Bokomtale: Morfar, Hitler og jeg

Jeg vet ikke om jeg lenger kan kalle det samlesing, men jeg har i alle fall lest ei bok som mange har lest før meg. Boka heter Morfar, Hitler og jeg og er skrevet av Ida Jackson. Den ble gitt ut i 2014, og allerede det året var boka lest av mange. Ikke bare var det mange som leste om Morfar, Hitler og Ida, men boka ble så godt likt at den ble norminert til bokbloggerprisen 2014. Samlesingen foregikk egentlig i mai, men da leste jeg til eksamen (og det lønnet seg 🙂 ) Som en god etterslenger kommer min omtale av boka nå i juli. Jeg lover at boka ikke har tapt på det!

Hva gjør det med ei ung jente, som elsker morfaren sin, finner ut etter morfarens død at han ikke bare hadde vært på feil side under krigen, men at han også var med på folkemord på østfronten? Ida Jackson har brukt fem år på å skrive den boka. På å prøve og forsone seg med morfarens valg. Men kan hun egentlig det, å forsone seg med at morfaren ikke var en ung, «uskyldig» nazist som brukte etterkrigstiden på å angre, men at han *var* nazist. Helhjertet. Og at han sannsynligvis var det resten av livet.

Det er lett å lese at Ida var glad i morfaren sin, at de to var ganske like. Ekstremister. Forfattere. Kunnskapsrike. Ambisiøse. Hardtarbeidende. Begge har opplevd traumer. Veldig forskjellige traumer, men likefullt … Og de har ganske like mønstre for å arbeide seg gjennom traumene og reise seg opp igjen. Den store forskjellen mellom Ida og morfaren er verdiene. Eller kanskje rettere sagt: Menneskesynet.

For Ida sin del ble møtet med morfarens fortid en reise inn i en fremmed tid. For selv om hun hadde hørt og lært mye om andre verdenskrig, så var krigen, for hennes generasjon, blitt en del av populærkulturen: Sketsjer, TV-serier, videospill. Å få vite at morfaren ikke var «ung og dum», men at han var en aktiv deltaker i krigens grusomheter, har fått Ida til å lese om krigen med nye øyne.

Etter at morfaren, Per Pedersen kom hjem fra Østfronten i 1943, begynte han å jobbe som forfatter og redaktør i bladet Germaneren. Gjennom disse tekstene håper Ida Jackson å forstå hvorfor morfaren tok de valg han gjorde. Hva som gjorde ham til ekstremist. Hun øynet håp om å finne formildende omstendigheter, at han egentlig var en snill nazist. En som ikke visstehva han egentlig var med på. At han ble tvunget til det. Men det var ikke slik. Per Pedersen gjorde bevisste og selvstendige valg, og hadde en uforbeholden tro på å bevare den germanske rasen. Nazist til fingerspissene.

Ida Jackson skriver veldig godt. Det er fascinerende hvordan hun har en ro over det hun skriver, enda det er så nært og vanskelig personlig innhold. Hun ikke bare skriver om morfarens valg, hennes forhold til ham og hennes prosess i forhold til det å forsone seg med morfarens fortid. Boka er også kanskje den beste innføringen i andre verdenskrig som jeg har lest. Fordi hun ikke bare beskriver hendelser og ideologien bak krigen, men også skriver om hvorfor mennesker er i stand til å ta slike valg. Hvordan det er mulig at en virkelig tror at det er til menneskehetens beste med folkemord. Det gjør krigen mer begripelig, at det ikke bare var mange «robotsoldater som utførte ordre». Samtidig gjør nettopp dette at krigen blir enda vondere. Det var ikke en manns verk, men manges …

Hva er det som gjør at et slikt «monstermenneske» kan bli verdens beste morfar? Jeg tror det er så enkelt at Per Pedersen Tjøstland, ved siden av å være nazist også hadde mange gode verdier. Disse tok han var på og gav videre. Det har Ida fått og tatt vare på og gir videre. Det er det som gir menneskeheten håp.

Det var sterkt å lese Morfar, Hitler og jeg, og det var noe godt og forsonende ved at man må lære å tåle sannheten uten at man må be om unnskyldning. Verken for seg selv eller for morfaren. Det går an å elske selv om man tar avstand fra verdivalg. Fantastisk bok!

Ida Jacksons bok Morfar, Hitler og jeg er ei bok jeg ikke hadde kommet til å lese hadde det ikke vært for bokbloggerprisen. Takk og pris for at jeg har lest den! Det har vært en lærerik reise.