Poesi Mandag: TID av Robert Graves

Jeg har tenkt at hver mandag skal jeg legge ut et dikt i bloggen min. Det er et hav av fantastiske dikt der ute, men jeg er ikke flink til å prioritere å lese dikt. Nå kan jeg endelig gjøre noe med det! Bli gjerne med, og skriv gjerne i kommentaren om du har et fint dikt i bloggen din! Om du ikke blogger, men likevel brenner inne med et fint dikt, så del det gjerne! Kanskje jeg liker det så godt at jeg deler det en annen mandag 🙂

Robert Graves har skrevet diktet Tid.
Graves ble født i London i 1895, og hans første bok ble gitt ut i 1916 mens han selv kjempet på vestfronten. Han har gitt ut flere bøker, både poesi og romaner.

Blomstenes skjønnhet er tiden!

I dag er det mannens bursdag, og i den forbindelse vil jeg gjerne tilegne dette diktet til ham:

TID

Den vage sjøen dunker mot marmorklippene
og bryter småsten løs, som slites over tid
til de ligner blomster.

Eller det vage været vandrer over engene,
og opp springer fargede blomsterknopper,
som små marmorstener.

Blomstenes skjønnhet er Tiden; skremt av døden.
Småstenenes skjønnhet er også Tiden,
trette av livet.

Det er enkelt å beundre en svaiende blomst
eller en glatt småsten som er farget
av den vage tid.

Tid er tidens forløp, et oljeglatt element som gjør
enhver motvillig lås eller rustent hengsel
kjærlig og føyelig.

Og er jeg i stand til å motstå det vakre paret,
alderdom og barndom, tidens tvillinger,
sørgmodige og vage?

Og vil jeg ikke vise min tillærte takknemlighet:
Oppmuntre alderdom med sønnlige blomster,
barndom med småsten?