Kjære vene – man skulle jo tro at jeg har glemt at det finnes bøker og at jeg faktisk har en blogg. Jeg har egentlig hatt verken lesetørke eller skrivesperre, som jeg noen ganger lider under, men jeg har rett og slett ikke hatt tid denne høsten. Men siden et av mine lesemål for 2014 er å delta i Moshonistas biografisirkel, så var jeg fint nødt til å finne frem en biografi om en forfatter. Da passet det veldig fint at tidenes første tvangslesingskafé gikk av stabelen 11. desember over det ganske land: Stavanger, Oslo, Bergen og Trondheim. 
Målet med tvangslesingskafeen er at man skal ta frem bøker man har satt seg som mål å lese, men som kanskje blir skjøvet bak i den ellers eviglange lesekøen – den skal rett og slett hjelpe oss med å nå de målene vi setter oss for lesingen vår.
Jeg har valgt å lese om C. S. Lewis i en biografi skrevet av Michael Coren. Han er en forfatter jeg kjenner godt til uten at jeg har lest så mange av bøkene hans. Samtidig har jeg et mål om å lese flere av bøkene hans. Nå har jeg enda mer lyst til å lese de, for Michael Coren gav et bilde av en fin og sympatisk mann og et innblikk i flere bøker som spenner alt fra eventyrlige til lærerike og innsiktsfulle.
Jeg tror aldri at jeg har tenkt på at C. S. faktisk står for noe, men mannen som het Clive Staples Lewis, foretrakk altså å bli kalt Jack. Så fra han var en liten gutt til den dagen han lå i graven, var det det familie og venner kalte ham. Jack mistet moren da han var bare ti år gammel, og dette har satt et sterkt preg på livet hans. Han hadde aldri det samme nære forholdet til faren som han hadde til moren. Ikke lenge etter morens død ble han også sendt på internatskole i England. Dette var en meget streng skole, og Jack lengtet veldig hjem til Belfast. Tilstrømmingen til denne noe beryktede skolen var laber, og skolen ble stengt. Om Jack ikke trivdes på skolen, så fikk han sitt første møte med Gud her.
Jack gikk på flere skoler, og var en begavet elev som gjorde det bra på skolen. I perioder hadde han også privatlærer. I møte med det intellektuelle vener han seg bort fra troen sin. Jack studerer ved Oxford, og får senere også jobb der. For drømmejobben, må han derimot dra til Cambridge. han utgir noen faglige/filosofiske bøker.
1929 skulle bli et vendepunkt for Lewis. I møte med litteratur om kristendommen og i møte med kristne venner, begynte han sakte men sikkert å vende tilbake til Gud og den personlige overgivelsen igjen. Du husker at jeg nevnte tvangslesingskafé, sant! I det jeg sitter på Stavangers første TLK, på Bacchus sammen med Marianne, så leser jeg at Lewis også var med i lesring, foran peisen (så godt som kafe!)- sammen med ingen ringere enn J.R.R.R. Tolkien. Coincidence? I don’t think so! Kanskje tvangsleste de ikke, annet enn at Tolkien tvangsfremførte sine manuskripter for godkjenning fra de andre. Kritikk var ikke velkomment. Faktisk i så liten gradat Lewis valgt å forlate gruppa.
Michael Coren gav som sagt et veldig fint bilde av Lewis, ikke noe glansbilde på noe vis. Et bilde av en spennende person. En noe innesluttet, men likefullt en mann med kraft og autoritet. I en årrekke arrangerte han debatter mellom kristne og ateister eller andre trosretninger. Han var en mester i debattering og vant alltid debattene. I Djevelen dypper pennen skriver han et forsvarsskrift for den kristne tro. Det er Djevelen som skriver brev til menneskene der han beskriver hvordan har forfører dem til fortapelsen. Dette ble Lewis’ gjennombruddsverk.
Senere, da han skrev bøkene om Narnia, fikk han mye kritikk for å utgi barnebøker. Forlaget og flere andre mente at han ville ødelegge sitt gode renommé ved å gi ut bøker for barn. han viste også sitt første manuskript av Løven, heksa og klesskapet til Tolkien, som vraket det og mente at boka ikke hadde noen fremtid, og var såpass dårlig at det heller ikke ville nytte å forbedre det. Heldigvis viste Lewis manuskriptet til noen andre venner også som likte det de leste. Tenk at en så stor litterær skikkelse som Tolkien kunne fratatt oss det eventyrlig universet vi ha fått i Narnia!
C. S. Lewis – mannen som skapte Narnia av Michael Coren er ei spennende og lettlest bok som gir god innsikt i mange deler av Lewis’ liv. Det var også mange bilder i boka som gav liv til det jeg leste.
Hanna Matildes kulturkrok 
Artig å lese Pia. Jeg visste at Tolkine og Lewis hadde med hverandre å gjøre, at de var samtidige. Jeg leste også Tollkien og Narniabøkene omtrent på samme tid, i slutten av tenårene.. Jeg foretrakk nok absolutt Hobbiten og Krigen om ringen, men synes også Prins Caspian var fin.:)
Pst.. jeg oppkaltte katta vår etter Prins Caspian på 80-tallet. Den var litt persisk, hvit og rødspraglete..
Oisann – jeg datt visst helt bort etter at jeg skrev dette innlegget … Det ble visst for mye for meg med oppussing midt i alle juleforberedelsene … Og når fingeren sviktet meg, så ble jeg også skriveufør.
Men at en hvit og rødspragelete perser må hete Prins Caspian, hersker det ingen tvil om!
Jeg tror også jeg hadde likt og vært i samme lesesirkel som Lewis og Tolkien.
Godt nyttår!
Betryggende å høre at Tolkien vraket Løven, Heksa og Klesskapet! Det får meg til å føle meg så mye bedre når jeg iblant sitter der og funderer på hvordan så veldig mange kan elske ei bok jeg selv ikke forstår kan være så bra. Og vice versa! Så forresten siste filmen i Hobbiten «universet». Jeg tror Tolkien ville elsket filmatiseringen av Ringenes Herre, men Hobbiten ble tværet altfor langt ut etter min mening. Det var greit å få med seg siste filmen, den måtte jo gjøres, men tror neppe Hobbit-trilogien verken blir innkjøpt eller nedlastet. Narnia og RH derimot – de står pent i hylla, i opptil flere versjoner. Kjekt å lese om Lewis. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese biografien ved en senere anledning!
Ja, sant det er betryggende at en storhet som Tolkien ikke fattet alt om litteratur! Tror vi er noen bokelskere i dag også som godt kunne notere det bak øret 😉
Godt nyttår!
Er jeg den eneste som ikke har lest Narnia? Og ikke har lyst? Jeg har jo fått med meg at det er snakk om løver og kleskap, så muligens har jeg sett tv, men det frister altså svært lite, og ikke kan jeg skylde alt på alderen heller. Veldig interessant dette med Tolkien – og lesekafeen. Det er godt vi allerede har nedskrevet i stein og blod at det på vår er kun stillelesing som gjelder, no pjatt og egenpromotering. Det var hårda bud og rivalisering blant forfatterne i gamle dager også, egentlig ikke noe overraskelse men artig å lese om lell.
Neida! Jeg har heller ikke lest Narnia. men jeg har lyst, da, i motsetning til deg 🙂 Jeg har lest Djevelen dypper pennen, men jeg var nok for ung til å skjønne den. Og nå er jeg så gammel at jeg har glemt hvordan den var.
Godt nyttår!