Bokomtale: 16.07.41

I mange måneder har jeg visst om crossover-kategorien i biografisirkelen, og helt siden sportsrunden har jeg gått og grublet over hvilken bok jeg skal lese til denne inneværende runden. Jeg har vært blank, og de (mange) forslagene som har kommet opp, har blitt vraket en etter en … (inkludert mine forslag!) Først på fredag som var klarte jeg å bestemme meg for bok. Og med jobbefredagskveld, barneskoshopping på lørdag og tur og konsert på søndag, ble jeg ikke ferdig med boka før i dag. Nå var deadline for innlegget mitt i går, men heldigvis var heller ikke biografiinspirator og -diktator Moshonista heller ferdig til fristen 🙂 Så jeg leverer i dag med god samvittighet 😀

Jeg har altså lest 16.07.41 av Dag Solstad, Tidligere har jeg lest Genanse og verdighet og Gymnaslærer Pedersen (og en lang tittel jeg ikke husker resten av.) Begge disse bøkene likte jeg godt, men det er så mange år siden jeg har lest de, at jeg husker ikke hvorfor. Men Dag Solstad er en mann jeg har sansen for, selv om vi nok har ytterst forskjellige ståsted i livet.

16.07.41 er en selvbiografisk roman. Det tok litt tid før jeg skjønte hvorfor og hvordan denne romanen kunne defineres som selvbiografisk. Det var vel og bra at Solstad selv var en tydelig fortellerstemme. At det han skrev var selvopplevd. Men jeg kunne ikke se hvordan den kunne defineres  som en biografi. Romanen var jo så overmåte overflatisk. For hva fikk vi egentlig vite om livet til Dag Solstad?

1. Han mistet faren da han var 11 år, og savnet etter ham var stort.
2. Han er gift. En mor og en storebror.
3. Født 16.07.41 i Sandefjord. Bodd i Moskva, Oslo og Berlin.
4. Veldig rød politisk.
5. Kan ane en smule distré. Lever mye inni hodet sitt. Tenker. Går mye. Observatør.
6. Gjorde opprør mot Gud. 
7. Ideer til romaner kommer ikke lett til ham.
8. Har ikke skrevet noen bøker om havet.

Stort mye mer enn dette klarte ikke jeg å lære om Solstad i 16.07.41. Hva er så de 223 sidene fylt med? For bortsett fra tapet av faren og Berlin, så er de andre punktene knapt nevnt.

16.07.41 er delt i to kapitler. Det første, på 37 sider, handler om Dag Solstads flytur fra Fornebu til Frankfurt på begynnelsen av 1990-tallet. Han var på vei for å delta på bokmesse. Både på flyplassen og under flyreisen tar Solstad oss med på en tankereise, om alt fra å sammenligne fly- og togreiser, til lufttemperaturer, skyer og livet etter døden. Turen endte verken slik den skulle eller dit den skulle. Dette var Solstads første tur til Berlin.

Ti år senere  har Dag Olstad flyttet til Berlin, og det er her andre kapittel starter. Eller, nei, vent! Veinettet rundt Berlin er det det starter med. Av alle ting. Jeg vet ikke hvorfor det var så viktig, men jeg kan love deg at det var en grundig innføring. her er både veiene rundt Berlin, og veien fra den ytre ringvei og inn til de mange sentra av byen. Her er mange kryss og trehjørninger skal sies. Men byen har ingen slott. Det savnes et slott.

Etter denne veibeskrivelsen av Berlin, gir Solstad et lite innblikk i byens historie. Om kurfyrster, kriger, kirker, paver, sammenslåingen av Øst-Berlin og Vest-Berlin og helt til «utskuddenes» Berlin.

Videre får vil bli med Dag Solstad gjennom Berlins gater på guidet tur. Dette er boka si med gatenavnene på plass! Det er sååå mange gatenavn, og de tyske gatene er ikke kjent for å være korte og lette. Og når vi går inn både den ene og den andre gaten, og det er fint på høyre side og ikke fullt så vakkert på den andre siden, blir det litt mye for mitt lille hode som ikke har så altfor lett for å konsentrere seg. Mine tanker vandrer like mye som Solstad lar sine tanker vandre.

Ikke nok med det. Vi får være med på skoshopping. Jeg har alltid hatt et bilde av Dag Solstad som en nøktern og fornuftig mann. Velkledd, men enkelt og liketil. Og her ender han opp med å ikke kjøpe sko fordi han ikke finner slangeskinnssko. Han vurderer et par sko i kenguru(!)skinn, men lar være fordi de var så billige (bare 15oo kr!) I samme butikk tenker han tilbake på den gangen han handlet dress. Han klarte ikke å velge mellom de to, så han kjøpte likegpdt begge, til en svindyr penge. Jeg må jo innrømme at noe av det jeg har likt best med Dag Solstad rakner litt i dette … Trist.

Så går det en tid, og forfatteren Dag Solstad reiser for å delta på litteraturfestivalen på Lillehammer. Han skal ha et fordrag med temaet Forfattermakt og lesermakt. Foredraget er gjengitt i en forkortet helhet i 16.07.41. Med tanke på noen debatter som har vært på diverse bokbloggerfora, tror jeg mange hadde likt å lese boka bare på grunn av dette. Jeg liker Solstads idé der han bryter ned begrepene forfattermakt og lesermakt og bytter dem ut med åndsmakt og en opplyste almennheten. Det var både spennende og interessant vinkling på dette høyst aktuelle temaet om hvem som avgjør om en roman blir bestselger eller ei.

Etter dette foredraget drar Dag Solstad til Sandefjord. Han skal på 40-årsjubileum for gymnaset. Og det er her det skjer! Eller først skjer det absolutt ingenting. Jeg nevnte tidligere at man kunne ane at Solstad er en smule distré. Veldig, i alle fall i denne delen av boka. Jubileumsfesten blir ikke som planlagt. Midt under festen står Dag Solstad utenfor sitt eget barndomshjem og skuer opp mot balkongen. Da skjer det noe som får ham til å tenke på faren og på fallskjermer. Det er her selvbiografien plutselig dukker opp.

Nå har jeg røpet mye av boka, men slutten får det være opp til deg å lese. Det er både vakker og sår slutt. Og alle veinettene og gatenavnene får likevel sin betydning. Det er slik Dag Solstad er. En tenker og observatør.

Vil du lese om flere (udefinerbare) biografier? Hopp inn til Moshonista! Det er der det skjer!