Dokumentarroman, Ornela Vorpsi, Realisme, Samfunnskritikk

Landet der man aldri dør av Ornela Vorpsi

Landet der man aldri dør.001For fem år siden startet jeg et prosjekt der jeg skal lese bøker fra alle verdens land. I går reiste jeg ut av det landet jeg bor i (Rogaland), helt til Flekkefjord for å tvangslese sammen med bokbloggerne Marianne, Astrid Terese og Elida. Mitt bokvalg falt på en albansk bok; Landet der man aldri dør av Ornela Vorspi, den eneste albanske forfatteren, ved siden av Ismael Kadare, som er oversatt til norsk.

Lander der man aldri dør er en liten bok som knapt nok kan kalles for en roman. Det er enkle ord, ribbet for alt språklig jåleri. Historiefortelleren er  ei jente, som vi ikke en gang vet om er samme person gjennom hele boka, da hun har ulike navn gjennom de ulike fortellingene vi dras inn i.

For på mange måter er det ikke en sammenhengende fortelling, men små bruddstykker av erindringer fra et bortgjemt liv i et gjenglemt kommunistisk land. For hva kan vi egentlig om Albania, annet enn at det var et lukket land. Jeg sitter igjen med en følelse av at boka er godt på vei selvbiografisk, ikke bare fordi fortellerstemmen i boka til tider kalles Ornela, men fordi stemmen gir inntrykk av å kjenne historiene godt, at de sitter i kroppen, og vil prege henne alltid.

Jeg sitter igjen med litt av samme følelsen som etter å ha lest Nord-Korea – Ni år på flukt fra helvete: De vet ikke hvor fælt de har det. Handlingen er lagt til Albania i det jeg gjetter er 70-tallet, sosialismen er sterk og informasjonsflyten kontrollert. Gud og engler finnes ikke. Faren til fortelleren er politisk fange, ingen vet hva han er dømt for. Jenta har alltid vært mer glad i moren enn i faren, og savnet etter faren i fengsel er ikke der.

Selv om det politiske bakteppet er der gjennom hele boka, så tar det ikke stor plass. Det som tar stor plass, derimot, er seksualiteten. Den kvinnelige seksualiteten, den forhatte seksualiteten. Alle kvinner – alle pene kvinner – er horer. Om kvinner som fengsles for sin umoral, som dør fordi de er gravide utenom ekteskapet. Om menn som dyrker det jomfruelige … og om jenter som syr seg trang – igjen og igjen.

Denne lille boka har fått meg til å le, sitte med store øyne, riste på hodet, og kanskje burde jeg grått også. Men jeg tror ikke boka var skrevet for å få meg til å gråte, heller tror jeg nesten ikke boka var skrevet til meg. Jeg leste at  boka kan ses på et brev tilbake til hjemlandet sitt Albania, og det gir mening. Ornela Vorpsi har selv flyttet fra Albania som voksen, først til Italia og siden til Paris. Hjemlengselen er tilstede i boka, den er sterk allerede fra første fot plasseres i Italia.

Anbefales!

(Et aldri så lite P.S. til de som har kommet til å lese hele innlegget mitt: Jeg kan jo ikke love at dette er et comeback, men det erjo alltids lov til å håpe 🙂 )

2 thoughts on “Landet der man aldri dør av Ornela Vorpsi”

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s