Jeg ser

I dag er det igjen tid for å lese litt dikt. I dag falt valget på Sigbjørn Obstfelder. Modernisten fra Stavanger. Jeg er så veldig glad i diktet hans «Jeg ser.» På skolen lærer vi at diktet handler om fremmedfrykten for alt det nye som den industrielle revolusjonen bringer med seg. Men jeg tror det er et like aktuelt dikt i dag! Og jeg tror at det er flere enn jeg som klarer å kjenne seg igjen i dette diktet. Jeg har i hvert fall kjent meg fremmed i denne verden fra tid til annen. Jeg har i perioder strevd med å finne min plass i denne verden. Og ikke minst så har jeg tenkt flere ganger at verden er underlig! (Sånn i motsetning til meg ;))

Jeg ser på den hvite himmel,

jeg ser på de gråblå skyer,

jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.

Dette er altså klodernes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye hus,

jeg ser på de tusende vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.

Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledte herrer,

jeg ser på de smilende damer,

jeg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …

Jeg er visst kommet på en feil klode!

Her er så underlig …