Anne Louise Hübert, Biografier, Den gyldne regel, Dokumentarroman, Hjelpearbeid, Kristin Molvik Botnmark, Menneskesyn, Samfunnskritikk

I rettferdighetens navn: Papayaene i Kenya & Raushetens grenseland

354a6-bevardithjerte-001-tiff
Copyright: Pias kulturkrok

For meg handler ikke rettferdighet om at alt skal være likt, men at det skal være godt!

Det gjør ikke så mye at noen har mer mat enn andre, så lenge alle har nok mat, næringsrik mat, variert mat. Det gjør ikke noe at noen hus er store og noen små, så lenge alle kan bo varmt og trygt, ha vann, elektrisitet og det vi trenger for å bo godt. Det gjør ikke noe at skoler er forskjellig utrustet, så lenge alle barn (og voksne!) kan lære å lese, skrive og regne, så lenge alle har muligheter til å utdanne seg til det de vil, og få den jobben de vil.

Det gjør ikke noe at noen er smarte, mens andre strever med å forstå, så lenge alle kan få utvikle seg ut fra sine forutsetninger. At vi kan møte hverandre med respekt og forståelse. At vi kan romme hverandre og løfte hverandre, og hylle hverandres ulikheter!

Det gjør ikke noe at noen er vakre. For det er vi alle! Vi er så uendelig vakre. Vi har så mange muligheter. Vi er unike og evnerike. Å være evnerik er så uendelig mye mer enn bare å måle høy IQ i tall. Verden trenger alle mulige evner i bruk for å overleve. Vi må bare lære å se evnene, i oss selv og i andre. Vi er født gode. Det er ikke noe vi blir. Godheten ligger dypt forankret i oss. Av og til tror jeg vi er redde for å hente frem godheten i oss. Kanskje spesielt her i Norge, for vi skal jo ikke tro at vi er noe … Men vi ER noe! Vi er gode! Og når vi så det gode, det lille frøet av godhet som vokser seg til en stor blomst, som igjen sprer frø til millioner av blomster – da vokser rettferdigheten frem!

Jeg bærer på en drøm, og jeg har en hjertesak. Min drøm og min hjertesak bar jeg med meg da jeg skulle velge biografi å lese til biografisirkelen som denne gangen hadde temaet I rettferdighetens navn! Et tema valgt av ingen ringere enn meg selv 🙂 Men hvem skulle jeg velge? Ja takk, begge deler. To bøker går også an å lese. Så jeg deltar denne gangen i biografisirkelen med Papayaer i Gombolo av Anne Louise Hübert og Raushetens grenseland av Kristin Molvik Botnmark.

Fra jeg var ganske ung har jeg båret på en drøm om å bety  noe for andre. Ikke bare i betydningen av å være en god datter, søster, mor, venn og så videre. Jeg vet ganske sikkert at jeg betyr mye for de menneskene jeg har rundt meg. Men drømmen min bærer på så mye mer enn det. Jeg vil være med å forandre verden til det bedre for mennesker. At jeg kan være med å gjøre en forskjell. Men det virker så vanskelig – hva kan lille jeg bidra med?

Du trenger ikke å forandre verden – men du kan!

Dette er slagordet til Anne Louise Hübert, en ung kvinne som med enkle midler har klart å forandre et helt samfunn i Kenya.

Papayaene i Gombolo – om å plante en drøm i Afrika

nq7j7m.jpg

Det har vært en fascinerende og inspirerende reise å lese om denne unge jenta på 19 år som reiste backpacking verden rundt. På reisen var Kenya et av målene, og i to uker var planen at hun skulle besøke en liten og fattig landsby som heter Gombolo, fordi hun ønsket å se det «ekte» Kenya. Lite visste hun da at disse to ukene skulle forandre hennes liv, enda mindre at de skulle forandre livene til tusenvis av mennesker i Gombolo og landsbyene rundt.

I Gombolo møtte Anne barn som ikke hadde mat. Tørken hadde gjort at landsbyen ikke hadde tilgang på mat. Et skolemåltid for et barn kostet 50 øre, og ved en enkel sms hadde hun sørget for penger til å kjøpe mat  til skolebarna i landsbyen i noen måneder. Anne reiste hjem, og begynte å studere. Men tørken fortsatte i Gombolo, og hungersnøden var forestående. Hun fortsatte derfor å samle inn penger for å hjelpe med mat.

Men viktigere enn å samle inn penger, var det at hun hjalp menneskene i landsbyen med å dyke mat som kan vokse selv når det er tørke. Papayatrær trenger lite vann, og gir mye frukt som kan selges videre og gi inntekter. Dette var fruktbart ikke bare i frukt, men i å bevisstgjøre landsbyen på hvordan de selv kan klare seg. Anne satte i gang med mange dyrkingsprosjekter, veskeproduksjon og brønnboring for å gi vann til Gombolo og landsbyene rundt. Gjennom et enkelt møte med mennesker i nød og en sms, har flere tusen mennesker fått bedret sine levekår på mange nivå.

Fordi hjelpearbeidet vokste rakst til å bli noe stort har Anne utviklet en hjelpeorganisajon, som heter Aid in Action. Det fine med denne organisajonen er at den ikke bare hjelper mennesker i nød, men den hjelper også oss her i Norge til å være med og starte hjelpeprosjekter verden over.

Jeg er imponert over denne unge jenta som virkelig har gjort mye for å forandre verden. Og hun har forandret meg, for nå ser jeg at jeg ikke bare er «lille meg», men at jeg har mange muligheter til å være med og gjøre en forskjell. Så nå skal  jeg gjøre det jeg har brent for lenge, men som bare har blitt med tanken, og som min eldste sønn så ofte snakker om: Vi skal bygge toaletter og støtte skolegang for barn i Sierra Leone. I rettferdighetens navn!

I think it would be a less compassionate world. I think we do need people with certain difficulties in order to bring out the compassion in us. Because there is good in human nature.
Aung San Suu Kyi
(på spørsmål om hvordan verden ville vært uten funksjonshemmede)

Relasjonskompetanse.001.jpeg

Og så var det hjertesaken min da, at alle mennesker har samme verdi. At vi alle er perfekt utgaver av oss selv. Og at annerledeshet er bra. Vi har en fryktelig greie som har blitt så viktig her i Norge, det at vi alle skal være så normale. Ja, selvfølgelig skal vi inkludere. Selvfølgelig skal alle med. Alle skal ha rett til å delta i samfunnet. Fine ord, men det er det de ofte er; kun fine ord.

Vi liker ikke annerledeshet her i Norge. Vi kan være så imøtekommende vi bare vil, men det varer bare til vi møter den funksjonshemmede i sønnens barnehage, i datterens skoleklasse – eller Gud forby, på arbeidsplassen din! Vi kan selvfølgelig være imøtekommende, men holdningen er altfor ofte at de må «bli som oss». Vet du hva? De kan ikke det, for de er ikke som «oss», og de skal ikke være som»oss».

Vi har et fryktelig snevert normalitetsbegrep her i dette landet. Det er trist på så mange måter. Trist fordi «den unormale» alltid kommer til kort. Trist fordi den såkalt «normale» mister så mye. Og hva er egentlig normalt? Jeg har to gutter, fullstendig normale og perfekte. Han med Asperger-syndrom er som tatt ut av ei lærebok om Asperger. Han er dårlig på kommunikasjon, lydfiltrering og sosial fungering. Og vet du hva? Det er helt normalt! Det er sånn det er å ha Asperger-syndrom. Han som har opplevd mange traumer og har språkvansker, han har helt normale reaksjoner på disse tingene. Det er helt normalt å ha det vanskelig når man har opplevd opptil flere traumer før man er halvannet år. Det ville vært helt unormalt om guttene mine fungerte annerledes. Kanskje vi «normale» må gå litt i oss selv og se hvordan vi møter mennesker som er annerledes enn oss selv? Normalen er nemlig velsignet stor!

Raushetens grenseland

Det blir så taust når vi stiller spørsmål om hvordan vi ser og inkluderer mennesker med spesielle omsorgsbehov. Det får kanskje være måte på mangfold?

9788293187219.jpgKristin Molvik Botnmark har skrevet en hjerteskjærende, men god bok om dette temaet. Da hun adopterte datteren Selma var hun en frisk og rask jente. Men det tok ikke lang tid før de merket at noe var galt. Som det dessverre for ofte er, så tok det lang tid før helsevesenet tok foreldrene på alvor. Selma var svært syk, og opplevde en regressiv utvikling. Mor Kristin møtte seg selv i døra som mor til et annerledesbarn, og sorgen og avmakten i møte med barnehager, skoler og alle hjelpeinstansen brakte henne inn i en lang og tung kamp for å skape en trygg hverdag for datteren. For når en rektor kan si at Selma ikke er ønsket på skolen. Når medelevene får støtte fra lærerne når de synes det er ekkelt at Selma sikler – da kan vi lure på hvilket verdisyn man har. Er ikke alle mennesker like mye verdt?

I Raushetens grenseland er historien om Selma, en vakker  jente som har fått hard medfart i livet. Om en mor som elsker sitt barn og lurer på hvem som skal elske henne når hun selv går bort.  Vi får også høre andre foreldre dele sine historier om det å være mor eller far til et annerledesbarn. Det  jeg ser som går igjen, er at i møte med skoler og «verden der ute» er at dette noe man i liten grad ønsker å forholde seg til. Selv om vi  de siste 50 årene har jobbet for et inkluderende samfunn der alle skal med, ser vi de siste årene at segregeringen har blitt sterkere. Der de funksjonshemmede lever i utkanten av samfunnet. Det andre jeg ser går igjen i historiene, er hvordan familiene har blitt beriket av å ha et annerledesbarn, et barn som gir dem et nytt perspektiv på livet. Som lærer de å bli rausere, mer inkluderende, åpne og tolerante.  Det er tøft, ja, slitsomt og krevende. Men hver og en av historiene bærer preg av at ingen ville vært erfaringene foruten. At barnet er perfekt seg selv. I rettferdighetens navn!

For nøyaktig to år siden deltok jeg for første gang i biografisirkelen, den gangen med populærmusikk som tema. Jeg skrev et veldig personlig innlegg om Sigvart Dagsland, Olaug Nilsen og meg. I dag ble det også personlig, håper du likte det. Ha en glad dag – og ta med deg det gode og gi det videre. Det er slik vi er med – alle sammen – og skaper en rettferdig verden 🙂 Stay blessed!

12 thoughts on “I rettferdighetens navn: Papayaene i Kenya & Raushetens grenseland”

  1. For et kjempefin innlegg du har skrevet! Tenk om mange flere hadde satt andre først, og levd etter regelen om å bety noe for andre? Jeg er for tiden støttepedagog for et handikappet barn i barnehagen, og det har fått meg til å tenke «nye» tanker 🙂 Takk for supert lesetips, og ha en strålende dag Pia!

    1. Ja, det gjør noe med oss når vi får komme tett på barn (eller voksne) med ulike funksjonshemminger. Jeg er veldig glad i alle fall for det, det har beriket meg, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har blitt et bedre menneske av det! Ha en velsignet glad helg Tine!

  2. For noen spennende bøker du har plukket ut til sirkelen denne måneden. Og JA – jeg liker veldig godt personlige innlegg som dette! Du har et særdeles smittende engasjement. Jeg ble spesielt imponert over backpack’eren Anne som med i utgangspunktet enkle grep startet noe som endret et helt samfunn. Det nytter så absolutt! Fantastisk bra engasjement dere skal igang med i Sierra Leone. Ønsker dere masse lykke til!
    Når det gjelder annerledeshet så lever jeg selv tett på og ser på det kun som en positiv berikelse. Jeg liker godt det du skriver: Normalen ER nemlig velsignet stor! Og takk for det.

    1. I lilge måde, Marianne! Det er mange spennende biobøker denne måneden ser jeg, og jeg er så frimodig at jeg tar litt av æren for det 🙂 Det virker å kjempe for den gode sak, og jeg kjenner det er så godt for meg å lese om de som virkelig har tatt dette på alvor! Jeg kjenner sparket i baken, og sniker meg ut av komfortsonen min! Og du er også velsigna normal, takk og pris for det! Enjoy the weekend!

  3. Personlig og flott innlegg Pia.:)
    Jeg ble også spesielt imponert over Anne som så ung virkelig gjorde noe med nøden hun så, og lot det vokse til selvbærende prosjekter. En ildsjel uten tvil.
    Ang begrepet normalitet og annerledeshet så har det alltid opptatt meg, og jeg synes også rammene har blitt temmelig trange idag, selv om det kan virke som at det er mye åpnere, mer tolerant osv. På noen måter er det det, som når det gjelder homofil feks, som andre har blogget om På 70-tallet var det andre tider både når det gjaldt likestilling mellom kjønn og homofiles rettigheter og holdninger mot dem. Så det er på andre måter det kan virke trangere i dag, når det gjelder det å passe inn både i skole og arbeidsliv feks.. Jeg vet ikke om det faktisk er slik, siden lovgivingen har gått fremover på disse områdene, eller om det er fordi det tar så mye lenger tid å endre holdninger, eller om vi forventer mer toleranse siden det snakkes så mye om det ? Men det var jo mer plass for en med urolig ungdom på 60- og tallet, enn det er i dag hvor det forventes så mye mer av skolegang enn før..
    Lykke til prosjektet i Sierra Leone.:)

  4. Ja, du har rett i det at vi på mange måter har blitt mer åpne og tolerante de siste årene. Spesielt for de homofile, kanskje? Men det, tror jeg, handler om at vi etter hvert har begynt å innse at de homofile ikke er annerledes, bare homofile. At det er normalt. At de skal ha samme normale rettigheter. Det er bra! Og det skal bli bedre. Heldigvis finnes det mange gode mennesker der ute som er med og løfter de som trenger å løftes!
    Jeg har jobbet i skolen i mange år (ikke nå), og opplevde det vanskelig mange ganger at alle elevene skulle tilpasses systemet mer enn at vi skulle klare å nå den enkelte eleven. Selvfølgelig er det utfordrende når en kanskje har 25 elever med ulike behov. Men jeg tror i lengden vil det være lettere å gå ut av A4-boksen – jeg er helt sikker på at om vi større grad lager opplegg til den enkelte elev, der de er faglig og sosialt, vil det i lengden lette arbeidet for læreren, da elevene blir mer fornøyde, og fokuset i klassen blir læring, ikke bare for kunnskapsløftes skyld, men fordi elevene opplever verdien av læring. Jeg tror kanskje det vil hjelpe om Marianne for ansvar for pensum 🙂

  5. Takk for fint og personlig innlegg (leste det om Dagsland for kort tid siden igjen – og takker for det også) – og ikke minst tankevekkende katergorivalg. Jeg blir litt satt ut når jeg leser om bautaer som mitt valg – Fernanda Nissen – de er så mye, kan så mye, får til. Utilstrekkeligheten kryper seg innpå. Ble derfor nesten litt sjokkert over hvor mye – godt – som kommer ut av de små grepene din heltinne gjorde.
    (ref, A town like Alice, hun lagde også veskefabrikk og brønn -)

    Lykke til med Sierra Leona.

    1. Og litt rart at vi har hørt så lite om henne på skolen. Er de fremdeles slik at de store er menn? A town like Alice må jeg nok lese den også – kanskje tipse Lines lesesirkel om rettferdighet som tema 😛

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommentar! Jeg skal gjøre mitt beste for å svare alle. Ønsker deg en GLAD dag!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s