Category Archives: Dystopi

Bokomtale: Bienes historie

cover225x225Bienes historie av Maja Lunde er den siste boka jeg leser av de som er nominert til Bokbloggerprisen 2015 som en av de beste norske romanene utgitt i 2015. Maja Lunde er nominert sammen med Helga Flatland med Vingebelastning og Bjørn Vatne med Slik skal vi velge våre ofre. Jeg har allerede klart hvem som er min favoritt, men det holder jeg hemmelig en liten stund til, så skal jeg heller røpe det når stemmegivningen er over.

 Bidød er et tema som har vært oppe i media en del ganger de siste årene, og det er dette som er tema i Maja Lundes bok, Bienes historie. Det er en vakker roman hvor vi følger tre personer i ulike tider i historien, i ulike deler av verden.

William bor i England, det er året 1852. I lang tid har han vært sengeliggende. Selv vet han at han er deprimert, men det er det ingen andre som tør å sette navn på. En dag kommer eldste sønnen hans inn og ber ham ta seg sammen, å finne lidenskapen tilbake i livet sitt. Dette berører faren sterkt, og lidenskapen han finner er bier, birøkting og bikuber. Som vitenskapsmann går han helhjertet inn i dette livsprosjektet, og faller like hjerteknust ut av dette igjen.

George er birøkter i USA i 2007, og sørger over det faktum at hans eneste sønn Tom ønsker å bruke livet sitt på å skrive, og ikke føre den lange familietradisjonen som birøkter videre. Og hva skjer når CCD, bidøden rammer gården hans?

Tao bor i Kina, og det er året 2098. Hun og mannen jobber med håndpollinering, for biene er forsvunnet fra Kina. Nøden er stor. En dag rammes sønnen deres av en mystisk sykdom, og han blir tatt fra dem og fraktet til Beijing for videre undersøkelser. Tao fører en innbitt kamp for å finne ut hva som har skjedd med Wei-Wen.

På en nydelig og underfundig måte har Maja Lunde klart å flette disse tre historiene sammen. Ikke bare det, hun har flettet mitt – og ditt – liv inn i historiene. Biene, som er langt mer enn bare en irriterende summing, har en sentral rolle i verdens livsoppholdelse. Å lese den dystopiske framtidsvisjonen fra Kina ga meg en vekker for det forvalteransvar jeg er gitt meg på min tilmålte tid på denne jord. Ikke bare for meg, men for alle som kommer etter meg. For mine barn. Og deres barn igjen. Og igjen …

Anbefales på det varmeste!

Bie og pollinering.001.jpeg

Bokomtale: The handmaid’s tale

Det har skjedd: Jeg har lest min første Kindle-bok!
Jeg må innrømme at jeg ikke har noe vondt å si om Kindlen. Ikke et eneste.
Æsj, jeg som hadde tenkt å være prinsipiell motstander av lesebrett. Ære være den ordentlige boka, o.s.v. …

Jeg har lest The handmaid’s tale av Margareth Atwood, canadisk forfatter, så nå  har jeg fått enda ett kryss på min litterære verdensomseiling. Det sies også at The handmaid’s tale er en av 1001 bøker du må lese før du dør. Jeg er ikke helt overbevist om det siste, men du kan godt lese den!  Men du strengt tatt ikke …

Ikke bare har jeg gått ut av komfortsona mi og lest på Kindle … Jeg  har også lest min første dystopi. Det hadde jeg i grunnen tenkt var en sjanger som ikke var noe for meg. Og det hadde jeg helt rett i! Misforstå meg rett: Jeg likte boka godt – veldig godt! Likevel kjenner jeg at nå er jeg ferdig med dystopisjangeren.

Hva er en dystopi, spør du? Jo, nå skal du høre: Du har hørt om utopi – den perfekte drømmeverdenen, sant! En dystopi er det  mostsatte. Tenk deg en gal, gal verden – hvordan ville den sett ut?

For Margareth Atwood ser det ut som dette:

Verden er i ferd med å ødelegges. Det er krig. Folk er sexfikserte, egoistiske, ødelagte. Kvinnene har for mye innflytelse. Det blir født for få barn. Det kan ikke gå bra.
En kvinne vi ikke vet navnet på står en dag i kiosken og skal kjøpe røyk. Bankkortet hennes virker. Da hun kommer på jobb får hun vite at hun har fått sparken. Ikke bare hun, men alle kvinner. Plutselig står hun der uten noen rettigheter som kvinne.

For å opprettholde verden blir det opprettet en koloni: Gilead. Her hersker en ny lov. Gilead er en totalitær, teokratisk koloni. Vår navnløse kvinne får nytt navn i Gilead: Offren. Offren er en del av tjenestekvinnene (The handmaid’s). Alle kvinnene tilhører ulike ordener: Tjenestekvinnene har som oppgave å føde barn. Husfruene skal ta seg av barna. Marthaene jobber på kjøkkenet. Kvinnene har ingenting igjen av det tidligere livet. For at de best mulig skal klare å tilpasse seg dette nye livet, får de ikke engang lese. Ikke en eneste bokstav er tilgjengelig for dem.

Offrens kommandør er sannsynligvis steril, men i Gilead finnes det ikke sterile menn. Derfor er det kvinnen det er noe feil med når det ikke kommer barn. hver måned når Offren er i den befruktningsdyktige perioden, er det en seremoni før tjenestekvinnen er sammen med kommandøren og husfruen i et følelsesløst samleie. Derfor har Offren alltid på seg et rødt sjal (og alltid røde klær) for at hun skal avpersonifiseres. Hun er kun et redskap for befruktning.

De er et monotont liv i Gilead. Høydepunktet er når kommandøren begynner å invitere Offren inn på kontoret sitt om natten, i all hemmelighet. Disse møtene blir på ingen måte slik Offren hadde tenkt seg. Hun oppnår mange goder: Kvinneblader og lotion. I denne ellers grufulle kolonien, blir disse møtene en smak av noe normalt. En form for gjenopprettelse. Kanskje til og med et håp for fremtiden?

Margareth Atwood skriver aldeles nydelig vakkert. Hun har en fantastisk flyt i språket. Hun kan bruke sidevis på å skildre bare noen få minutter. Situasjonene males. Det er en enorm nerve i disse stillestående handlingene. Frykten. Håpet. Ensomheten. Fellesskapet. Boka er fylt av kontraster. Mellom livet i kolonien, og slik verden var før. Vi får følge Offrens tilbakeblikk på livet i en normal verden sammen med mann og datter.

Jeg satt med en intens og nervepirrende nysgjerrighet mens jeg leste. Det var som jeg kjente på kroppen selv hvordan det var å være tjenestekvinne i Gilead. Og det var så uendelig vondt å kjenne på dette. Likeså grep dette savnet meg, om det livet som var. Man kan på alle måter si at dette var en roman som fikk meg til å kjenne på en enorm takknemlighet for det livet jeg har. For alle de goder jeg er velsignet med. Alle disse små tingene vi tar for gitt, men som er så uendelig viktige i livene våre.

Det har vært en spesiell leseopplevelse. Berikende på mange måter. Det er en fryd når en forfatter har en slik uendelig god flyt i språket. Jeg er også glad for å ha lest en dystopi – jeg vet hvordan livet ikke skal bli! jeg er også glad for at det er opp til meg å ta vare på og sette pris på det jeg har.

Du – det finnes en Marianne der ute, og hun har lest mye av Margareth Atwood og dystopier. Om du kjenner at forfatteren eller sjangeren frister deg, så titt innom henne.

%d bloggers like this: