Bokomtale: Saken mot Abelone

Damer med bart er årets siste kategori i biografisirkelen. Den sirkelen som jeg var helt fast bestemt på at det var det eneste urokkelige målet av alle de ellers noe hårete lesemålene mine. Det målet røyk også, men fem av seks runder må jeg vel si meg fornøyd med. I alle fall om det skal vise seg at det går bra på eksamen denne gangen også, til tross for en noe laber lesehøst også på fagfronten …

Det første jeg fant ut da jeg fant ut at kategorien var dame med hatt, var at jeg har få bilder i hodet mitt av damer med hatt. Hvem skulle jeg lese om? Den eneste løsningen jeg fant, var å gå på biblioteket. Og da det stod utstilt en bok om en dame med hatt, da var valget tatt. Saken mot Abelone – hvem nå enn det var …

Fruen var ikke – som man av overstående bilde kunne forledes til å tro – kledt i sitt vanlige hustoilette. Hun opptrådte elegant og verdig, i knitrende silke og vaiende fjær. (i hatten, of course!)

Abelone Konstance Kristensen var lenge en anonym dame i Kristiania. Rufferske, kneipemadam, bedragerske og mye mer kan sies om henne. Det var først da mannen hennes, Lauritz Kristensen ble drept i sitt eget hjem at Abelone etter hvert ble en sagnomsust dame.

Det bodde ei munter kone
i Vaterland en gang.
Hun hette Abelone
og dreiv med restaurant.
Ja, av henne burde man
få et monument i stand
der nede i Vaterland.

Det har versert mange historier om Abelone, de fleste av dem usanne. Hun fortalte lite om sin bakgrunn, og det fortaltes mange historier om at hun var fra velstående herkomst. En av de «beste» historiene sier at hun var fra en rik overklassefamilie og hadde vært forlovet. Da mannen brøt forlovelsen, hadde hun blitt så forbitret at hun stjal penger fra foreldrene og dro til Vaterland og startet bordell sammen med en venninne. Her lokket de rike menn inn til forlystelser, for så å røpe det for deres hustruer hjemme. Dette var jo selvsagt ikke sant, og er en historie hentet fra en forfatter som skrev om Abelone, som ikke var den samme Abelone. (Jeg burde jo huske hva forfatteren het, men det gjør jeg altså ikke!)

Fordi denne kom ut samtidig som saken mot Abelone pågikk, er det mange som tror at boka er historien om Abelone, dronningen av Vaterland. Fordi boka ble skrevet over flere føljetonger, har nok forfatteren sett sitt snitt til å stjele fra den virkelige Abelones liv til boka si. På den måten har han vært med og bidra til flere av mytene om denne bordelldamen.

Abelone var helt annerledes, oppstaset i sin fulle prakt under en kjempestor hatt …

Laurits Kristensen ble drept av en av Abelones kunder, gårdsbrukeren Lars Gulbrandsen Kinde fra Ringsaker. Han ble lurt i stry av tre damer og to og en halv flaske portvin. Kinde var redd for å bli frastjålet alle pengene sine, og da Lauritz kom til unnsetning (noe han neppe gjorde), påstår Kinde at han måtte skyte den store og truende mannen i nødverge. Denne store og truende mannen var i realiteten en syk og svekket mann.

Da saken mot Kinde kom opp for retten, ble det rettet søkelys mot byens bordeller. For Kristianiaborgerene hadde lenge levd i troen om at de levde i en bordellfri by. Nå som denne saken rullet opp, gikk det ikke lenger an å lukke øynene for denne underverdenens eksistens. I årene som fulgte ble det mange rettsaker mot Abelone, og hun satt i tukthuset flere ganger.

Som vanlig var Abelone staselig kledd, i grønn kjole med brystnål, hatt, boa om halsen og hendene i en muffe.

Dette var en riktig fornøyelig bok å lese! En mangfoldig bok – biografi, true crime og historisk dokumentar. Lærerik og spennende og en smule morsomt! Abelone var en dame jeg fort fikk sympati med. Men det gikk over. For hun var jo virkelig ikke en lovens datter! Hun lurte både menn og de stakkars damene som jobbet hos henne (skjønt flere av de var der nok helt frivillig!)

Abelone hadde en hemmelighet som hun gjerne ville hatt med seg i graven. Hemmeligheten om hennes herkomst kom aldri så langt. Eller dypt, alt ettersom du ser det. Siden jeg er i det gode lunet i dag (jeg er egentlig ikke det, men det passet å skrive det!), så bruker jeg det som et middel for å få deg til å lese boka. For jeg er jo selvsagt en sånn som holder på hemmeligheter 🙂