Bjørn Vatne, Psykologisk-realisme, Samtidsroman

Bokomtale: Slik skal vi velge våre ofre

vatne. slik skal vi velge va re ofre. omslI forbindelse med Bokbloggerprisen 2015 har jeg lest Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Boka er nominert i romanklassen sammen med Bienes historie av Maja Lunde og Vingebelastning av Helga Flatland.

Slik skal vi velge våre ofre handler om alenefaren Kjetil og hans datter Ingrid som er fire år. Vi møter en mann og far – Kjetil, som er nedbrutt av sorg, utslitt av kampen for tilværelsen, som elsker sin datter, men som ikke helt klarer å se henne – og som i enda større grad ikke klarer å se hvordan sorgen har gjort ham syk og til dels destruktiv.

Livet ble ikke det Kjetil hadde sett for seg. Sammen med Aina, ungdomskjæresten og livsledsagersken, hadde de store drømmer for fremtiden. Kjetil som kom fra et alminnelig hjem og Aina som kom fra overklassefamilien – skipsrederdatteren. Kjetil og Aina som skulle flytte til USA og leve i et økologisk sambruk. Der det er jordens ressurser og samholdet som er viktig. Med sine radikale ideer og sterke syn på livet ligger verden foran dem. Men så blir Aina gravid og planene legges på hylla. Så dør Aina og verden faller i grus.

Slik skal vi velge våre ofre  ble en sterk og gripende leseropplevelse for meg. Det var noe rørende og godt i forholdet mellom far og datter. Det var så mye å kjenne seg igjen i i alt som Kjetil strevde med, de «usynlige» resultatene av å gå rundt å ha det vanskelig over lang tid. Det var så mange følelser i meg som ble berørt: Det triste i kjæresten som dør, faren som sørger, som kjemper og strever og klarer seg. Og som ikke klarer seg. Det opprivende i alle de dårlige relasjonene. Den fryktelig dårlige kommunikasjonen. Den kleine og ubekvemme situasjonen når du sitter i et rom fullt av mennesker og likevel er helt alene. Det ubehagelige når du ikke helt vet hvor du har en person, og du lengter etter å bli kjent, men ikke  helt vet hva du vil selv. Frustrasjonen når du ser et barn som strever med å finne seg til rette, som strever. Om alle som vil hjelpe, men faren som ikke ser barnets vanskeligheter. Frykten, ja frykten er så lett å kjenne på. Frykten for å miste. Frykten for det du har mistet. Frykten  for det du kan miste. Frykten for å miste deg selv (uten at du helt vet det selv). Ikke minst frykten for å miste det du elsker. Elsker så høyt at du ikke engang vet selv hvor høyt du elsker. Før du er i ferd med å miste igjen.

Bjørn Vatne har skrevet en vakker, vemodig og gjenkjennende roman med Slik skal vi velge våre ofre. Ikke gjenkjennende fordi jeg har opplevd det samme som Kjetil. Men gjenkjennende fordi de opplevelser av følelser vi alle bærer på er speilbare. Vatne skriver godt med en god nerve. Slik skal vi velge våre ofre grep meg – jeg leste ikke med hodet, men med hjertet. Slike bøker liker jeg. Derfor liker jeg Slik skal vi velge våre ofre. 

4 thoughts on “Bokomtale: Slik skal vi velge våre ofre”

  1. Jeg var vel en av få(?) bokbloggere som ikke stemte denne frem, jeg likte deler av den men i mitt hode fremstod Kjetil som en mann i førtiårene, noe som ikke kunne stemme med tidsperspektivene i det hele tatt – og så fikk jeg aldri helt «feelingen» med boken. Ser jeg har gitt den terningkast 4 så noe må det har vært der likevel.

    Ha en fin dag, Pia 🙂

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s