Bokomtale: Hvorfor hopper jeg

Foto: Pantagruel Forlag
Kanskje har jeg allerede nå lest den viktigste boken jeg kommer til å lese i år! Viktig fordi den handler om å ha autisme, og hvordan vi rundt kan forstå og akseptere dette. Men den er vel så viktig fordi den handler om at alle mennesker er forskjellige, og at det beste vi kan gjøre er å akseptere dette. For hva er egentlig «normalt?»
«ALLE HAR ET HJERTE SOM KAN BEVEGES AV NOE.»
Første gang jeg leste om Hvorfor hopper jeg, var i Beathes bokhylle. Etter å ha lest omtalen hennes, visste jeg at denne boka er et «must.» Så jeg ble utrolig takknemlig  da Pantagruel Forlag var villige til å sende meg et leseeksemplar – Tusen hjertelig takk! Og jeg kan si med en gang at denne omtalen absolutt ikke blir objektiv. Det er ikke forlaget som «tvinger» meg til å være positiv til boka. Men emnet engasjerer meg på det personlige planet, og her var det mye å kjenne seg igjen i – på godt og vondt!
«Vanlige mennesker oppfatter oss som svært uselvstendige og avhengige av kontinuerlig hjelp, men iblant er vi faktisk helter som viser karakter og utholdenhet.»
Hvorfor hopper jeg er en personlig beretning. Det er 13 år gamle Naoki som forteller om livet med autisme. Jeg er sikker på at mange av dere, når dere tenker på autisme, tenker på Rainman, eller en gutt som sitter på gulvet og rugger frem og tilbake. Helt i sin egen verden. Jeg har også vært der. Helt til jeg selv ble mor til en gutt med autismespekterforstyrrelse. Asperger-syndrom, eller høytfungerende autisme, som det heter på fint. I den gode enden av skalaen, som mange tenker er en trøst for meg. Men det mange ikke tenker på, er at jeg ikke ville ønsket min sønn annerledes. Tar du vekk autismen, tar du vekk det som gjør ham til akkurat den lille, perfekte skapningen han er. Takk og lov, tenker jeg av og til, for autismen. Den har ikke bare gitt meg en fantastisk herlig gutt, men den har også gjort meg til et bedre menneske. Ja, helt sant: Et bedre menneske! Mye bedre! Jeg har fått et videre og mer tolerant syn på mennesker. Jeg har lært å være takknemlig for det livet byr på. Selv om det kan, til tider, være svært vanskelig å være mor til et barn med spesielle behov, så er det mest av alt bare en eneste stor velsignelse! 
«Så lenge vi kan lære å bli glad i oss selv, er jeg ikke sikker på at det spiller så stor rolle om man er normal eller har autisme.»
Naoki får frem på en fin måte i boka si noe om at vi mennesker ofte har en tendens til å se på det ytre, og dømme ut fra det vi ser. Naoki, som kommuniserer ved hjelp av alfabettabeller blir ofte undervurdert. Hvis han ikke kan snakke, kan han vel heller ikke forstå? Er det nødvendig å lage så mange rare lyder og bevegelser? Kan han ikke bare ta seg sammen?  Men i boka blir vi kjent med en moden og reflektert gutt, med god selvinnsikt og god evne til å sette sin annerledeshet i perspektiv. Jeg er så utrolig takknemlig for at han har delt sine tank er og erfaringer med oss «vanlig dødelige». Naoki skriver mye gjenkjennbart, og det er både sårt og godt å se at det er flere som opplever det samme som min sønn. Hvor mange ganger har jeg ikke følt at jeg kommer til kort som mor, fordi jeg merker andres kritiske blikk for vår «annerledes måte» å oppdra barn på. Hadde jeg bare gjort som alle andre, hadde jo aldri min sønn vært slik … Og det er ikke alltid så lett, når jeg merker de kritiske blikkene, og stå med hevet hode og si at han ikke kan for at han oppfører seg slik. En person med autisme har f. eks. en tendens til å snakke med veldig høy stemme, og ja: Det kan være svært slitsomt å høre på! Men som Naoki også skriver, så er ikke dette noe den med autisme kan kontrollere selv. Og er det ikke vi rundt da, som må endre vår holdning til dette? Hvor vondt må det ikke være for den det gjelder å stadig bli kritisert for noe som ligger fullstendig utenfor egen kontroll?
 
Jeg kunne nevnt flere slike eksempler, men jeg vil heller anbefale deg å lese boka! Den er to the point, helt i tråd med autisters måte å tenke på! Naoki svarer på spørsmål han har fått fra «såkalt normale» folk gjennom årene, spørsmål jeg har stilt meg selv. Som jeg også noen ganger får fra mennesker rundt meg, men som jeg i enda større grad skulle ønske at folk rundt meg kunne spørre om. For det er unektelig mye lettere å svare på spørsmål, enn det er å komme med tiltale på kritiske blikk. Denne boka kommer jeg garantert til å anbefale til de rundt meg, til de som omgås min sønn, for dette var svært lærerikt! Den er lettlest, med stor skrift og mye luft! Selv med dårlige briller har du lest den på no time!

«Som om ikke dette var nok, river Hvorfor hopper jeg grunnen bort under en av de mest uhyggelige vanlige forestillingene om autisme – at mennesker med autisme er antisosiale einstøinger som mangler empati.» (David Mitchell i forordet)

Jeg må også nevne noe om forordet – for det må være det desidert beste forordet jeg noen gang har lest! Forordet forklarer noe av det vi strever mest med i hverdagen her hjemme. Og nå skal du (kanskje) få lære noen nye ord: Persepsjonsvansker eller sanseforstyrrelser. Jeg ante ikke hva det var før jeg erfarte det selv i min sønn. Så godt som alle med autisme har en eller flere sanseforstyrrelser, det være seg i form av lyd, syn eller berøring. Noen er sterkere berørt enn andre. Å ha en sanseforstyrrelse kan gå utover alt annet. Jeg har ikke tenkt å skrive mer om emnet, men legger ved en video som illustrerer hvordan det er å ha persepsjonsvansker. Og les boka, selvsagt! (Til informasjon: Nevrotypical, det er sånne som deg og meg.) Ville du gått i disse skoene?
 
Selvfølgelig anbefaler jeg boka på det varmeste!
Hvorfor hopper jeg er ei varm og ekte bok.
Jeg er enormt imponert over hvor reflektert og nydelig Naoki skriver.
Denne gutten ble jeg utrolig glad i!
JEG LÅNER SELVSAGT UT BOKA TIL ALLE SOM BOR I BILAVSTAND!!!

13 thoughts on “Bokomtale: Hvorfor hopper jeg

Add yours

  1. Fin omtale,Pia! Tenker at det ble mer spesielt for deg å lese denne boken, egentlig syntes jeg at dette er en bok absolutt alle burde lese. Ha en fin kveld, og tusen takk for linken til meg:-)

  2. Takk for det, Beathe 🙂 Ja, jeg leser nok med andre øyne enn det «folk flest» gjør … Men jeg tror nok at folk vil ha nytte av å lese denne, om man kjenner personer med autisme eller ei 🙂
    Ha en glad dag!
    Pia

  3. Skal leses. Tror det vil gjøre godt å «få komme på innsiden» også, ikke bare stå med begge beina plassert godt utenfor og betrakte, og samtidig bli stadig mer fortvilt når vi som foreldre føler vi ikke strekker helt til.

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: