for at det finnes mennesker der ute som Turki al-Hamad som våger å tale sannheten.

Denne boka kunne jeg skrevet jeg så mye om, men det er vanskelig å finne de rette ordene. Hashim, denne unge og litt naive gutten med de store ideene. Han kunne kanskje kommet langt dersom han bodde et annet sted enn Saudi Arabia, et land jeg kan både mye og lite om. al-Hamad har gitt meg et nytt bilde av dette landet, ikke så annerledes bilde, men kanskje et litt mer nyansert bilde. Og du: Tenk at en arabisk familie drar på bilferie sammen og griller mat på bål i ørkenen. Det er vakkert. og lett å glemme når alt vi fokuserer på er det negative i kulturen. La oss ikke glemme alle disse familiene – menneskene – som lever der. De er akkurat som oss opptatt av fellesskap og verdier.

Bokomtale: Si at vi har hele dagen

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-sook Øfsti er en bok jeg lenge har gledet meg til å lese. Når jeg nå har lest den, har jeg vært veldig usikker på om jeg i det hele tatt skal skrive omtale om den. Før jeg skriver videre på det som blir mine forkvaklede ord og tanker om denne fine boken, må jeg bedyre min inhabilitet. Ikke fordi jeg kjenner forfatteren, har fått boka gratis mot fin omtale eller noe slikt. Nei, jeg er inhabil fordi jeg ikke vil klare å være objektiv til bokas tema: Adopsjon og tilhørighet. (Jeg er altså ikke inhabil, sånn egentlig. Kanskje mer habil enn de fleste. Det bare føles ikke helt slik.)

Si at vi har hele dagen handler om Rebekka som ikke takler sorgen over søsteren Marions død. En søndags ettermiddag er familien og noen av Marions nærmeste venner samlet hjemme hos Rebekkas foreldre. Fannyboy, Marions kjæreste er der også. Foreldrene likte ham ikke, og hadde egentlig ikke ønsket å ha ham der. Under middagen stiller han spørsmålet om ikke Marions biologiske mor burde få vite at datteren var død.

Rebekka, som akkurat er kommet tilbake i jobb, fungerer ikke like godt som hun gjorde tidligere. HUn er psykolog, og kan alle teorier og sorg og sorgbearbeidelse. men hun klarer det ikke selv. En dag får hun panikkanfall på jobben, og etter en stud får hun beskjed av sjefen om at det ikke fungerer. Hun bestemmer seg for å ta ferie, og med Fannyboys spørsmål i bakhodet, reiesr hun til Korea for å oppsøke barnehjemmet hun og søsteren bodde på, og for å se om hun kan finne Marions biologiske mor.

I Seoul bor hun en uke hos en koreansk familie. Der får vi møte moren I-sook, som er en av de mange unge mødrene som har måttet forlate sitt barn på en trapp. Vi møter også datteren Ji-su som skriver en avhandling om «komfortkvinnene», unge koreanske kvinner som ble fanget og misbrukt av japanske soldater.

Si at vi har hele dagen er en roman om tilhørighet. Den handler om hvorfor livet ble som det ble, og den stiller spørsmålet om hvordan livet kunne vært. Boka handler i stor grad om adopsjon, tilknytning og etikk. Jeg er enig i alt Anne Kyong-sook Øfsti tar opp rundt det å være adoptert. Og jeg er fullstendig uenig i (nesten) alt sammen. Det er her inhabiliteten min kommer inn. Jeg er mor til to fantastiske gutter som er adoptert fra Korea. Det er (til tider) vanskelig å ta innover seg den problematiske siden ved adopsjon. Og på noen punkter i boka hadde jeg lyst til å kaste den i peisen og brenne den. For Øfsti rørte ved noen ømme punkter. Min største lykke hviler på to kvinners store sorg. Jeg har ikke ord. Annet enn at jeg er takknemlig for guttene mine. Uendelig takknemlig. Men etter å ha lest Si at vi har hele dagen kjenner jeg på dårlig samvittghet for at jeg er takknemlig. I hate the book for that!

Jeg vil også si at jeg savnet  en litt mer troverdig «story». Selv om jeg synes at Øfsti skildrer gode personportretter, synes jeg at det er litt tynt. Kanskje litt overflatisk? Jeg kan unnskylde at sorgbearbeidelsen kom i bakgrunnen av adopsjonstemaet, som er godt belyst. Jeg kunne godt vært foruten historien om forelskelsen.

Bortsett fra det var det nydelig å lese Si at vi har hele dagen. Jeg fikk lukte inn litt av Seouls atmosfære, kjenne på koreanernes gjestfrihet og vennlighet og være med til Busan, en by jeg har lyst til å reise til. Korea er et vakkert land, og jeg elsker å lese om landet. Og nå kjenner jeg at jeg må reise tilbake. Si at vi har hele dagen  er en vakker og sår bok. Anbefales!

Les intervju med Anne Kyong-sook Øfsti om adopsjonens mange ansikter.

Bokomtale: Vi trenger nye navn

Har du vært i Zimbabwe? Det har jeg! Det føles i alle fall slik!

Vi trenger nye navn er skrevet av NoViolet Bulawayo, født i 1983 i Zimbabwe. Vi trenger nye navn er hennes første roman, og den ble shortlistet til Bookerprisen 2013.

Å lese Vi trenger nye navn har vært både medrivende, opprørende og riktig så fornøyelig. Gjennom et barns øyne har vi fått et innblikk i et land i forandring uten at vi egentlig har lært et «pøkk» om Zimbabwe. Jo mer jeg tenker på boka etter jeg ble ferdig med den, jo mer vokser den. Jo mer griper den meg. Jo mer mening gir den.

«Vi er på vei til Budapest: Bastard og Chipo og Godknows og Shbo og Stina og meg. Vi drar selv om vi ikke har lov til å krysse Mzilikazi Road, selv om Bastard egentlig skulle passe på lillesøsteren sin Fraction, selv om mor hadde drept meg hvis hun fikk vite det – vi bare drar. Det er guavafrukter å stjele i Budapest, og akkurat nå vil jeg heller dø for guavafrukter. Vi spiste ikke i morges, og magen min kjennes som om noen bare har tatt en spade og gravd ut alt.»

Nå har jeg skrevet og visket ut, skrevet og visket ut. Denne boka fortjener en aldeles utmerket anmeldelese, og hodet mitt er ikke i stand til det nå. Jeg har så mange gode tanker om boka i hodet mitt, men formuleringsevnen er noe svekket. Jeg har lest to anmeldelser som yter boka alt det den fortjener.  Jeg velger i min omtale å linke til disse, og anbefaler begge på det aller varmeste!

Merete Granlund skriver dette i sin anmeldelse som ble publisert i Dag og tid: (trykk på linken for å lese hele innlegget)

«What’s in a name», spør Shakespeare, og mange har gjenteke spørsmålet sidan. Vel, det kan vere både mykje og lite, tenkjer eg, det kan  vere ein heil kultur, eller det kan vere berre ei samling av fine klangar og assosiasjonar av meir privat karakter. Men kvar gong eg les litteratur frå ein annan nasjon, vert eg merksam på kor mykje litteraturen betyr for å fylle namn med meining og kultur, både for å gjere dei som er omtalte synlege for verda og for å skildre deira eigenart og erfaringar. Det ligg difor ei stor sorg i tittelen NoViolet Bulawayo – pseudonym for Elizabeth Zandile Tshele, oppvaksen i Zimbabwe og utvandra til USA – har valgt for debutromanen sin: Vi trenger nye navn. Dei gamle namna, med alt som ligg i dei av overlevert kultur, dug ikkje lenger for livet i ein kultur med andre skikkar og andre krav.

Anne Eriksen skriver veldig godt i Ny tid om den historiske konteksten i boka, og hvordan forfatteren tar oss med ut av referanserammene, fremfor inn i dem:

Barnets øyne. Bulawayo viser en imponerende evne til å skrive fram et barns perspektiv. Darling beskriver ting og hendelser rundt seg som til en fortrolig – med den følge at vi ikke alltid forstår, i hvert fall ikke før en stund senere, når flere brikker har falt på plass. … Min påstand er at Bulawayo oppnår en slik underliggjøring gjennom sin bruk av barneperspektivet. Vi ledes inn i denne merkelige samfunnsmessige unntakstilstanden, som Darling og de andre lever i, med bind for øynene.

Vi trenger nye navn er forøvrig mitt 26. bidrag i min litterære verdensomseiling.

Trykk på bildet for å komme til hjemmesiden.

Bokomtale: Jenta som sluttet å snakke

Nå er det en stund siden jeg leste kriminalromanen Jenta som sluttet å snakke av Trude Teige. Boka fikk jeg av Aschehoug, etter å  ha bedt om den etter en mail jeg fikk fra dem. Det var tittelen som trigget meg. Ellers tror jeg at ukjente Trude Teige og coveret på boka hadde fått meg til å gå forbi … Hurra for den fine tittelen, for ellers hadde jeg gått glipp av en veldig god bok!

Det er journalisten Kajsa Coren som er hovedpersonen i boka. Hun er gift med en politietterforsker, som nå er i permisjon etter å ha blitt skutt i oppdrag (Æsj! At jeg aldri skal klare å begynne med bok nummer en!) Forholdet skranter, og de har flyttet til Losvika for å finne tilbake til hverandre og roen i hverdagen.

Da en ung kvinne i Losvika blir funnet drept i sitt eget hus, blir Kajsa engasjert som frilanser for å dekke saken. Som journalist går hun inn for saken med hjerte, hud og hender, og ser at saken bærer mange elementer i seg. Bare et år tidligere ble kvinnens far, som var predikant, også drept, uten at saken ble løst. Har sakene sammenheng? Kajsa ønsker å skrive et portrett om denne kvinnens liv, men det er nesten ingen som kjenner henne. Annet enn at hun var den kvinnen som ikke snakket, og som isolerte seg. Etterhvert som hun klarer å nøste seg tilbake i livet hennes, åpner det seg en historie som ikke er rosenrød …

Jenta som sluttet å snakke er en veldig spennende og godt skrevet kriminalroman. Trude Teige er dyktig på mange områder: Hun skriver godt, klarer å holde et godt driv i boka. Historien er spennende og plottet veldig bra. Mange gode skildringer, og relasjonene mellom personene er levende og realistiske. Teige viser god innsikt i psykologiske reaksjoner. Det var ei lettlest bok, men det var historien som drev meg! Jeg bare MÅTTE bli ferdig!

Jeg må likevel komme med en innsigelse. Når det er sagt, så er denne innsigelsen rettet til veldig mange kriminalforfattere, så Trude Teige, du må veldig gjerne spre det videre 🙂

Det handler om menneskesyn. Og det handler om å være adoptert. Hvorfor skal alltid den adopterte fremstilles som et offer i krimbøker? Selv om det går bra med de aller fleste adopterte, så er det fremdeles en liten, men stigmatisert gruppe. Jeg skjønner at det fungerer bra litteraturteknisk. Men trenger det virkelig å alltid gå så FRYKTELIG dårlig med den adopterte? Jeg tror ikke jeg her lest en eneste bok der det går sånn noenlunde bra med denne gruppen. Hvor blir det av den adopterte superetterforskeren? (Jeg hadde blitt glad om det bare  hadde blitt lagt inn en liten vellykket adoptert birolle!)

Det hander om menneskesyn. Og det handler om det perfekte. Jeg kjenner at jeg får litt vondt inni meg når jeg leser om Kajsa som vurderer Tone (hvorfor passer hun ikke til å hete Tone?) – Jenta som ser perfekt ut, bortsett fra søkket i leppa … Hva er perfekt da? Jeg tror egentlig ikke at det ligger så mange vonde tanker bak dette. Jeg skriver det på ubetenksomhet. Men som en som lever tett opp til det «uperfekte,» kjenner jeg at jeg vil denne tankeløsheten til livs! Ja, man legger gjerne merke til dette søkket i leppa. Men tenker vi virkelig at det er et skår i det perfekte?

Nå fikk de to siste avsnittene her litt større plass enn jeg hadde tenkt meg, men jeg håper at vi alle kan tenke litt over hvilket menneskesyn vi har. Når vi nå har tenkt på det, må vi tilbake til  Jenta som sluttet å snakke. Knakende god bok! Veldig velskrevet! Herlig driv! Jeg skal lese mer av Trude Teige! Det bør du også gjøre! 🙂

Bokomtale: Melk og honning

Først av alt:
D E T T E  H A R  V Æ R T  S Å-Å-ÅÅ  F O R N Ø Y E L I G!!!
Jeg har vært på litterær reise til Moldova. Tenk at jeg skulle få reise dit! Det hadde jeg ikke trodd, må jeg innrømme. Så takk og pris for at Migrating Coconuts satte meg på ideen å foreta en litterær verdensomseiling. For ellers hadde jeg gått glipp av en aldeles herlig annerledes, og aldeles vanvittig leseropplevelse! Takk!
For the records: Dette er er mitt 15. bidrag i jordomseilingen! Only 180 (eller deromkring) igjen! Wiii!
Jeg pleier ikke å skrive så mye om forfatterene i omtalene mine (kanskje jeg burde det?!) Men den gode Vladimir ble så herlig beskrevet bak på boka, at det må dere i aller høyeste grad få med dere:

» … en svært talentfull bedrager som beskriver et fargerikt, men sinnsvakt liv i et uopplyst, post-sovjetisk hjørne av verden.»

 

Om jeg skulle kjørt en såkalt revolveromtale av boka, så kunne denne forfatterbeskrivelsen holdt. Rett og slett. Men hold deg fast, her kommer omtalen:
Larga er en trist og avsideliggende landsby nord i Moldova. Befolkningen sliter med hardt arbeid og får ikke endene til å møtes. De klarer ikke mer, og bestemmer seg for å utvandre til italia. Italia – et fantastisk land, uanstrengende arbeid, penger, hygiene, museer, malerier og pizza …
Det er her boka starter: En gruppe mennesker står ved elven og ser over til til Italia, til selveste Roma! For Serafim, som har drømt om Italia fra han var guttunge, blir dette en høytidelig stund. Men hvordan kommer de seg over til Roma, og hva skal de gjøre der? Siden Serafim også hadde lært seg italiensk, gikk han til en forbipasserende for å spørre om hjelp. Det virket ikke som om italieneren forstod hva han sa. Kanskje hadde han ikke klart å lære uttalen godt nok i selvstudiet sitt? Serafim begynte å bli bekymret. Men det trengte han heldigvis ikke være lenge! For det viste seg at den tilfeldig forbipasserende utrolig nok var moldover! Tenk det, midt i Italia! Men kanskje var det ikke så rart, for det var jo tross alt allerede 200.000 moldovere som hadde utvandret til Italia. Å nei! Hvordan kunne det skje? Det viser seg at gruppen ikke er utenfor Roma, men utenfor Chișinău. I stor fortvilelse vender gruppen tilbake til start. Rykk to skritt tilbake …
Men de gir seg ikke! For til Italia skal de! Og nå blir det vittig! For om largenserne mangler penger, fritid, hygiene og livsmot, så skal det ikke stå på kreativiteten! Siden moldovere ikke får innreisetillatelse til Italia, no matter what (selv ikke presidenten!), så må de gjøre de vanvittigste ting for å klare det. Med livet som innsats gir de alt for å nå drømmen sin.
Underveis stiller de seg mange spørsmål. og det viktigste av de alle: Finnes egentlig Italia? For de har sett mange moldovere utvandre til dette lovede land, men de har jo aldri sett noen komme tilbake … Noen hevder til og med at Italia er lovløst, at om du drar dit så risikerer du at noen stjeler organene dine og selger de på svartemarkedet. Klart du kan vente deg en grusom skjebne om du reiser til Italia!

«- Selvsagt, sa han, litt mildere stemt etter måltidet slik enhver mann blir, – tror jeg ikke at alle de to hundre tusen moldoverne i Italia har solgt organene sine. Antakelig har noen av dem overlevd også. Men de blir holdt i fangenskap. Og tvunget til å arbeide! Italienerne tjener millioner på dem! Nei, milliarder! Og så sender de noen smuler til slektningene.»

 

 

Jeg har jo så lyst til å fortelle om mange av disse tragikomiske historiene i boka, men da røper jeg jo alt for deg. Så jeg nøyer meg med en del stikkord, bare for å gjøre deg nysgjerrig. Samtidig får du sett noe av mangfoldet i den store kreativiteten i boka: Curling, traktor, presidenter, sovjetiske fangeleirer, ubåtreise, menneskehandel, svindel, norsk(!), sykkeltyveri (eller var det et lån?), privat fengsel, kjærlighet, død, korstog og mye, mye mer.
Her var det mye for smilebåndet! Og så er det så mange tragedier i boka, skildret på så herlig og «naivt» vis. Galgenhumor på sitt beste. Likevel er det en veldig fin og alvorlig undertone. For boka skildrer et av de fattigste landene i Europa. Folket har mistet håp og fremtidstro. Denne vanvittige boka peker på dette på en (tross alt!) veldig fin måte. Boka  går på underfundig vis inn i både religion, historie og politikk. Samfunnskritikk, rett og slett!
En gruppe studenter kom til Larga for å gjøre et studium på largeneserne:
«- Bare hør hvordan de snakker om Italia! utbrøt Octavian entusiastisk mens de spiste middag ved bålet. – Det er helt bisart hvordan gamle sagn om apostelen Peters paradis fra tiden under tyrkisk herredømme, blandes med de fattige jordbrukernes forestillinger om det lovede land …
– Og tenk så mange lignelser, filosofiske bilder – og rammer, hadde jeg nært sagt – som denne landsbyen har gitt opphav til, sa studenten Lupan …»
Jeg har kost meg aldeles, utrolig mye! ((Selv om jeg må innrømme at boka tapte seg litt helt mot slutten!) Vil du ha en vanvittig annerledes og veldig morsom leseropplevelse? Da anbefaler jeg Melk og honning av Vladimir Lortsjenkov!
Og en liten humoristisk kommentar til slutt (selvinnsikt?):

«Fra bøker, innrømte Serafim. – I likhet med nesten alt annet jeg har lært her i livet. Jeg har lært italiensk fra bøker. Jeg kjenner Italia gjennom bøker, og har blitt glad i Michelangelos skulpturer gjennom bøker. I virkeligheten har jeg verken sett eller hørt noenting her i livet, skjønner du.»

%d bloggers like this: