Bokomtale: Superstjernen Stephen Hawking

Biografisirkelen feirer to år denne måneden – gratulerer og takk til Moshonista for denne flotte tvangslesingsgeskjeften som får meg til å lese bøker jeg ellers aldri ville visst om. Månendens tema i biografisirkelen er vitenskap, og jeg har valgt å lese om Stephen Hawking – vitenskapens store rockestjerne.

Jeg ble spurt på instagram om jeg virkelig orket å lese om denne ufordragelige mannen, og det er jo et betimelig spørsmål. Mitt første møte med denne mannen var i Big Bang Theory, og det var dette jeg satt igjen med, at Stephen Hawking er ufordragelig. Til hans forsvar, er ikke alltid Sheldon den enkleste å være hyggelig med. I tillegg må det sies at Stephen & I står rimelig langt fra hverandre når det kommer til trosspørsmål, om Gud og verdens opprinnelse og sånt. Så hvorfor valgte jeg denne boka? Her kommer det, i prioritert rekkefølge:

1. Jeg ville se om han virkelig er ufordragelig.
2. Jeg elsker Big Bang Theory (serien, ikke teorien!) 🙂
3. Hva er det egentlig som er så stort med disse svarte hullene,
og står de mot Guds eksistens, eller kan man tro på begge?
4. Jeg blir stimulert av å lese ting jeg er uenig i, for det gjør
meg mer bevisst på egen tro og egne valg.

Så da falt valget på boka Superstjernen Stephen  Hawking av Michael White og John Gribbin. Det var den de hadde på biblioteket.

Hva visste jeg om Stephen Hawking fra før? Jeg visste at han forsket på svarte hull, var teoretisk fysiker og handikappet. Jeg «visste» også at han var amerikaner, men det viste seg å være feil 🙂 Stephen Hawking ble født i England i 1942. 8. januar, samme dag som Galileo døde, noen han synes er en fin tilfeldighet. Det han ikke vet, er at han har bursdag samme dag som min yngste sønn, som selvfølgelig overgår Stephen Hawking, Galileo og alle svarte hull tilsammen.

Kort oppsummert, denne boka om Stephen Hawking er både lettlest, uforståelig, interessant, provoserende og selvransakende. Boka er like mye  en innføring i teoretisk fysikk og kosmologi, som den er et portrett av den verdenskjente vitenskapsmannen Stephen Hawking. Ikke minst har den bekreftet at det er helt på sin plass at jeg studerer teologi, og ikke fysikk og kosmologi.

Vitenskap synes jeg er et spennende felt, og jeg er veldig glad for at Gud har skapt både vitenskapsmenn og -kvinner og ikke minst alle de tingene de har mulighet til å forske på. Vi andre helt vanlige folk skal være uendelig takknemlige for det; tenk hva det har gitt oss av muligheter, ikke minst innen helse og medisin. Men etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med en følelse av at vitenskap ikke nødvendigvis er så fryktelig vitenskapelig … Hæ, er dette sånn kristelig antivitenskapsting av frykt for å motbevise Guds eksistens? Tvert i mot! Jeg har ingen problemer med å skjønne at det kan være vanskelig å tro på Gud. Ingen har noensinne sett Gud, Gud kan ikke bevises … osv …

Men jammen meg! Etter å ha lest og lært ganske mye om singulariteter, svarte hull, grønne dverger, hvite menn, tid-Planck og masse, masse mer jeg ikke evner å huske. Jo, Big bang husker jeg også. Men det som slo meg, er hvor lite håndgripelig og beviselig(!) denne delen av vitenskapen er. Kanskje den delen av vitenskapen som tar sterkest avstand fra Gud, er den delen som er like mye basert på tro. Et svart hull er det ingen som har sett, det er ingen som har gjort et eneste fysisk eksperiment på det. Det handler kun om matematiske ligninger. Teoretiske fysiskere er forskere som sitter på et kontor og tenker og skriver ned ligninger i mange år for å bevise noe de helt beviselig ikke kan bevise. Og disse ligningene skal gi dem et visstnok troverdig grunnlag for å si eksakt hvordan verden ble skapt i et stor smell for ørtenmillioner år siden. og her er det ikke snakk om de store linjene. Nei da, her er det så pinlig nøyaktig at de ville ha problemer med å forklare sin egen gårsdag med like presis nøyaktighet. De må gjerne komme med teorier, og jeg trenger heller ikke å være enig. Men når de mener, gjennom en ligning å kunne si at at etter 0,05 sekunder etter smellet, skjedde så og så, etter 0,65 var det slik og etter 14 minutter var det sånn. Da mister  de meg. Det er ikke sikkert de tar feil, men det er skråsikkerheten deres om tar meg litt … For dette, i mine øyne, handler like mye om TRO som min tro gjør det. Jeg vet at Gud ikke kan bevises, men jeg TROR på ham likevel. Fordi opplevelsene mine er reelle. Selv om heller ikke de kan bevises. Ikke for andre enn meg selv.

Stephen Hawking har selv også hatt en trosreise. Fra agnostiker til ateist. Reisen fra Gud kostet ham også ekteskapet med Jane, hans første kone som hadde en personlig tro på Gud. På 70-tallet sa Hawking at kosmologien ikke trenger å stå i motsetning til Guds eksistens, men at skapelsen gjorde Gud overflødig, eller unødvendig for menneskene. Senere utviklet han teorier om et grenseløst univers, som gjorde Gud umulig.

Livet til Stephen Hawking er både utrolig spennende og en smule kjedelig på en gang. Han er oppvokst i en akademisk familie, og han viste tidlig gode akademiske evner. Foreldrene var opptatt av at Stephen skulle får gå på gode privatskoler (det er de som gir prestisje og muligheter!) Han kom inn på Oxford på stipend. De to første årene slentret han seg gjennom med altfor mye vin og latskap. Da han  skulle ha avsluttende eksamener, kom det som et sjokk på ham at han faktisk måtte lese. Veien videre fra Oxford, gikk videre til Cambridge, der han tilbrakte resten av sin karriere. De første årene var langt i fra eksepsjonelle. Han brukte lang tid på å komme i gang med doktorgradsoppgaven. Han var bare 22 år da han begynte å bli syk. Han fikk diagnosen ALS (en muskelsykdom), og fikk høre at han ikke ville leve mer enn to år til. Dette gjorde at han var nær ved å gi opp oppgaven sin. Det var på en togreise at det plutselig slo ham at singulariteter var noe han ville bruke resten av sitt korte liv på. Heldigvis skulle det vise seg at det korte livet ville bli ganske så langt. Hawking lever enda og er 73 år.

Stephen Hawking er kjent for å være en humørfylt festløve. Å være bundet til rullestol har aldri hindret ham for å være på dansegulvet. Han har alltid en vits på lager, og latteren sitter løst. Gjestfriheten sto høyt hos familien Hawking, og det var ettertraktet å være i selskap hos Stephen og Jane. Jeg koste meg mens jeg leste om privatlivet til Stephen. Ikke fordi han var perfekt på noen måte, men fordi han og kona levde et troverdig liv. Det var verken rosenrødt eller overdramatisk. Jeg fikk sympati for Jane, som fikk så stort omsorgsansvar for sin handikappede mann. Hun bar på en sorg over å ikke få brukt sine evner og utdannelse i en jobb. Samtidig var det tydelig at hun var der hun ønsket å være.

Noe jeg likte veldig godt med boka til White og Gribbin var at de satte alle Hawkings hendelser inn i et større perspektiv. De skrev ikke bare at i 1982 så blablabla … Men de skrev ned mange viktige og mindre viktige hendelser det året. Det gjorde at det var lett for meg å få et større oversiktsbilde over tiden i boka.

Så da er spørsmålet til slutt: Innfridde boka?

1. Jeg ville se om han virkelig er ufordragelig.
Nei, han er jo ikke det. Bare litt. Jeg skulle gjerne møtt ham og hatt noen skíkkelig gode diskusjoner.
2. Jeg elsker Big Bang Theory (serien, ikke teorien!) 🙂
Jeg elsker BBT fremdeles. Og er glad for å ha lært så mye om Big Bang, den store eksplosjonen, den
som er akkurat like mye en tro som troen på Gud som skaper er det.
3. Hva er det egentlig som er så stort med disse svarte hullene, 
   og står de mot Guds eksistens, eller kan man tro på begge?
Jeg tror i alle fall mer på Gud enn på svarte hull. Det kan godt være at det finnes svarte hull, men
det må være opp til den enkelte å tro på. Gud kan jeg ha en relasjon til, så jeg velger ham 🙂
4. Jeg blir stimulert av å lese ting jeg er uenig i, for det gjør 
    meg mer bevisst på egen tro og egne valg.
Å ja, dette var både spennende og utfordrende. Jeg har lært masse, både om vitenskap og egen tro.