Bokomtale: Disse øyeblikk

Jeg har lest Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo. Boka er nominert til Bokbloggerprisen 2013 i klassen «årets roman», og jeg har lest den som en del av samlesingen frem mot utdelingen av prisen, som deles ut i september.

Herbjørg Wassmo er en av mine favorittforfattere. Jeg har lest flere av bøkene hennes,  og dette er bøker som har grepet meg sterkt. Wassmo er inderlig i formidlingen sin, åpen og ekte. Jeg husker også at jeg for noen år siden så et intervju med Herbjørg Wassmo, og jeg ble rent glad i denne damen. Så vakker og så sterk. Derfor gledet jeg meg til å lese Disse øyeblikk, som er selvbiografien hennes.

Nå som  jeg har lest ferdig Disse øyeblikk, så sitter jeg igjen med mange inntrykk. Det har vært en berg og dal-bane å lese boka. Først og fremst tok det lang tid før boka klarte å gripe meg. Hadde det ikke vært for at jeg var så glad i Herbjørg Wassmo i utgangspunktet, så hadde jeg aldri kommet meg forbi side 100. Det var ikke det at historien ikke grep meg, men jeg strevde med å få tak på personene i boka. Først og fremst virket det fremmed at Wassmo skrev om seg selv i tredje person. Dernest var det vanskelig til tider å følge med på hvem som var hvem når ingen personer i boka hadde navn. Men som alt annet i livet,  gikk dette seg også til.

Likeså syntes jeg også det ble litt springende fortelling. Setningene var korte. Tankene fløy. Jeg klarte ikke alltid å henge med på skifter i tid og sted. Ei heller om det var virkelighet eller Wassmos tanker. Igjen: Alt går seg til etterhvert. Mot slutten av boka tenkte jeg helt annerledes. Da var jeg nesten redd for å lese videre. For jeg visste at for hver side jeg leste, var det en side nærmere slutten.

Det jeg strevde mest med gjennom boka var hovedpersonen selv. For Disse øyeblikk tegner en helt annen Herbjørg Wassmo enn jeg så for meg. Denne flotte dama som jeg har sett på TV; sterk, tydelig og uredd. Så viser det seg at hun var både svak, innesluttet og redd. Det var så mange ganger underveis i boka at jeg hadde lyst til å riste i dama. For jeg så at inne i henne, lå det som hun  har gitt inntrykk av på TV og gjennom bøkene sine. Men hun viste det ikke. Og jeg hadde så lyst at hun skulle si det hun tenkte. At hun ikke bare skulle la de andre få tro sitt. For det var alltid den andre part som hadde alt å vinne på det.

Hva var det til slutt som gjorde at boka til slutt grep meg? Som gjorde at jeg sitter her og tenker at jeg må lese alle Herbjørg Wassmos bøker om igjen?

Først og fremst sitter jeg igjen med inntrykket av at jeg har lest historien til ei sterk dame. Ei flott og modig dame som har reist seg. Denne damen som underveis irriterte meg, får jeg nå lyst til å holde rundt henne og si «takk for at du delte historien din med oss!» Jeg er også imponert over hvordan hun på en respektfull måte skildrer mennesker som har gjort henne vondt, spesielt faren.

Det er mye man må lese mellom linjene i Disse øyeblikk. For hun går ikke dypt inn i verken hendelser eller sjeleliv. Likefullt er det en nerve i alle disse øyeblikkene Wassmo deler med oss. En nerve som til tider går gjennom marg og bein.

Det er så mye som skulle blitt sagt om Disse øyeblikk, men jeg synes det er en vanskelig bok å sette ord på. For boka er så personlig. For meg fremstår Herbjørg Wassmo ærlig i Disse øyeblikk. Hun viser ikke nåde mot noen, minst av alt seg selv.

Disse øyeblikk er en veldig vakker og treffende tittel på boka, og den anbefales på det varmeste!

Jeg må rette en stor takk til Herbjørg Wassmo for at hun har delt historien sin med oss. Den er vond på mange måter. Men også vakker. Ikke minst er den til stor inspirasjon for alle som trenger mot i hverdagen.

Bare se på denne nydelige damen: