Bare en dag for sent denne gangen: Her kommer mitt bidrag i biografisirkelen. Denne gangen er det forfattere som er tema – yey! Mitt favoritttema! En av mine ultimate krim- (og generelt litteratur-)favoritter er Milleniumstrilogien til Stieg Larsson. Siden oppfølgeren kommer denne høsten, skjønt av en ny forfatter, syntes jeg det var på sin plass å lese om denne mannen som har sneket seg stille inn i en liten krok i hjertet mitt. For det er ikke til å unna at jeg på en underlig måte sørger over denne mannen som aldri skulle få oppleve Milleniumssuksessen.
Min venn Stieg Larsson er skrevet av Kurdo Baksi, en av hans beste venner og kolleger. Man skulle tro at Kurdo var en som visste «alt» om Stieg, men den gang ei. Eller, det vil si: Kurdo visste svært mye om sin venn, fra den dagen de ble kjent. Men Stieg var en privat person. Han fortale ingenting om sin oppvekst, eller om det som hadde vært. I alle fall i liten grad.
«Tidlig i vennskapet mellom oss forstod jeg hva det var som drev Stieg: Rettferdighet – uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Det er umulig å si hvor mange ganger han uttalte dette: «Alle er like mye verdt!» Gang på gang. De fleste av oss er riktignok enige i det, men jeg har aldri hørt noen uttale disse ordene med en slik tyngde og oppriktig overbevisning. Rettferdighetsbegrepet var som en innebygd del av hans vesen, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.»
For en mann! Virkelig! Men det går ikke an å si, uten samtidig å si at det var på godt og vondt. Stieg var enormt forbilledlig i det å kjempe for rettferdighet og likeverd. Han vek ikke en tomme i sin overbevisning. Og det skulle nok både han og flere av de rundt ham lide under. Han kjempet en utrettelig kamp mot rasisme, nynazisme og kvinneundertrykkelse. Han skrev artikkel på artikkel, skrev bøker osv, osv. Han jobbet ofte sammen med andre, men var på ingen måte enkel å samarbeide med. Stieg visste hvordan han ville ha det, og var nådeløs for å få det slik. Det var ikke uvanlig at han gikk inn og endret andres artkler. Perfeksjonist til fingerspissene. Ikke så fryktelig forbilledlig dette, nei … Det som, til en viss grad, veiet opp for dette, var hans medieskyhet. Om Stieg jobbet døgnet rundt, både for seg selv og andre, så ville han ikke være den som tok æren. Han likte ikke rampelyset, og det var ofte at andre signerte hans arbeid.
Stieg var heller ikke på noen måte forbilledlig i det å ta vare på seg selv. Han røkte to, tre pakker sigaretter til dagen, drakk et tyvetalls kopper kaffe med melk og sukker og sov gjerne fire til fem timer i døgnet. Vanligvis la han seg kl 05.00. Ikke trente han. Og ikke spiste han noe særlig, og når han innimellom spiste var det fettrik junkfood. Det går an å forstå at denne mannen døde i en alder av femti år. Det gjør det ikke mindre tragisk. Men det gjør det ganske mye mer meningsløst.
Menn som hater kvinner. Lisbeth Salander. Det er lett å kjenne igjen historien i biografien om Stieg Larsson. Selv om jeg visste en del om Stiegs engasjement fra før, så kjente jeg at det å lese biografien hans var med på å gi et ekstra preg over Millenuimstrilogien. jeg kjente at jeg skulle ønske at jeg kjente det til det brennende engasjementet hans før jeg leste bøkene hans. Bare for å kjenne på det mens jeg leste, for på en helt annen måte kunne kjenne på og bli smittet av dette engasjementet. Jeg tror kanskje jeg må lese bøkene om igjen. Både for å kjenne på dette, men også fordi jeg har lyst til å lese oppfølgeren som kommer nå (i høst, tror jeg?)
Jeg vet at jeg har sitert neste det samme tidligere, men jeg er ganske sikker på at Stieg Larsson bifaller at jeg gjentar hans eget mantra:
«Respekter alle mennesker uansett hudfarge, kjønn, språk, religion, etnisk tilhørighet eller seksuell legning. Alltid. I alle situasjoner. Ubetinget.»
Kurdo Baksis bok Min venn Stieg Larsson er en bra bok. Den er ikke spesielt godt skrevet. Helt grei. Men den er lettlest, og gir et fint og nyansert bilde av hvem Stieg Larsson var. Den er vel verdt å lese!
Hanna Matildes kulturkrok 
Ikke akkurat Helse-Stig, forstår jeg… synd var det lell at mannen døde i altfor ung alder. Stieg Larsson var den forfatteren som fikk papsen til å glemme verden rundt seg og bare lese. Trilogien hans er fantastisk, og når jeg nå leser at han var utrolig prinsippfast og hadde en inngrodd rettferdighetssans så ser jeg mye av det i frøken Salander, om jeg tenker tilbake. Synd det ble mye bråk om rettigheter til bøkene hans – og den nye – etter hans død. Jeg er noe usikker på om jeg kommer til å lese den fjerde boka. Har lyst å huske trilogien som noe av det mest spennende jeg har lest i voksen alder. Flott omtale!
Det er irriterende at han var så slapp med helsa. For meg som leser som gjerne skullle hatt en endeløs Salanderserie, og romantikern i meg vil at hun skal ende opp med Blomquist, men på riktig måte – ikke pr.replacementwriter. Irriterende fordi han ikke fikk oppleve egen suksess, for samboeren som fikk alt røsket bort – og fordi denne faren og broren herjer rundt. Men jeg har all beundring og ærefrykt for de som har denne brennende indre gløden – og kjemper for det de tror på. De bringer verden framover.
Siterer de andre her. Intet nytt å komme med. Interessant omtale Pia. Synd han skuslet bort helsa si..
Uff ja, hvorfor tok han ikke mer vare helsen sin, for de tre bøkene om Blomquist de slukte jeg 🙂 Men jeg kommer ikke til å lese bok fire, det tror jeg blir en nedtur. Ellers god omtale 🙂