Tenk at når jeg trengte det som mest, så utsatte Moshonista innleveringsfristen i den lykksalige biografisirkelen med to dager! Hadde det ikke vært for at jeg hadde glemt at jeg skulle på jobb i kveld, så hadde jeg rukket å bli ferdig i tide. Nå er det åtte minutter til midnatt, og jeg skriver en innledning helt uten mål og mening …
Temaet for denne runden i biografisirkelen er alternativere. Og jeg har grublet lenge på hvilket alternativ jeg skal velge. Jeg ønsker ikke å lese om healing eller engler eller noe i den duren. Og når oktober nærmet seg, så jeg også at et nytt krav var at det måtte bli ei tynn bok. Og når jeg kjente etter i hodet mitt, så måtte det bli ei veldig enkel bok. Veldig. Så etter å ha saumfart de to hyllene med biografier på biblioteket, ble jeg ikke klokere. Bare et skritt nærmere å vurdere og ikke bli med i sirkelen denne gangen. Men siden Moshonista er så streng, så turde jeg ikke helt å la være …
Alternativere var i grunnen en fryktelig kategori. Enda mer enn både sportsutøvere og crossovers. Det var jo absolutt ingenting der ute jeg ville lese. Så jeg begynte å strekke litt i grensene. Nynorsk er jo et alternativ. Til bokmål. Og siden jeg elsker Ivar Aasen, så kunne jeg jo lese en biografi om ham. Men han fant jeg ikke på biblioteket. Jeg fant ei bok om Ludvig Karlsen. Han burde gå under alternativere på mer enn ett nivå. Men hjemme vurderte jeg den til å være for tjukk.
Så, en ny dag på biblioteket, ingen bøker var innenfor kravene mine. På vei ut gikk jeg forbi 616.-hyllene. Om psykologi og sånt. Der stod det ei tynn lita lefse med 4 bokstaver på: ADHD. Og da jeg åpnet den, var det store bokstaver og dobbel linjeavstand. Jeg tok den. Ingen tvil. Genialt.
ADHD – uredigert og ærlig er skrevet av Denni ABB Selset, og er hans historie om å ha ADHD. Jeg vil jo si at boka er mer en biografi enn en fagbok, og at de med ADHD lever et alternativt liv. Allerede nå stryker jeg på tolkning av oppgaven, for som Moshonista, så er det ikke alternativt når det er medfødt. Samtidig vet jeg at de som har ADHD ofte har andre alternativer dersom de ønsker et godt liv. Det jeg prøver å redde skinnet mitt på, er at det er en alternativ biografi. Det er en personlig historie, rettet mot folk som er i berøring på et eller annet vis med mennesker som har ADHD.
Det er en opplevelse å lese boka. Først i boka irriterte jeg meg over det dårlige språket. Man har da korrekturlesere! Men etter tre sider, så skjønte jeg det: Uredigert. Det er Dennis Selsets uredigerte språk.
Når man leser boka, kan man formelig kjenne hvordan det er et driv i tankerekkene hans. Tankene hans hopper fra det ene til det andre. For meg som leser, var det ofte helt meningsløse overganger. Men det viser nok hvor springende tankene er for dem med ADHD; at alt skal skje samtidig. Kaos. Det var veldig slitsomt å lese. Jeg satt med en vond følelse i meg: Hvordan hadde det vært om jeg hadde det slik hele tiden? Hvordan er det å ha det slik hele tiden?
Dennis er en veldig reflektert og filosofisk mann. Han har sterke meninger, og er ikke redd for å si det han mener. Han har mange gode tanker i forhold til det å være annerledes, og om hvor lite rom det er for annerledeshet i samfunnet vårt. Han snakker mye om frihet, om retten til egenproduserte meninger. Han retter et kritisk blikk mot samfunnet. Og han deler av seg selv.
Det var ei tankevekkende bok å lese. På mange måter kunne jeg kjenne ADHD på kroppen, eller i hodet mitt. Det er et jag, det er et kaos. Det er hele følelsesregisteret, i enormt sterk grad. Uten evne eller mulighet til å kontrollere det som skjer. Jeg synes det virker skummelt. Og det er lett for meg å si, som står utenfor og ser. Men jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan legger vi til rette i samfunnet for at de med ADHD skal kunne leve et godt liv? Der man lar de få mulighet til å ta kontrollen i sitt eget liv. Hvor er alle rullestolrampene til ADHD-erne?
Etter å ha lest boka kjenner jeg på en veldig sterk trang til å bli rausere, til å gi enda mer rom for annerledeshet. Jeg lever med annerledeshet hver dag, om ikke ADHD. Jeg har sett de blikkene som Dennis snakker om, de som sender ut signaler om at det ikke er greit å være annerledes. «Når jeg klarer å gjøre alle de normale tingene, da må jo alle andre klare det også …» Nei, alle klarer ikke det! Jeg håper jeg kan bli enda modigere til å være en stemme for de som ikke havner i den firkantede «normalboksen.» Jeg sier NEI til normalen. Jeg sier som Moshonista: Alt som er medfødt er normalt! Takk og lov for det! Takk og lov for en vanvittig stor normal! La oss ta vare på hverandre og romme hverandre!
Og det er en enkel oppskrift for å få det til. Dennis deler den i boka si:
Respekt skaper fred. Gir man respekt, så får man respekt.
Hanna Matildes kulturkrok 
Jeg liker det du skriver om – å ikke ha andre alternativer – derfor alternativt, en fiffig vri.
Det er godt gjort å skrive ei bok som ikke bare forteller om ADHD, men også pga måten den er skrevet om, gir et innblikk og opplevelse av indre uro og kaos, slik at man kan føle det i både hjerne og kropp. Det var en fin omtale Pia.
(selv om du fremdeles er disket -))
Greit, jeg er disket. Men likevel: Jeg har tenkt litt på det med medfødt vs normalt/annerledes. Jeg står for at de med ADHD er 100% fullstendig normale, men at de må velge andre alternativ for å fungere godt i hverdagen. Så nå står jeg for at jeg har lest en bok om en mann som tar alternative valg for en normal hverdag 🙂
Når det er sagt er det ikke-alternativt å bli disket i biosirkelen.
Denne gangen gjelder det nesten alle – derfor som konsekvens ingen
, alt etter som definisjonene skiftet…..
Veldig fin omtale av boken….
Gro Helljesen
Takk for det, Gro 🙂
Ha en glad dag!
Flott omtale Pia. Når jeg leser det du skriver så føler jeg hvordan det var å lese den boka, og hvordan den gutten har det. Jeg vet en del om ADHD (og lignende symptomuttryk) fordi jeg har jobbet og jobber med en del med denne diagnosen og lignende– En kursholder på området sa en gang at disse barn og unge har det som om de har en radio med mange kanaler på samtidig- Inne i et klasserom for eksempel, de greier ikke å sortere alt som kommer av lyder og informasjon. Ikke rart de da blir sprø, ukonsentrerte og reagerer på ymse vis..
De er i alle fall avhengig av å ha en alternativ tilnærming til samfunnets krav–
(dessuten : hva har vel normal eller ikke med alternativ å gjøre? Alternativ betyr jo bare alternativ til noe. Som du skriver- nynorsk er alternativ til bokmål. Den var forresten god, haha..Eller mest brukt som et alternativ til det etablerte.. har ingen ting med normal/unormal/medfødt eller sånt å gjøre)
Anita: Jeg tenker at hvis man bare skal bruke alternativt som et – alternativ – til det etablerte, må man også definere det etablerte, og hvis det ikke knyttes til – normalitet, majoritet, gjengse, og lignende begrep – hvis ikke får du den definisjonen jeg landet på før jeg innførte – medfødt. – altså at alternativt er subjektivt.
Men det skurret – derfor – i denne lesesirkelen er det ubestridt fakta at ingenting medfødt er alternativt.
Hilsen streng general.
Joda, jeg ser den Ingalill- at begrepet er vanskelig å definere. Går man det etter i sømmene ender man opp med – hva som helst? Men at det knyttes til normalitetsbegrepet skjønner jeg ikke så mye av– alternativt er jo like normalt som alt annet..mener nå jeg. Men der er vi igjen i en diskurs som blir vanskelig. For hvis vi tar for eksempel alternativbevegelsen som en ramme så er det jo så mye man kan putte innenfor der, sikkert også det som ikke anses som normalt. Men å diskutere normalitetsbegrepet synes jeg uansett er en helt annen og egen diskusjon, så derfor ville jeg holdt den helt utenfor alternativbegrepdiskusjonen. Ser jo hvor vanskelig det er å definere /sette grensen ift hva er det etablerte. (selv om jeg har min forståelse av det, kan andre ha sine)
Jeg synes alle kategoriene framover burde være like løse/vanskelige, – mangelen på utpekt retning fører tydeligvis til at vi velger spennende og forskjellige bøker! Reflektert omtale, om en bok som høres veldig fin og givende ut.