Bokomtale: Den stumme gutten

Det er utrolig spennende å reise på min litterære verdensomseiling, og nå i april har jeg besøkt mitt 21. land, Iran. Jeg har vært innom Iran før, men da bare på mellomlanding. Målet mitt for 2014 er å besøke et nytt land hver måned, og så langt i år har jeg vært i Japan, Pakistan og England.

Planen for påsken var selvsagt å bare lese krim, men når Den stumme gutten av Parinoush Saniee ligger på biblioteket og roper på meg, og den kun er på en ukes lån, da må mordene vente. For denne boka har jeg lenge hatt lyst til å lese. Nå har jeg lest den, og det er jeg glad for!

Parinoush Saniee er forfatteren av den suksessrike boka Det som ventet meg, en bok som ble forbudt i Iran. Hun er egentlig utdannet psykolog, men har i et stadig mer ufritt Iran ikke fått lov til å jobbe. Tilfeldighetene ville at hun skulle bli forfatter. At hun er psykolog, var ikke vanskelig å skjønne når jeg leste Den stumme gutten.

Shahab er 4 år og kan ikke snakke. Han blir stadig kalt for idiot, og i begynnelsen tror han at det er noe positivt, for alle ler når de kaller ham for det. Da han skjønner at han er dum fordi han er idiot, slutter han å være den snille gutten han alltid har vært. For han er jo tilbakestående, det er jo det alle rundt ham sier at han er. Og da er det sikkert sant.

Den stumme gutten er en vakker og fryktelig sår reise i en liten gutts verden. Hvordan er det å vokse opp med en far som har mistet æren fordi han har en sønn som ikke snakker? Eller i skyggen av en storebror som er best på skolen? Eller ved siden av den yndige lillesøsteren som prater og synger dagen lang, og som ikke trenger å prestere noe? Hvordan hanskes opp med en eldre fetter som utnytter denne lille idioten til å gjøre de mest ydmykende ting. Føles det inkluderende når den eneste grunnen til at kusinen tar ham med på tur, er for å dekke over at hun skal møte en annen gutt?

Det er så fryktelig, fryktelig vondt å lese om hvordan alle misforstår denne nydelige, hjertegode Shahab fordi han ikke snakker. Han som har så mange reflekterte tanker. Som bare ønsker å bli elsket for den han er.

Shahabs mor er den andre fortellerstemmen i Den stumme gutten. Hun ønsker alt det beste for gutten sin. Hun tror ikke at han er tilbakestående, men hun vet ikke hvordan hun skal vise det for resten av verden. Hun vet ikke hvordan hun skal få far og sønn til å nærme seg hverandre. Hun vet ikke hvordan hun skal få Shahab til å snakke – for han sa jo «mamma» en gang? Eller var det bare en luftspeiling. Hun elsker sin sønn, men likevel er det en avstand mellom dem fordi hun, som alle andre, mener at han ikke er frisk før han kan snakke.

Den stumme gutten er en vakker psykologisk skildring av en gutt som er lammet av angst. Boka skildrer mange vonde relasjoner, både på en nær og ekte måte. Samtidig er den både fremmed og annerledes, og det tror jeg har med kultur å gjøre. Det har vært en spennende og vakker kulturreise inn mot et tema jeg kjenner godt. Den stumme gutten er en tankevekkende roman om både fordommer, og om hvor lett vi misforstår hverandres signaler overfor hverandre. Språk er viktig, og å kunne sette ord på egne opplevelser er viktig. Likefullt viser boka at det er ikke bare «de stumme» som mangler denne evnen. Og så er det så flott å lese at formidling handler om mer enn språk.

Den stumme gutten gikk rett inn i mitt hjerte – anbefales!

Andre skriver om boka:

Dagbladet
Rose Marie