Category Archives: Samtidsroman

Bokomtale: Bienes historie

cover225x225Bienes historie av Maja Lunde er den siste boka jeg leser av de som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 som en av de beste norske romanene utgitt i 2015. Maja Lunde er nominert sammen med Helga Flatland med Vingebelastning og Bjørn Vatne med Slik skal vi velge våre ofre. Jeg har allerede klart hvem som er min favoritt, men det holder jeg hemmelig en liten stund til, så skal jeg heller røpe det når stemmegivningen er over.

 Bidød er et tema som har vært oppe i media en del ganger de siste årene, og det er dette som er tema i Maja Lundes bok, Bienes historie. Det er en vakker roman hvor vi følger tre personer i ulike tider i historien, i ulike deler av verden.

William bor i England, det er året 1852. I lang tid har han vært sengeliggende. Selv vet han at han er deprimert, men det er det ingen andre som tør å sette navn på. En dag kommer eldste sønnen hans inn og ber ham ta seg sammen, å finne lidenskapen tilbake i livet sitt. Dette berører faren sterkt, og lidenskapen han finner er bier, birøkting og bikuber. Som vitenskapsmann går han helhjertet inn i dette livsprosjektet, og faller like hjerteknust ut av dette igjen.

George er birøkter i USA i 2007, og sørger over det faktum at hans eneste sønn Tom ønsker å bruke livet sitt på å skrive, og ikke føre den lange familietradisjonen som birøkter videre. Og hva skjer når CCD, bidøden rammer gården hans?

Tao bor i Kina, og det er året 2098. Hun og mannen jobber med håndpollinering, for biene er forsvunnet fra Kina. Nøden er stor. En dag rammes sønnen deres av en mystisk sykdom, og han blir tatt fra dem og fraktet til Beijing for videre undersøkelser. Tao fører en innbitt kamp for å finne ut hva som har skjedd med Wei-Wen.

På en nydelig og underfundig måte har Maja Lunde klart å flette disse tre historiene sammen. Ikke bare det, hun har flettet mitt – og ditt – liv inn i historiene. Biene, som er langt mer enn bare en irriterende summing, har en sentral rolle i verdens livsoppholdelse. Å lese den dystopiske framtidsvisjonen fra Kina ga meg en vekker for det forvalteransvar jeg er gitt meg på min tilmålte tid på denne jord. Ikke bare for meg, men for alle som kommer etter meg. For mine barn. Og deres barn igjen. Og igjen …

Anbefales på det varmeste!

Bie og pollinering.001.jpeg

Bokomtale: Slik skal vi velge våre ofre

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omslI forbindelse med Bokbloggerprisen 2015 har jeg lest Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Boka er nominert i romanklassen sammen med Bienes historie av Maja Lunde og Vingebelastning av Helga Flatland.

Slik skal vi velge våre ofre handler om alenefaren Kjetil og hans datter Ingrid som er fire år. Vi møter en mann og far – Kjetil, som er nedbrutt av sorg, utslitt av kampen for tilværelsen, som elsker sin datter, men som ikke helt klarer å se henne – og som i enda større grad ikke klarer å se hvordan sorgen har gjort ham syk og til dels destruktiv.

Livet ble ikke det Kjetil hadde sett for seg. Sammen med Aina, ungdomskjæresten og livsledsagersken, hadde de store drømmer for fremtiden. Kjetil som kom fra et alminnelig hjem og Aina som kom fra overklassefamilien – skipsrederdatteren. Kjetil og Aina som skulle flytte til USA og leve i et økologisk sambruk. Der det er jordens ressurser og samholdet som er viktig. Med sine radikale ideer og sterke syn på livet ligger verden foran dem. Men så blir Aina gravid og planene legges på hylla. Så dør Aina og verden faller i grus.

Slik skal vi velge våre ofre  ble en sterk og gripende leseropplevelse for meg. Det var noe rørende og godt i forholdet mellom far og datter. Det var så mye å kjenne seg igjen i i alt som Kjetil strevde med, de «usynlige» resultatene av å gå rundt å ha det vanskelig over lang tid. Det var så mange følelser i meg som ble berørt: Det triste i kjæresten som dør, faren som sørger, som kjemper og strever og klarer seg. Og som ikke klarer seg. Det opprivende i alle de dårlige relasjonene. Den fryktelig dårlige kommunikasjonen. Den kleine og ubekvemme situasjonen når du sitter i et rom fullt av mennesker og likevel er helt alene. Det ubehagelige når du ikke helt vet hvor du har en person, og du lengter etter å bli kjent, men ikke  helt vet hva du vil selv. Frustrasjonen når du ser et barn som strever med å finne seg til rette, som strever. Om alle som vil hjelpe, men faren som ikke ser barnets vanskeligheter. Frykten, ja frykten er så lett å kjenne på. Frykten for å miste. Frykten for det du har mistet. Frykten  for det du kan miste. Frykten for å miste deg selv (uten at du helt vet det selv). Ikke minst frykten for å miste det du elsker. Elsker så høyt at du ikke engang vet selv hvor høyt du elsker. Før du er i ferd med å miste igjen.

Bjørn Vatne har skrevet en vakker, vemodig og gjenkjennende roman med Slik skal vi velge våre ofre. Ikke gjenkjennende fordi jeg har opplevd det samme som Kjetil. Men gjenkjennende fordi de opplevelser av følelser vi alle bærer på er speilbare. Vatne skriver godt med en god nerve. Slik skal vi velge våre ofre grep meg – jeg leste ikke med hodet, men med hjertet. Slike bøker liker jeg. Derfor liker jeg Slik skal vi velge våre ofre. 

Bokomtale: Vingebelastning

9788203359965Bortsett fra krim, så har jeg generelt ikke vært flink til å lese nyere norsk litteratur. Da er det fint at noen bokbloggere gjennom Bokbloggerprisen har satt fokus på ny norsk litteratur. Frem til august nå i år, driver vi samlesing av de bøkene som fikk plass på kortlisten av de beste bøkene gitt ut i 2015. I mars leser vi Vingebelastning av Helga Flatland.

Helga Flatland er en forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, fordi jeg har hørt så mye godt om Bli hvis du kan. Reis hvis du må (2010), Alle vil hjem. Ingen vil tilbake (2011) og Det finnes ingen helhet (2013). I mengden av bøker på vent, har disse blitt skjøvet unna. Nå har de rykket lenger frem i køen.

«lun og sviende fremstilling av en nevrotisk generasjon»
(Bjørn Gabrielsen, DN)

Vingebelastning handler om Andreas som er psykisk syk, og om hans prosess for å bli frisk. I samtaler med psykologen, Bjørnar, får vi høre om små og store hendelser i hans liv som har preget ham. Han har hele sitt liv vært brennende opptatt av fly, og selv som liten gutt klarte han å sette sammen avanserte modellfly. Der faren var uvøren og ikke fikk riktig vingebelastning på sine fly, ble Andreas´fly flyvedyktige. I sitt eget liv, derimot, strever han med å finne riktig vingebelastning.

Andreas opplever det godt å få diagnose – å få medisiner og behandling. Det gjør at han føler en omsorg han har savnet gjennom hele livet sitt. Han blir sett, ivaretatt og gitt anerkjennelse av psykologen. Men oppi dette opplever han at de nære relasjonene forsvinner. Er det belastningene i livet som har gjort ham syk? Foreldrene og kjæresten stiller spørsmål ved om hvor syk han egentlig er. For kanskje er det slik at han egentlig liker å være syk, og helst ikke vil bli frisk igjen? Og hvor mye kan man forvente at omgivelsene skal ta hensyn til rundt den som er psykisk syk.

Helga Flatland har skrevet en god roman som setter fokus på noe som fremdeles er et betent tema i samfunnet, selv om tabuet rundt psykisk sykdom ikke er like sterkt som før. Romanen er svært realistisk, selv om jeg noen ganger lurte på om hun egentlig var på den sykes eller samfunnets side. Sympatien min for Andreas falt utover i boka, og jeg er usikker på om det var det som var hensikten med boka … Men alt i alt var det en god bok, viktig tema og godt skrevet. 

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.
(Fra Tanum.no)

Bokomtale: Si at vi har hele dagen

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-sook Øfsti er en bok jeg lenge har gledet meg til å lese. Når jeg nå har lest den, har jeg vært veldig usikker på om jeg i det hele tatt skal skrive omtale om den. Før jeg skriver videre på det som blir mine forkvaklede ord og tanker om denne fine boken, må jeg bedyre min inhabilitet. Ikke fordi jeg kjenner forfatteren, har fått boka gratis mot fin omtale eller noe slikt. Nei, jeg er inhabil fordi jeg ikke vil klare å være objektiv til bokas tema: Adopsjon og tilhørighet. (Jeg er altså ikke inhabil, sånn egentlig. Kanskje mer habil enn de fleste. Det bare føles ikke helt slik.)

Si at vi har hele dagen handler om Rebekka som ikke takler sorgen over søsteren Marions død. En søndags ettermiddag er familien og noen av Marions nærmeste venner samlet hjemme hos Rebekkas foreldre. Fannyboy, Marions kjæreste er der også. Foreldrene likte ham ikke, og hadde egentlig ikke ønsket å ha ham der. Under middagen stiller han spørsmålet om ikke Marions biologiske mor burde få vite at datteren var død.

Rebekka, som akkurat er kommet tilbake i jobb, fungerer ikke like godt som hun gjorde tidligere. HUn er psykolog, og kan alle teorier og sorg og sorgbearbeidelse. men hun klarer det ikke selv. En dag får hun panikkanfall på jobben, og etter en stud får hun beskjed av sjefen om at det ikke fungerer. Hun bestemmer seg for å ta ferie, og med Fannyboys spørsmål i bakhodet, reiesr hun til Korea for å oppsøke barnehjemmet hun og søsteren bodde på, og for å se om hun kan finne Marions biologiske mor.

I Seoul bor hun en uke hos en koreansk familie. Der får vi møte moren I-sook, som er en av de mange unge mødrene som har måttet forlate sitt barn på en trapp. Vi møter også datteren Ji-su som skriver en avhandling om «komfortkvinnene», unge koreanske kvinner som ble fanget og misbrukt av japanske soldater.

Si at vi har hele dagen er en roman om tilhørighet. Den handler om hvorfor livet ble som det ble, og den stiller spørsmålet om hvordan livet kunne vært. Boka handler i stor grad om adopsjon, tilknytning og etikk. Jeg er enig i alt Anne Kyong-sook Øfsti tar opp rundt det å være adoptert. Og jeg er fullstendig uenig i (nesten) alt sammen. Det er her inhabiliteten min kommer inn. Jeg er mor til to fantastiske gutter som er adoptert fra Korea. Det er (til tider) vanskelig å ta innover seg den problematiske siden ved adopsjon. Og på noen punkter i boka hadde jeg lyst til å kaste den i peisen og brenne den. For Øfsti rørte ved noen ømme punkter. Min største lykke hviler på to kvinners store sorg. Jeg har ikke ord. Annet enn at jeg er takknemlig for guttene mine. Uendelig takknemlig. Men etter å ha lest Si at vi har hele dagen kjenner jeg på dårlig samvittghet for at jeg er takknemlig. I hate the book for that!

Jeg vil også si at jeg savnet  en litt mer troverdig «story». Selv om jeg synes at Øfsti skildrer gode personportretter, synes jeg at det er litt tynt. Kanskje litt overflatisk? Jeg kan unnskylde at sorgbearbeidelsen kom i bakgrunnen av adopsjonstemaet, som er godt belyst. Jeg kunne godt vært foruten historien om forelskelsen.

Bortsett fra det var det nydelig å lese Si at vi har hele dagen. Jeg fikk lukte inn litt av Seouls atmosfære, kjenne på koreanernes gjestfrihet og vennlighet og være med til Busan, en by jeg har lyst til å reise til. Korea er et vakkert land, og jeg elsker å lese om landet. Og nå kjenner jeg at jeg må reise tilbake. Si at vi har hele dagen  er en vakker og sår bok. Anbefales!

Les intervju med Anne Kyong-sook Øfsti om adopsjonens mange ansikter.

Bokomtale: De som ikke finnes

Jeg fortsetter mitt forsinkede samlesingsprosjekt. Norske bokbloggere leste i april De som ikke finnes av Simon Stranger. Jeg var mellom to eksamener da, så jeg har ingen god unnskyldning denne gang for min forsinkelse, annet at det var påskekrim og kriminell biografilesing til biografisirkelen som sto på tapetet.

Hva er et menneske? spør kong David i Bibelen. Svar: Det største Gud har skapt. Og hva har skjedd underveis som gjør at vi kan bestemme at noen mennesker ikke har rett på hjelp. Er de ikke verdt nok? Er det for å redde oss selv og vår samvittighet som lar oss gjøre mennesker papirløse, slik at vi med oss selv kan tenke at de ikke finnes. Sånn egentlig. For vi kan jo ikke hjelpe de som finnes. Et ekte menneske har jo papirene i orden. En fødselsattest. Pass. Ordnede forhold. Og vi kan jo ikke hjelpe alle. Vi kan jo ikke det! Gud forby at vi skulle hjelpe  de få som kommer vår vei!

Det er dette Simon Strangers bok handler om: De som ikke finnes. Hvorfor har han skrevet denne boken? Jo, for å minne oss på at de faktisk finnes. Ganske mange også. 18.000 bare i lille rettsstaten Norge. 18.000 ekte mennesker som mangler omtrent alt i Maslovs behovspyramide. Som vi ikke vil vedkjenne oss. Som vi uten dårlig samvittighet sender tilbake til et land uten fremtid for dem. Men vi kan jo ikke hjelpe alle! Nei vi kan virkelig ikke det. Men alle kan hjelpe noen. Alle kan hjelpe en.

Bak på boka kan du lese dette:

Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa. Han har gjort det før, da han flyktet fra Vest-Afrika til Gran Canaria. Den gangen forsøkte Emilie å hjelpe. Til slutt ble han likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står Samuel utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette fremmede landet vet noe om.

Jeg leste De som ikke finnes på et øyeblikk. Jeg kommer til å være opprørt lenge. Jeg tror at vi er mange i dette landet som trenger å lese denne boka. Det er en ungdomsbok – jeg håper mange ungdom leser denne boka. Dere er fremtiden vår, vet dere! Vi trenger trygge, gode og samfunnsengasjerte ungdom som vokser opp til å bli voksne som er i stand til å ivareta alle mennesker!

Dette ble visst mer en appell enn en bokomtale, men husk: De finnes!

Bokomtale: Unnskyld

For ei bok, jeg bare sier det: For ei bok!

Det er Ida Hegazi Høyer som har skrevet Unnskyld. Boka er nominert til Bokbloggerprisen 2014. Et godt stykke ut i boka hadde jeg flere ganger tenkt at dette ikke blir min favoritt blant de nominerte. Men så skjedde det noe. Personene – ikke historien! – krøp under  huden på meg.

Forlaget skriver dette om  boka:

En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Det er sjelden jeg sitter igjen med en så sterk uvilje mot hovedpersonene i ei bok og likevel må rose boka i skyene. I begynnelsen av boka slet jeg. Historien var tafatt. Personene irriterte meg.

Fortellerstemmen er ei ung jente på 20 år. 22 år når boka ender. Hun møter Sebastian, 25 år og filosofistudent, på stranda. Fortelleren henvender seg til Sebastian, sin utkårede. «Det er ikke deg og meg. Det er oss.» Vi har ikke lest mange sidene før vi ser at det er noe som skurrer. Vi kan ane hva det er, uten helt å vite. Det er noe med Sebastian, alt ved ham skinner gjennom som løgn. Men det er ikke det verste. Det verste er jenta.  Alt hun finner seg i. Naiviteten. Idiotien. Denne ringen – fiskesnøret – som hun bærer. Som et symbol på kjærligeheten deres. Hvilken kjærlighet? Om ikke annet, så blir denne ringen et symbol på det destruktive forholdet deres.

Ida Hegazi Høyer har en mesterlig fortellerstemme. Det er en ulidelig vond nerve gjennom hele boka. Unnskyld er et manifest. En ung jente som (tror jeg) ble voksen over natten. Men da var det for sent. Og en ung mann, som da han oppdaget sannheten om seg selv ikke klarte mer. Jeg sa at personene irriterte meg. Jeg klarte ikke å bli glad i de. Jeg klarte ikke å la svakhetene deres forklare hvorfor ting ble som de ble. Jeg kan skjønne at det ble slik. Og det er kanskje det som irriterer meg mest. De var ekte. Ikke historien kanskje, men personene. De skildrer noe veldig menneskelig. Eller helt umenneskelig. Det er en tynn linje mellom løgn og sannhet. Hegazi Høyer har balansert på denne. Og det kunne vært meg! Nei, Unnskyld meg, det kunne det virkelig ikke!

Jeg anbefaler Julies omtale av Unnskyld! Helt fantastisk skrevet!

%d bloggers like this: