Bokomtale: Heia Kabul! En ung kvinnes kamp for livet – og fotballen

Heia Kabul! En ung kvinnes kamp for livet – og fotballen
av Anders Sømme Hammer

Jeg har lest min aller første idrettsbiografi – ever! –  i hele mitt lange liv! Jeg var veldig i tvil om jeg skulle delta i Moshonistas biografisirkel denne måneden, siden hun ga oss et slikt håpløst tema, som for meg virket helt uoverkommelig. Men, siden ett av mine lesemål for dette året var å delta i alle rundene i biografisirkelen, gjorde jeg heller et hederlig forsøk i å finne en idrettsbiografi jeg faktisk hadde lyst til å lese. Så da jeg fant Anders Sømme Hammers biografi om en ung kvinnes kamp for å spille fotball i Afghanistan, var det endelig mulig for meg også å bevege meg ut i nytt og til dels fremmed terreng.

Forfattere Anders Sømme Hammer er journalist, og har bodd i Kabul. Han ønsket å skrive om kvinner i Afghanistan, men vegret seg en stund da det var vanskelig å få god kontakt med kvinner. Han møtte Khalida Popul første gang i 2010, og har siden den gang filmet langet på trening og i kamper, og hatt flere dybdeintervjuer med jentene på laget.

«Jeg vil at dere sammen med meg skal prøve å forestille dere, hvis dere kan, hvordan det er å vokse opp i et kand der frihet bare eksisterer i fantasien. Hvor alle kvinner – døtre, mødre og bestemødre – har forbud mot å dele selv de mest grunnelggende rettigheter og lever i en konstant frykt for å miste livet.» (s.49)

Khalida har hele sitt liv vært annerledes. Helt fra hun var liten jente har hun likt å gå i gutteklær, hun har klatret i trær, og hun har drevet med idrett. Hele livet har hun måttet kjempe for retten til disse tingene. Hun har vært heldig som har vokst opp i en liberal familie, som hele tiden har støttet henne. Det betyr ikke at familien, spesielt ikke mennene, har syntes det var greit at hun spilte fotball. Ikke fordi de var i mot fotballen i seg selv, men fordi, som alle andre i Afghanistan, er de opptatt av hva de andre sier. Og for folk flest i Afghanistan, så er det ikke greit at en ung kvinne spiller fotball.

Det er ingen bombe å lese at kvinnefotball ikke er prioritert i Afghanistan. Selv om jeg på det jevne er fryktelig lite interessert i fotball, så var det heller ingen overraskelse at fotball generelt ikke er det store i Afghanistan. Det var heller ikke overraskende å lese at mennene har gode treningsmuligheter, både i forhold til fotballbaner, utstyr og muligheter. Selv om jeg ikke forventet at kvinnene skulle ha samme muligheter, så må jeg innrømme at jeg ikke helt ventet at de skulle måtte trene på en bane der det foregikk militære øvelser, og hvor det heller var regelen, enn unntaket, at de måtte søke tilflukt under trening. Den største overraskelsen for min del, var at det faktisk finnes et kvinneforbund for fotball i Afghanistan, og at det er en del av det offisielle idrettsforbundet i landet. Er det lov å legge til et aldri så lite «det finnes håp!»?

«Når Khalida og Roya og de andre fotballjentene går ute, er det med visshet om at hvert sekund kan være det siste. Bombeangrep og kamper mellom opprørere og soldater er i seg selv en enorm psykisk belastning, men spillerne på laget er spesielt utsatt fordi de også utforderer den store konservative massen som mener at kvinnens plass er i hjemmet. I tillegg til krigen må de daglig trosse trusler og trakassering. De bor i en by der den eneste måten de kan prøve og beskytte seg på, er å holde seg innendørs, og dermed gi opp fotballen, som er noe av det som gir dem mest glede i livet.» (s. 55)

For Khalida og hennes venner, så har fotballen blitt deres måte å kjempe for kvinners rettigheter på. Khalida er leder av Kvinnenes fotballforbund, og for henne er fotballen mer enn bare fotball. For henne er det en måte å styrke kvinners samhold på. For i Afghanistan finnes det mange sterke kvinner, men de er oftest sterke hver for seg. Kvinnene hører til hjemme. De møter ikke mange andre. Khalida jobber også aktivt mot diskriminering gjennom fotballen. For det er utrolig mye uro mellom de ulike folkegruppene i landet. Om landet noen gang skal oppleve fred igjen, mener Khalida at denne diskrimineringen er det første som må stoppe.

Å spille fotball for disse jentene, er en kamp for livet. De må tåle mye, og de lever i stadig frykt. Samtidig er det en måte for dem å kjempe for livet på. Fotballen har gitt dem mange muligheter. Både til å utvikle seg selv, å oppleve samhold med andre kvinner og de har fått oppleve mye andre kvinner i Afghanistan ikke er i nærheten av å oppleve. LAget har fått reise på flere utenlandsturer, både på treningsleirer og på turneringer. Noen av jentene har fått være med på konferanser og fått fremme saken i USA, CAnada og andre stormakter. Noen har fått stipender til studier i utlandet. Først og fremst har fotballen gitt disse jentene en mulighet til å holde på med det de trives mest med. Så er jeg sikker på at deres kamp i dag vil bety en forskjell for nye generasjoner.

Vi i Vesten må ikke stoppe vår støtte for denne kampen. Boka er også historien om hvordan jentene jobbet for å komme til Norway Cup. Da de endelig var på norsk jord, var det bare få uker etter 22. juli-angrepet. Marzia, en av de andre fotballjentene, sier hun var grepet av den norske tanken om å møte terroren med kjærlighet, og ikke hat. De hadde alle fått utdelt en rose under åpningsseremonien til minne om Utøya-ofrene. Jeg er sikker på at hun tenkte at hun skulle ønske de utenladske soldatene i Afghanistan kunne ta med denne tankegangen når de kom for å kjempe for den gode sak i landet deres.

Heia Kabul! er også mye mer enn en idrettsbiografi om en ung kvinnes fotballdrøm. Boka gir et godt innblikk i et svært urolig Afghanistan, med litt andre perspektiv enn jeg har lest i andre bøker. Jeg synes det var svært spennende å få et lite innblikk i den norske politikken inn mot denne krigen. Ikke minst så ser jeg i enda større grad nå at jeg er i mot den norske deltakelsen i krigen. Igjen er jeg imponert hvor hvor mange modige kvinner som finnes!

Se Khalida sparker ikke bare fotaball, hun sparker også fordommer en viss plass:

De siste par årene har jeg lest mange bøker fra og om Afghanistan. Disse har gjort inntrykk på meg, og jeg har blitt utrolig glad i dette landet og menneskene der. Jeg føler det er helt riktig å tipse om disse bøkene her, så kan du titte innom det som virker interessant for deg:
Bohandleren i Kabul av Åsne Seierstad
Drageløperen av Khaled Hosseini
Der Gud gråter av Siba Shakid
Kvinne blant krigsherrer av Malalai Joya
Tusen strålende soler av Khaled Hosseini

Til slutt skal jeg fortelle dere en hemmelighet: Jeg har tenkt å lese en til fotballbiografi. Om Zlatan. Bare fordi det sies at det er en veldig god bok. Og så har jeg jo ikke krysset komfortsonen for ingenting …

God bok! Jeg elsker å lese for fornøyelsens skyld, og synes det er helt fornøyelig når jeg blir både klokere, rausere og modigere av å lese om andre. Ja til å strekke både komfortsoner og perspektiv!